tekst: Tor Inge Berger
trykt i Friheten 2001

Jeg kan ha vært en fire, fem år. Martin Tranmæl var hjemme hos oss og han og far diskuterte veldig. Det de snakket om, skjønte jeg ikke noe av. Tranmæl hadde jo vært flere år i USA og far dro over i 1905 og arbeida som farm-hand borte i Dakota. Kanskje det var syndikalismen som Tranmæl ble kjent med i Amerika, de krangla om.

Siste gang jeg hørte Tranmæl var på et stort møte på Sverresborg opp mot Bymarka. Når han var på det ivrigste, var det såvidt han fikk pressa orda fram. Mor og far var fra Hitra. Som ung dro far på fiske. En gang havna han i sjøen. De fikk han opp, men han fikk en knekk og døde bare 63 år gammel. I mors familie var det 12 barn. Ni vokste opp. Så nær som mor mi ble de andre opptil 100 år.

På Hitra var det dårlig utkomme. Far og mor flyttet til Trondheim. Far fikk arbeid i Jacob Haldtstedts bakeri. Det var et av de største i Norden med over hundre ansatte. Senere overtok kommunen og det ble Trondheims kommunale bakeri. Jeg gikk på Kalveskinnet skole. Når skolen var slutt på lørdagen, møtte noen av oss opp hos ei kone som drev og sendte trykksaker til båtene i havna om ankomst- og avgangstider. Vi fikk en tallerken grøt før vi satte av gårde. Jeg tjente mine første kroner.

Etter at jeg ble konfirmert, begynte jeg i bakeriet. Jeg var visergutt og hjelpemann på bil. Jeg tok sertifikat og kjørte brødbilen. Jeg ble veldig godt kjent i byen, med butikkene og de som sto bak disken. Når jeg gikk i gatene, hilste jeg alt i ett til høyre og venstre.

Fireåring i førstemaitog

Vi bodde i et typisk arbeiderstrøk. Etter revolusjonen i Russland merket selv en guttunge at noe lå i lufta. Folk pratet politikk på gatehjørner og arbeidsplasser. Fagopposisjonen var sterk i Trondheim og var selve sprengstoffet i arbeiderbevegelsen. Jeg kan ha vært en fire år da jeg gikk i mitt første 1. maitog. Som fem-, seksåring var jeg med i barnelaget til Arbeiderpartiet. Av lederne der husker jeg Trygve Dyrendal best.

Etter splittelsen i -23, da NKP ble dannet, gikk far over fra Arbeiderpartiet til kommunistene og jeg ble med i pionerbevegelsen. Pionerene var barneorga-nisasjonen til kommunistpartiet. Av ledere vil jeg nevne Erling, Yngve og Trygve Talseth fra Bispehaugen. Erling var trofast mot partiet til sin død. De to andre falt senere av lasset. Det fantes mange dyktige kvinner i NKP som også hjalp til: Maren Pedersen, Ingeborg Holm, Marte Linge, Astrid Smevik, Stine Strand og Karette Berg, for å nevne noen.

Pionerbevegelsen ordnet med sommerleirer for barn som ikke kunne komme på ferie. En leir var på Øysand, en på Jonsvannet og en i Klæbu. Fra leiren i Klæbu husker jeg best knottsvermene. Ungene bodde i telt. Vi arrangerte svømmekonkurranser og sekkeløp og andre leker for ungene. Mat tigde vi rundt i butikkene. Fra bakeriet organiserte jeg sekker med brød og kaker fra dagen før. En av pionerjentene var Alfhild Berg. Under et valgkampmøte sto hun på scenen i Håndverkeren og deklamerte uten bok i minst ti minutter fra Peer Gynt, om han som hogg av seg fingeren for å slippe militæret.

Knut Olai Thornæs var et unikum

NKP overtok Ny Tid i Trondheim etter partisplittelsen. Etter Tranmæl fulgte Knut Olav Thornæs som redaktør. Jeg så opp til Thornæs. Han var et unikum. Noen stor taler var han ikke. Stemmen var svak, men han var utrolig kunnskapsrik og hadde kunstneriske talenter. Han laget tekst og melodi til mange arbeidersanger. Mest kjent er: Frem kamerater, frem mot krigerånden, frem mot vold og tyranni ...

Etter Thornæs ble Jørgen Vogt redaktør. Han kom fra et akademikerhjem, faren var rektor ved Høyskolen i Trondheim. Jørgen Vogt var god på sin måte og alltid grei og kameratslig. NKP hadde både eget mannskor og kvinnekor der søstra mi var med. Partiet hadde hornmusikk, og i 1938 ble det dannet et mindre orkester. Karl Myhre på trekkspill var primus motor og orkesteret spilte på møter og andre arrangementer.

I 1931 gikk jeg med i NKU og i 1934 i partiet. Bror min, Karl Johan, ble også med. Eldre og yngre traff hverandre så og si daglig i kafeen i Folkets hus. Vi elsket å snakke om Sovjet. Det var første gangen arbeiderklassen hadde tatt makten. For borgerskapet var Sovjet rene dævelskapen og Lenin Satan sjøl som hadde steget opp fra det aller varmeste helvete. Lagsmøtene holdt vi i lokalene til Ny Tid. Var det offentlige møter, leide vi lokale i Folkets hus, Håndverkeren eller Kinosalen.

Victor Olsen, journalist i Ny Tid, hadde gått på Leninskolen. Han var gift med en polsk kommunist og hadde vært i Sovjet flere ganger. Det var interessant å høre han fortelle. Leo Paltiel var jøde. Han hadde også vært i Sovjet og holdt foredrag. Senere ble det sagt at han hadde vært med på Den lange marsjen i Kina. Mange av oss var med i Sovjetunionens venner og hver uke hadde Ny Tid artikler om utviklingen i arbeider- og bondestaten.

Sovjetflagget i fabrikkpipa

NKU gikk i fronten i valgkampen. I 1933 sto Henry W. Kristiansen på førsteplass på Stortingslista i Trondheim. Vi skaffet en lastebil. På lasteplanet spilte musikkorpset. Vi stanset for eksempel på Mølleberget. Tramgjengen i blå bluser og røde tørklær sa fram prologer som Thornæs hadde skrevet. Så grep Henry W. Kristiansen ordet.
NKP har hatt mange gode talere. Henry W. var kanskje den beste. Vi holdt et valgmøte i Kinosalen. Jeg hadde med meg tante og onkel som langt fra var kommunister. De var helt himmelfalne. Leif Leistad, en god kamerat, og jeg tok med oss malingspann og bøtter og klatret oppå muren til Kristiansten festning. Dagen etter kunne Trondheimsfolk lese: - Frem for NKP, stem på Henry W.! Rød front! Rød front! Rød front!

Andre kamerater klatret opp i den høye pipa på Erbes fabrikker og hengte opp et digert, rødt flagg med sigd og hammer. Kommunistpartiet fikk 3 000 stemmer i Trondheim. 300 stemmer til og Henry W. hadde havna på tinget. Samme året kom nazistene til makta i Tyskland. De borgerlige avisene skrev at Hitler visste å sette kommunistene på plass.

Vi beundret Dimitrov og hvordan han forsvarte seg etter riksdagsbrannen. Det tyske kommunistpartiets formann ble satt i fengsel. Parolen var: - Redd Thälmann. Vi delte ut løpesedler med bilde av den dødsdømte Edgar André liggende på en båre. En natt dro Odd Kristiansen og jeg ned på bryggene og rev hakekorsflagget ned fra en tysk båt.

Vi leste og diskuterte Dimitrovs tale på 7. kongress i Komintern. Budskapet ble: Enhetsfront mot fascismen. I første- og syttendemaitoget gikk vi med hvite bånd der det sto: Enhet mot krig og fascisme. I det antifascistiske arbeidet hadde vi god kontakt med AUF. Under valgkampen var tonen en annen. Det kom tyske flyktninger til byen. Den første som kom var ivrig esperantist og kommunist. Både familiene Kristiansen og Linge hadde tyske flyktninger boende hos seg i lengre tid. Tyskerne hadde førstehåndskunnskap om Det tredje rike.

«Rød front!» til hungersmarsjen

Jeg var ivrig langrennsløper og konkurransesyklist og med i AIF. Ørnulf var den rødeste klubben. I Varg, der jeg var formann, var det også mange kommunister. Senere ble jeg studieleder i Sør-Trøndelag krets av AIF.

I 1933 gikk hungersmarsjen fra Trondheim til Oslo. Det var arbeidsløse som gikk, så jeg var ikke med. Blant annet Ole Ressem sto for mye av forberedelsene. Femti mann vandret av sted. Flere slutta seg til underveis. Jeg var med i et sykkelritt til Verdal og møtte flokken både på framturen og tilbaketuren. Jeg knytta neven og ropte: - Rød front!

I 1936 skulle det være Arbeiderolympiade i Barcelona. Fra distriktet dro syklisten Bjarne Dalseng og friidrettsmannen Odd Benjaminsen. Odd Benjaminsen klarte 1,96 i høyde. Det var høyt den gangen. Under Arbeiderolympiaden forsøkte Franco statskupp. Borgerkrigen brøt ut. Støttearbeidet til den spanske republikk ble organisert. I Trondheim ble det to Spaniakomiteer. Den ene var preget av Arbeiderpartifolk og upolitiske. Der satt blant andre Carl Viggo Lange jeg kjente som lege fra arbeideridretten. Ungdommens Spaniakomité var i større grad organisert av NKU og NKP. Primus motor var Gustav Andersen, tre, fire år eldre enn meg, en høy, tynn kar, arbeidsledig med lite å leve av, alltid på bena og ikke noe tull.

Jeg tok meg fri fra jobben. Vi skaffet en bil og samlet inn matvarer som tålte transport: kjøtt- og fiskehermetikk, melkebokser, tran. Gud vet hvor mye tran som vi sendte nedover til de spanske barna.

Det var også behov for klær. Mange klesforretninger i Trondheim var eid av jøder. Hos Klein fikk vi eske på eske med tøy. Den jødiske rabbineren stanset meg på gata: - Om det var noe han kunne hjelpe til med, kunne vi komme til ham. Flere frivillige fra fylket dro nedover for å kjempe i De internasjonale brigader. Odd Ressem, sjømann og god kamerat, dro til Spania. Fra Røros reiste en ganske ung gutt, Einar Aunmo, og Johan Wesselvold som var godt over 40.

Hvordan de kom seg av gårde, vet jeg ikke. Arbeiderpartiregjeringen hadde fått vedtatt en lov som gjorde det straffbart å dra til Spania og kjempe mot fascismen. Men ned kom de, og brev og artikler fra Spania kom jevnlig i Ny Tid.

Etter München-forræderiet fulgte ikke-angrepspakten mellom Sovjet og Tyskland. En del forvirring var det nok blant folka våre. En søndag møtte jeg Leo Paltiel og en annen partikamerat på hjørnet av Søndregate og Olav Trygvassonsgate. Jeg sa: - Har dere forlatt den kommunistiske bevegelsen? Paltiel ser på meg: - Jeg skjønner ikke, Odd, at du fortsatt kan være kommunist.

Nordisk partiskole i Nacka

I 1939 søkte jeg permisjon og dro på nordisk partiskole i Sverige. Skolen varte et halvt år. Vi holdt til i en stor villa i Nacka, nord for Stockholm. Erik Karlsson var rektor ved skolen. Pensum var blant annet Sovjetunionens kommunistiske partis historie som nettopp var oversatt til svensk. Vi fikk kapittel for kapittel fra trykkeriet. Lærer i partihistorie var Sillén fra SKP. Studiene i politisk økonomi ledet Lars Nordbø fra Stavanger. Senere kom han og jeg til å arbeide sammen under krigen. Han ble skutt av tyskerne og ligger begravet på Nordre gravlund.

Gustav Johansson, redaktør av Ny dag, kom opp som gjesteforeleser. Av gode kamerater og medelever minnes jeg Ingeborg Jensen fra Tønsberg. Hun ble arrestert under krigen og hardt torturert. Peder Mygge kom fra Rogaland, også han ble torturert og senere skutt. Videre var det Erling Leonardsen som hadde vært i Spania og blitt såret i benet og Bjørn Eidsvold, en av Eidsvold-guttene.

Etter partiskolen dro jeg en måneds tid til Sovjet, og i august 1939 var jeg i Oslo i oppdrag for Trondheimspartiet. Samtidig hadde ungdomsbevegelsen et internasjonalt stevne. Først var det oppmarsj fra et eller annet sted frem til Bislett. Oppe på en lastebil hadde NKU laget en svær globus. Fra landene i globusen gikk bånd ned til høyre og venstre og til jenter i de forskjellige lands nasjonaldrakter. Fremme på Bislett var det taler og appeller og jeg synes å huske at ganske mange hadde møtt frem.

De ville ekskludere meg fra AIF

Finlandskrigen brøt ut. En arbeidskamerat, med i Arbeiderpartiet, kom bort til meg: - Gjorde vi det riktige, så lira vi deg inn i piggtråd og rulla deg utfor toppen av Steinberget.

Jeg skrev artikler i Arbeideren om Finlandskrigen. De ville ekskludere meg fra AIF. Rolf Hofmo kom oppover til et distriktsstyremøte. Henry Thingstad og flere gikk hardt ut mot meg: - Du hører ikke til venstresiden lenger. Henry Nicolaysen var på min side. Jeg sa til Hofmo: - Du vet at jeg har støttet Sovjetunionen så lenge jeg har vært med i politikken. Nå vil dere at jeg skal forandre syn fordi det har oppstått en spesiell situasjon. Saken gikk til sentralstyret i Oslo. Senere hørte jeg at Sigurd Halvorsen fra Arbeiderpartiet gikk mot eksklusjon. Så kom 9. april og de slapp å ekskludere meg.

***

Hjemme i Trondheim drev AIF et lite tivoli med lykkehjul og ballkast og slikt for å få inn noen kroner. Vi skifta på å stå der etter arbeidstid. Kvelden 8. april ruslet jeg etterpå ned Prinsensgate sammen med Henry Thingstad. Vi spekulerte på hva som kom til å hende. Det lå i lufta at noe var i gjære. Dagen etter, klokka fire om morgenen våknet jeg av flydur. Det bråkte så det hørtes ut som flyene skulle lande på taket hjemme.