-Gutta må få våpen

”Dommene er fullbyrdet ved skyting", men ennå lever: Ragnar Armand Solli, Arne Nielsen, John Schau, Karl Nielsen, Frank Kristiansen. 3 ganger, den 9. februar, 14. mars og 5. mai ble det gitt ordre om skyting, uten at ordren ble iverksatt. De to første ganger ble skytingen utsatt fordi de dømte satt inne med verdifulle opplysninger om den norske heimefront. Den siste gang muligens fordi die Wehrmacht innså at slaget var tapt. Etter dette ble disse 5 dødsfanger overført fra Akershus til Møllergaten 19, hvor Solli (kjent som Pelle), Schau og Arne Nilsen ble plassert sammen, og de øvrige to i en annen "sondercelle". I en samtale med Frihetens medarbeider forteller disse 5 om hvorledes de ble funnet og ført tilbake til livet.

hentet fra Heftet "Ekko fra årene 1940-1945", utgitt i 1945

Hvorledes de dødsdømte ble funnet

- Den 7. mai forstod vi at noe av betydning var skjedd. Enda var de tyske vakter på post, men vi kunne høre hilsener bli utvekslet mellom fangene og besøkende. Ingen ofret imidlertid en tanke på disse «sondercellene” i kjeller A, og da vi ennå ikke følte oss trygge for skyting, ventet vi med å banke eller gi oss til kjenne. Da vi så noe seinere hørte svenske stemmer ute på gangen, ropte Solli: -Er der svenske soldater?, og en av fangene som stod utenfor, Bjørn Uddahl, ropte etter å ha sett gjennom gluggen i celledøren: -Pelle sitter der inne! Lederen for politistyrkene fra Sverige, Dr Södermann, ble så hentet og spurte: -Va är ni för slags fångor? Og Solli svarte: -Vi er de dødsdømte fra februar… Dr Södermann gav så tyskerne ordren: Öppna dörrarna här, og alle 5 ble sluppet ut med en gang uten hensyn til tyskernes ønsker. Etter månedsvis hunger etter lys, luft og mat. Ble vi sluppet ut, skitne, lusete og uttærte.

Ragnar Sollis frue var tidligere brakt i sikkerhet til Sverige, og vi kan tenke oss hennes følelser da hun i Borås mottok telegram fra sin mann med følgende ordlyd: -jeg lever. Bli hvor du er. Jeg kommer. Hils alle. Ragnar.

Intervju med sabotasjeleder Ragnar Solli

Den 9. mai møtte vi Solli i Ullevålsvegen. Skjønt enda svak etter det umenneskelige fengselsopphold, har han alt vært i aktivitet, idet han har ordnet med henting av et lite våpenlager, som tyskerne ikke fikk greie på under forhørene. «Gutta må få våpen,» sier Solli, de samme ord har han sagt så ofte under okkupasjonen.

Han er blitt uhyggelig mager. Huden er hvit med et blålig skjær, og dype svarte ringer markerer Øynene. Men håret er rødt som før, og Øynene like gnistrende som da han i 1943 i det norske flyktningesamfunn på Öreryd i Sverige, rettet sin flammende appell til flyktningene om å gå inn for å styrke den norske front i Sverige, om å dyktiggjøre seg og reise heim for å ta del i kampen for Norges frigjøring. Og selv tok han konsekvensen av sine ord. Sommeren 1944 gikk han heim i spissen for sin aktivgruppe, fra tryggheten og mettheten hos broderfolket, til farene og kampen som må trosses av den som vil sitt folks frihet.

Hva har du bedrevet siden du kom heim fra Sverige?

Jeg ble Sabotørenes Landsforbunds (SLF) aksjonsleder for Oslo og Akershus helt til arrestasjonen i februar i år. Som leder for den gjennom standrettdommen så bekjente ”Gruppe Solli”, var det at han fikk utført de bragder, som ikke bare fikk sabotasjen til å slå gjennom som et anerkjent kampmiddel, men til stadighet forbløffet Oslo og omegns befolkning ved sin presisjon og dristighet. Med et vågemot som nesten tok pusten fra oss, utførte disse guttene en serie av sabotasjeaksjoner, som kanskje mer enn noe annet har rammet den tyske krigførings potensial i Norge. På den annen side ble selvsagt også tyskernes anstrengelser for å få tak i sabotørene, mer og mer desperate.

Moderne eventyr på Krokskogen

Endelig den 3. februar lyktes det for Gestapo å fange Sollis kurèr, som ble tvunget til å vise dem vegen fram til hytta i Krokskogen hvor Ragnar Solli og Nils Ness-Englund etter dagens anstrengelser hadde sløyfet vaktholdet. Begge lå og sov da tyskerne kom. Men skoddene var slått for vinduet, og tyskerne våget ikke å nærme seg hytta. Det stod age av Pelle. De monterte derfor opp et maskingevær og tvang så kureren til å anrope: ”Pelle, tyskerne har omringet hytta. Kom ut, det nytter ikke å gjøre motstand.”

Om arrestasjonen forteller Solli:

- Vi sov så tungt at de måtte rope mange ganger før vi våknet, men samtidig begynte tyskerne å skyte med sitt mg. så flisene føk av veggene. Jeg fikk da to skudd i armen og blødde svært, men ville gjøre et forsøk likevel. For å bortlede oppmerksomheten sprengte jeg derfor med en bunt håndgranater ut et tilbygg på hytta, samtidig som jeg hoppet ut av vinduet på andre sida. Jeg var imidlertid da blitt så svekket av blodtapet at jeg falt sammen i armene på en frontkjemper som hadde tatt oppstilling der og sa: - Du ville ikke være i Sverige lenger nå Pelle?

-Nei, jeg har bare hatt et lite semester der.

Da nazistene oppdaget at armen min var brukket, begynte de å gi meg juling med en gang, og det ble jo ikke siste gang. Så gikk ferden til Terrassen hvor vi fikk forelagt oss lista over sabotasjeaksjonene våre.

Er det riktig at den liste som stod offentliggjort i avisene sammen med dødsdommene er ufullstendig?

-Ja, det var vel nærmere 10 aksjoner foruten en hel del affærer som ikke var med på den lista.

Hvor havnet du etter forhøret på ”Terrassen”?

- Vi ble kjørt til. nr. 19, hvor vi satt til vi ble hentet til standretten på Victoria Terrasse og dømt den 9. februar.

Hva mener du selv årsaken er til at dere ikke ble skutt. Ved standretten skulde vel dødsstraffen vært fullbyrdet innen 24 timer?

-Det skyldtes nærmest en teknisk feil at vi fikk leve. Ved forhørene hadde nemlig Gestapo forstått at vi satt inne med verdifulle opplysninger, som de ikke hadde fått oss til å fortelle tross alle de midler de benyttet seg av. De ville derfor forsøke å presse opplysningene ut av oss før dommen ble fullbyrdet, og slik fikk vi unngå den skjebne vi var tiltenkt

Dømt til døden uten forhør

Hvorledes var rettergangen ved standretten?

-Jeg behøver bare nevne at Arne Nielsen dømtes til døden uten forhør.

Det var vel et forferdelig øyeblikk da dommen ble lest opp?

-Det var spennende minutter, men vi var forberedt på dommen og alle tok det verdig og stolt. SS-karene som passet på oss så oppspilt ut.

Hva var det du uttalte til retten etter dommen, på samtliges vegne?

- Vi er Tysklands fiender fordi tyskerne er Norges fiender. Det vi har gjort har vi gjort for Norge, og vi har ikke gjort det på noen lumsk måte.

I stedet for å uttale anger i håp om benådning nyttet sabotørene høvet til å forsvare den aktive krigspolitikk mot tyskernes påstander om at det var leide banditter osv. osv. Etter standrettsdommen ble de 5 dødsdømte plassert i «Tårnet» i Akershus.

Kunne dere ikke ha sjanse til å redde livet ved å gi Gestapo de ønskede opplysninger?

- Vi fikk flere ganger, både før og etter domfellelsen, tilbud om å bli sendt tilbake til Sverige som Gestapos spioner, men som man kan tenke seg ble det intet av.

Hvor lenge ble dere sittende i «Tårnet»?

-Den 14. mars gjorde 4 mann av oss et forsøk på å flykte fra Akershus. Forsøket, som nærmest var desperat, mislyktes imidlertid i siste øyeblikk.

Samme dag kom det igjen beskjed om skytning, men også denne gang gled det over. Som straff for rømningsforsøket fikk vi selvsagt en masse juling, og både da og en gang seinere ble armen min brukket opp igjen. Etterpå måtte vi tilbringe 3 døgn i en mørkecelle som ellers aldri ble brukt, i kjelleren under Tårnet. Det var et forferdelig hull hvor vi bokstavelig talt vasset i urin. Seinere ble vi forfremmet. til å sitte i "dunkelcelle" i hovedbygningen. Hele tiden etter fluktforsøket måtte vi for øvrig ha håndjern på oss, og sko og sengklær fikk vi ikke ha. Tirsdag den 5. mai ble det igjen reist krav om at vi skulle skytes, men die Wehrmacht satte seg visstnok imot alle videre henrettelser av politiske fanger og vi ble derfor samme dag overført til nr. 19 igjen, hvorfra vi ble frigitt den 7. mai.

Slik er i korte trekk, uten journalistiske utbroderinger, historien om Solli og hans lidelsesfellers liv siden arrestasjonen i februar i år (1945). Hva disse 5 har gått gjennom i disse månedene psykisk og fysisk er her bare gitt et blekt bilde av. Men intet viser bedre enn deres opptreden, at når sabotørene i Norge så vel som i Danmark er blitt folkehelter, så skyldes det idealisme og den kjærlighet til land og folk de har lagt for dagen.

Av gruppe Sollis meritter:

Tilleggsliste over sabotasjeaksjoner foretatt av ”Gruppe Solli”, som imidlertid ble fortidd overfor Gestapo, og derfor ikke kom med i standrettens bekjentgjøring av 9. februar 1945.