Songs for Political Action er en samling på 10 CD-plater og en 212-siders bok med tekst og bilder i LP-format. Den tjukke boka er rikt illustrert med fotografier, gjengivelser av platecover og faksimilier av tekster o. l. Utgivelsen tar sikte på å dokumentere amerikansk, venstreradikal musikk i årene 1926-53. Mange av originalinnspillingene som er med på samlingen er unike og eksisterer kun i ett eksemplar. Alle typer amerikansk musikk er representert. Fra spirituals til bluegrass,gospel til country eller blues og (nesten) rock'n'roll. Få nordmenn - og sannsynligvis få amerikanere - kjenner til sangene, artistene og historiene som er samlet her. Mye var i hvert fall nytt for anmelderen. Det er ingen tilfeldighet at samlingen avsluttes med året 1953. Da var HUAC-prosessene på sitt verste. (House Comittee on Un-American Activities) Artistene ble sensurert, publikum mistenkeliggjort. Det ble stilt på venstresiden og sanger med politisk innhold. Derfor er det så bra at dette blir gitt ut på nytt nå, dokumentasjonen av viktige deler av amerikansk kultur og historie.


CD 1 - the leftist roots of the folk revival

Samlingen starter med året 1926 og svenskamerikaneren Carl Sandburgs versjon av the Boll Weevil - en kjent amerikansk folkesang om en liten bille som var lei til å ødelegge bomull.
Den første plata fortsetter kronologisk med de eneste innspillinger som eksisterer med foreldrene til Mike og Pete Seeger; fire sanger med Charles og Ruth Crawford Seeger.
Videre får vi gruvearbeidersanger fra sørstatene - Aunt Molly Jackson og Sarah Ogan Gunning - I'm going to organize, baby mine! Flere fagforeningssanger følger, bl. a. med John L. Handcox, en farget arbeidersanger med sharecropper (leilending) bakgrunn. Så følger sju innspillinger med Bob Miller, en slags country/ folk-artist og komponist fra New York. Mest kjent av de sju er vel The farmer's letter to the President fra 1930 og 11 cent cotton, 40 cent meat fra 1932.
Noe av det mest interessante på den første CDen er The New Singers' innspillinger fra 1935. Dette var et kor som spilte inn for det amerikanske kommunistpartiet, bl. a. Internasjonalen, Fremad og aldri glemme og Enhetsfrontsang. På engelsk selvfølgelig, men med flyktningen Hanns Eisler på piano. The Manhattan Chorus var et annet kor med sanger mer direkte knyttet til den daglige kamp. Sit Down f. eks., ble skrevet som en følge av de mnge sit-down streikene i 1937. Sangen var ofte å høre blant streikende - på møter og i fabrikkene.


CD 2 - Theatre and Cabaret performers

Mange av komponistene og artistene som virket under depresjonen, var medlemmer av Composer's Collective, som i sin tur var tilknyttet kommunistpartiet. Blant disse var tyske flyktninger som Hanns Eisler, Bertolt Brecht og Elie Siegmeister. Sistnevnte åpner den andre plata med The strange Funeral at Braddock. Dette er egentlig et protestdikt av Michael Gold om arbeidsforholdene i stålgruvene. Et dystert tema som musikken gjenspeiler.
50 miles nord for New York lå et ferie/leirsted, Camp Unity, drevet av kommunistpartet. Earl Robinson var en ung musiker og kommunist som her innledet et samarbeid med forfatteren Alfred Hayes. Et av resultatene kjenner vi godt, sangen om Joe Hill. Den ble skrevet og komponert sommeren 1936. Høsten samme år kunne den høres fra New York til New Orleans til San Fransisco. På samme tid reiste de første amerikanerne til Spania for å slåss mot fascismen. Med seg hadde de Joe Hill, som på den måten kom til Europa. Første plateinnspilling (som er med på CD 2) kom i 1940.
Fra 1940 kommer også Abe Lincoln, en hyllest til mannen bak følgende tale i 1861:

Whenever they shall grow weary
Of the existing government
They can exercize their constitutional right
Of amending it
Or their revolutionary right
To dismember or overthrow it

I 1939 kom ikke-angrepspakten mellom2 Tyskland og Sovjet. Også det amerikanske kommunistpartiet stilte seg bak denne nødvendige, taktiske overraskelsen. Earl Robinson skrev musikken til the Spring Song, et dikt av Harold Schachter om nødvendigheten av å holde på freden til det siste. Paul Robeson, kjent baryton-sanger for oss nordmenn, spilte den inn i 1941. CD nr. 2 fortsetter med the Old Chisholm Trail, en kjent cowboysang hvor tradisjonen var å lage egne, nye vers. Tony Kraber som spilte inn denne versjonen i -41, ble forfulgt i Mc Carthytiden men lot seg ikke knekke.
Plata avsluttes med 12 sanger av bluesartisten Josh White. De seks første av disse har et gospelpreg. Josh' far var predikant, sønnen ble tidlig påvirket av religiøs musikk. Alan Lomax spilte dem inn. Særlig Trouble er fin med sitt antirasistiske innhold. Det er ikke mange bluesartister som eksplisitt turte å ta for seg det temaet. De seks siste er mer sørstatsprega, rå, gitardominert blues. De ble gitt ut på en plate kalt Southern Exposure i 1941. Alan Lomax sendte et eksemplar av denne til president Roosevelt som ble svært begeistret.


CD 3 - the Almanac Singers

Den tredje CD-plata består av 29 sanger med the Almanac Singers. Dette var en folk-gruppe startet av Pete Seeger og Lee Hays i 1941. Almanac Singers representerte noe nytt i amerikansk folk-musikk; med sine politiske tekster, og ved å ta med seg country til storbyen. De hadde en varierende besetning. Josh White var med en periode, Woody Guthrie, Bess Lomax, Sis Cunningham og Peter Hawes likeså. Det første de gav ut var albumet Songs for John Doe i mai 1941. De fleste av disse sju sangene hadde et fredsbudskap i tråd med situasjonen som oppstod etter ikke-angrepspakten.
Dette er amerikansk musikk av høy kvalitet. C for Conscription er tydelig inspirert av 20-årenes store countryartist Jimmie Rodgers, med jodling og det hele. Washington Breakdown er bluegrass. Også de tre siste fra John Doe er bra, særlig Lisa Jane. Albumet ble imidlertid trukket tilbake den 22/6 -41, fredsbudskapet var ikke aktuelt lenger... Oppfølgeren til Songs for John Doe het Talking Union og kom allerede i juni -41. Denne inneholdt fagforeningssanger. The Almanacs utviklet seg musikalsk, disse seks sangene er bra! Særlig Which Side are You on? utmerker seg. Den er dyster og handler om et spørsmål som er like aktuelt i dag:

Oh workers can you stand it
Oh tell me how you can?
Will you be a lousy scab
Or will you be a man
Don't scab for the bosses
Don't listen to their lies
Us poor folks haven't got a chance
Unless we organize

Get thee behind me Satan, tar opp alkoholismen. All I Want er country. Fagforeningsplata til Almanac singers var en stor suksess. Rett etter at den ble gitt ut, ble Woody Guthrie med i gruppa. Samtidig som nazistene marsjerte mot Moskva, forberedte Almanacs en turne over hele USA. De spilte inn to nye album; Deep Sea Chanties and Whaling Ballads og Sod-buster Ballads. Inntektene av disse gav dem muligheten til å kjøpe en svær 7-seters Buick. Bilen ble brukt på turneen. I alle industristeder the Almanac Singers spilte, ble de møtt av et enormt publikum. Mange av tilhørerne var folk fra det radikale fagforbundet CIO.
De sju sangene fra Deep sea Chanties har ikke samme kvalitet som de tidlige innspillingene. De sju fra Sod-buster Ballads er adskillig bedre. The Dodger Song er bra både når det gjelder tekst og musikk. The State of Arkansas handler om forholdene i sør: fattigdom og utnyttelse. Woody Guthrie synger på en del av disse sangene. House of the Rising Sun var også med på Sod-buster. Det er egentlig en gammel traditional, selv om de fleste kjenner den fra 60-tallet med the Animals.
Materialet med The Almanac Singers er noe av det beste på Songs for Political Action. Sangene handler om alvorlige tema i en alvorlig tid, men det er allikevel massevis av humor i dem.


CD 4 - Fighting the Fascists

De åtte første sangene på den fjerde CD-plata fortsetter der CD nr. 3 slapp - med the Almanac Singers. Amerikansk arbeiderbevegelse satte alle krefter inn for å bidra til å vinne krigen. Dette gjenspeiles i plateinnspillingene fra 1941-42. The Almanacs' Dear Mr. President handler om akkurat dette. Kommunistiske fagforeninger inngikk et ikke-streikeløfte, CIO og kommunistpartiet oppfordret til å rette klassekampen mot fascismen. Round and Round Hitler's Grave ble vist/spilt på propagandafilmer over hele USA. Almanacs fikk tilbud om plate-kontrakt med Decca. Men allerede under krigen fikk medlemmene av the Almanac Singers føling med hva som skulle komme med Mc Carthyismen. New York-avisene skrev nedlatende om gruppa og dens tilknytning til kommunistpartiet. Det ble ingen kontrakt med Decca - heller ingen flere filmopptredener. Det er interessant å se dette i sammenheng med Stalins gjentatte oppfordringer om å åpne en andre front.
The Almanac Singers' to siste innspillinger kom i juni 1942. Woody Guthrie sang for gruppa. Boomtown Bill og Keep that Oil a-rollin' ble skrevet og innspilt på oppfordring av Forth-Worth fagforeningen for oljearbeiderne. Også her er budskapet å sette alt inn for å slå Hitler-Tyskland.
Til tross for sin korte karriere (mars -41 til juni -42) virket the Almanacs inspirerende på andre musikere. CD 4 fortsetter med fem innspillinger med The Priority Ramblers fra Washington D.C.
Alan Lomax medvirket og skrev In Washington for dem. Priority Ramblers laget også en parodi på den kjente Boll Weevil (CD 1), teksten handler nå om rasjoneringen av varer. Overtime Pay tar for seg den økte krigsproduksjonen, og arbeidernes rettmessige krav om overtidsbetaling. Som vi vet, var USA det eneste landet som tjente grovt på krigen.
Høsten 1943 tok flere veteraner fra den spanske borgerkrigen initiativ til å spille inn kampsanger fra Spania. 2800 amerikanere deltok i the Lincoln Brigade, et viktig bidrag i de internasjonale brigadene. Moe Asch produserte et album med disse sangene. Pete Seeger, Butch og Bess Lomax Hawes og Tom Glazer spilte dem inn. Glazer vurderte selv å melde seg som frivillig til Spania. Sangene som er med her er Viva La Quince Brigada, Jarama Valley, Spanish Marching Song, Cook House, El Quinto Regimento og Quarter Master Song. Alle er svært bra.
The Union boys var en slags all-star folk-gruppe bestående av Pete Seeger, Tom Glazer, Josh White, Brownie McGhee, Sonny Terry, Alan Lomax og Burl Ives. Det er sju innspillinger med the Union Boys her. Den første, Little Man on a Fence, handler om opportunisme og manglende stillingstagen under krigen. Tema for de øvrige seks er fagforeningskamp og antinazisme.


CD 5 - WW II and the Folk Revival

CD nr. 5 åpner med ti innspillinger av Earl Robinson. Som nevnt virket krigsinnspillingene med the Almanac Singers inspirerende. Folkemusikk fikk generelt et større publikum. Kevin Barry med Earl Robinson handler om en irsk frihetskjemper fra the Troubles i 1916. Han (Earl) fikk utgitt et album i 1940 med sanger om forskjellige tema fra amerikansk historie. Ni av dem er med på CD-samlingen. Til tross for at ingen av disse kan kalles revolusjonære, var det flere platepresserier som nektet å presse nyutgivelsen av albumet i 1946... I 1944 spilte Earl Robinson inn en fin pianoblues, Free and Equal Blues, sammen med Dooley Wilson. (Kjent som Sam i filmen Casablanca) Musikalsk sett er denne mye bedre enn det andre materialet med Robinson. Han var ingen stor gitarist.
Plata fortsetter med seks innspillinger med Vern Partlow. I'm a Native American Nazi handler om de mest reaksjonære kreftene i USA, stikkord er rasisme, antikommunisme og monopolkapital. Partlow spilte også inn sanger for fagforeningene, bl. a. Join the UAW-CIO, The UAW Train og Susan's in the Union. (UAW= United Auto Workers) Alle innspillingene med Vern Partlow er svært bra. Våren 1944 tok Woody Guthrie kontakt med Moe Asch's studio i New York. Asch ble naturlig nok interessert i å spille inn materiale med talentfulle Guthrie. Resultatet ble 180 opptak gjort på tre uker. Mye av dette er tapt i dag, en del er nyutgitt på selskapet Smithsonian-Folkways. Derfor er det bare med fire Woody-innspillinger på CD 5. Disse er til gjengjeld utrolig bra.
Det amerikanske fagforbund hvor kommunistene hadde størst innflytelse var CIO. Mot slutten av krigen spilte Tom Glazer og Josh White inn et utmerket album - Citizen CIO - til inntekt for forbundet. CIO hadde stor betydning for innsatsen i krigsindustrien. Mange håpet at CIO og arbeiderbevegelsens innflytelse skulle tilta når freden kom. Det er dette en del av sangene på Citizen CIO handler om. Som vi vet gikk det ikke slik. CIO ble stigmatisert som u-amerikansk.
Våren 1945 var tusenårsriket knust. Seieren over fascismen var en voldsom inspirasjon for arbeidere i hele verden. Sovjet-unionens Røde hær, folk og ledere gjorde den største innsatsen i krigshandlingene. Venstresiden var på frammarsj, også i USA.


CD 6 - The People's Songs era

Pete Seeger og Bernie Asbel tok initiativ til å danne en organisasjon som skulle samle musikere som spilte folke- og arbeidermusikk. Organisasjonen fikk navnet People's Songs. Det var imidlertid få plateselskap som var interessert i å utgi artistene knyttet til People's Songs. Det eksisterer derfor få plater beregnet for salg fra denne perioden med disse musikerne.
CD nr. 6 tar for seg denne musikken fra de første fredsårene. De fleste opptakene er radio- eller amatørinnspillinger. Lydkvaliteten er dårlig. Først får vi seks sanger med Josh White. Det er vel bare Landlord (handler om bolighaier) som kan kalles blues av disse. Verdt å nevne er også Beloved Comrade, til minne om de som falt i Spania, og The Man Who Couldn't Walk Around om Roosevelts' død. Mrs. Roosevelt fikk høre denne på en konsert i august -47. Det var den eneste gangen man så henne gråte.
Lee Hays spilte inn en del materiale for Moe Asch i 1946. Fire innspillinger eksisterer og er med her. Moses Green er dyster; den handler om en lynsjing i sørstatene. The Rankin Tree er også bra. Talkin' Bilbo er talking blues med Pete Seeger på banjo. Rankin Tree handler om kongressmannen John Rankin som hadde stor innflytelse i the House Comittee on Un-American Activities. Talkin' Bilbo handler om rasist-senator Theodore Bilbo. This Old World er en fin spiritual.
Brownie McGhee er en annen artist på den sjette Cd'n som er vel verdt å nevne. Allerede stor blues og Rhythm'n Blues-artist i -47 da High Price Blues og Black, Brown & White ble spilt inn. Sistnevnte ble skrevet av Big Bill Broonzy på 20-tallet, men ikke spilt inn før i -47 med Brownie McGhee. Flott innhold og musikk, også dette en av de sjeldne bluesinnspillinger med tekster om raseskillet. Ettersom de større plateselskapene ikke var villige til å spille inn eller gi ut artistene organisert i People's Songs, måtte man ty til andre metoder. Mange spilte inn hjemme, på acetatplater for amatøropptak. Dette var før alle hadde kassettspiller. Det er fire slike innspillinger med her, alle med dårlig lyd. Taft - Hartley Blues skiller seg ut. Fin, ukjent kvinnelig vokalist som synger en fin pianoblues med godt innhold.
California fikk etter hvert et like stort folk-miljø som New York. Mario Casetta var leder for Los Angeles-kontoret til Peoples' Songs. Man utvekslet innspillingr med New York- og Chicago-miljøet, en del av disse er med på CD 6. Varierende kvalitet, naturligvis, og dårlig lyd på en del av dem. The Berries var en kvinnelig vokaltrio i Andrew Sisters/Ella Mae Morse-tradisjonen. Både Snowball og Swingin' on a Scab er bra. On to Sacramento med Mario Casetta er en fin western. Atomic Talkin' Blues og Newspapermen med Vern Partlow er også bra. Begge er humoristiske, den første om atombomben, kom til å bli svært kjent.
Det var ikke ytringsfrihet i Amerika, platedistribusjonen ble stoppet av Columbia og RCA i 1950. Kommunistene gikk inn for fred, og det var jo farlig.


CD 7 - Pete Seeger

Hele CD 7 er viet Pete Seeger. Han har hatt enorm innflytelse på amerikansk arbeidermusikk. Han skapte sin egen stil påvirket av sørstatsmusikk som bluegrass og country & western. De 30 sangene som er med på CDen har ulik kvalitet. I september 1946 ga den radikale fagforeningen ut albumet Songs for Political Action (tittelen på denne samlingen er tatt herfra). Medvirkende var bl.a. Pete Seeger, Tom Glazer og Lee Hays, etter hvert kjente navn innen genren. Voting Union er fengende og fin, A dollar for PAC er i bluegrass/countrytradisjonen, mens DDT er ren country. Sistnevnte er bra både tekstmessig og musikalsk. Plantevernmiddelet DDT var i skuddet på denne tiden, i teksten synges "when I sprayed the Congress with the DDT"... No, no, no discrimination er også en sang som utmerker seg fra originalalbumet Songs for Political Action.
CD 7 fortsetter med Commonwealth of Toil som er fin western. Pete Seeger skrev også flere "talking-blues"-sanger, sanger hvor teksten fortelles. Flere av disse er med her, bl.a. Talking Union, Talking PAC og Talking Atom. Disse er enkelt arrangert med Seeger som akkompagnerer seg selv på banjo. Andre fine Seegerinnspillinger er The Preacher and the Slave, (skrevet av Joe Hill), The Farmer is the Man og Skillet Good and Greasy.
Det er også med en annen versjon av Which Side are You on? her samt Seegers versjon av T for Texas - originalen kom Jimmie Rodgers (America's blue Yodeler) med på 1920-tallet. Cumberland Mountain Bear Chase er en annen flott traditional.


CD 8 - Charter Records

I 1946 startet Mario Casetta et plateselskap med navnet Charter Records i Los Angeles. Han hadde bakgrunn fra soldat-radiosendinger da han tjenestegjorde på Hawaii under krigen.
Charter Records spilte inn forskjellige typer musikk med politisk innhold. Sir Lancelot - som det er fire sanger med her - er calypso med humoristiske tekster. Red Boogie og Unity Rhumba er piano boogie-woogie med artistene Goodson & Vale. Plata med disse to ble en hit i 1947. Goodson & Vale var en talentfull duo med jødisk bakgrunn. Under krigen kjempet Morry Goodson ved Iwo Jima og Guadalcanal. Etter krigen kom begge i kontakt med People's Songs-foreningen i Los Angeles. Sangene deres var annerledes enn det meste innen folk-tradisjonen; mer jazzinfluert med synkoper og negerrytmer. Sonny Vale var også mannen bak People's Songs Chorus, et kor som ga ut to innspillinger på Charter Records i -47. Begge er med på CD 8, særlig er Jim Crow skrevet av Almanac Singers fin.
The Berries (se CD 6) spilte også inn for Charter. Mein Shtetele Belz er en jødisk folketone. Zhankoye er opprinnelig en sovjetisk arbeidersang om et jødisk kollektivbruk. The Berries synger på jiddish mens Pete Seeger er med og synger et par vers oversatt til engelsk. Flott!
Pete Seeger spilte forøvrig inn for Charter selv, mens han oppholdt seg i L.A. Travelin' er opprinnelig fra sørstatene, det er også Black, Brown & White Blues. Begge med antirasistiske tekster, begge er svært bra. Sistnevnte er den samme sangen som Brownie Mc Ghee spilte inn (CD 6) men Seeger gir den et særpreg, Rhythm'n Blues med banjo. Ikke langt unna Rock'n'Roll som jo var i emning på denne tida. The Death of Harry Simms handler om drapet på en ung-kommunist og fagforeningsmann. Han dro til Kentucky for å hjelpe gruvearbeidere med organisasjonen. Arbeidsgiverne satte en 1000-dollars skuddpremie på ham. Sangen Seeger fremfører ble skrevet av kameraten Jim Garland rett etterpå. Flott tekst og musikk. Winnsboro Cotton Mill Blues viser også at Pete Seeger nærmet seg Rhythm'n Blues/Rock'n'Roll. No Irish need Apply tar for seg fordommene i USA overfor en annen minoritet, irene. Sommeren 1948 forlot Mario Casetta L.A. for å bli med i the Progressive Party i New York. Plateselskapet Charter ble lagt på is. I N.Y. spilte Casetta inn Unemployment Compensation Blues under pseudonymet "Boots" i forbindelse med Progressive Partys presidentkampanje. Igjen en fin blueslåt med en hvit artist.

I 1949 arrangerte People's Artists en svær utendørskonsert i Peekskill utenfor New York. Paul Robeson, Pete Seeger og flere andre deltok. Ku Klux Klan stod sterkt i Peekskill, og det kom til opptøyer. Konserten samlet over 20 000 tilhørere og da man skulle forlate området, ble disse narret inn på en sidevei hvor fascistene stod klar. Som vi også erfarer i dag, gjorde politiet lite for å stoppe volden. Under tilrop som "Hey you white niggers, get back to Russia!" og "Jews, jews, jews!" haglet steinene. 150 ble hardt skadd. Charter Records spilte inn et hørespill om Peekskillopptøyene med bl. a. Pete Seeger, Lee Hays og Fred Hellerman. Dette er interessant og vel verdt å høre på også i dag.
I 1947 tok Lee Hays opp ideen med the Almanac Singers og startet en ny gruppe sammen med Seeger, Ronnie Gilbert og Fred Hellerman. Navnet ble the Weavers og første innspilling kom i 1949 med Wasn't That a Time. Freight Train Blues ble første gang spilt inn med countryartisten Roy Acuff i -47. Her i en flott versjon med the Weavers. Love Song Blues skrevet av Hays er også fin. CD 8 avsluttes med the Hammer Song, også kjent som If I Had a Hammer. En fin, fin versjon som ble det siste the Weavers spilte inn for Charter.

CD 9 - Campaign Songs

De tre første innspillingene på den niende plata er fra The Franklin D. Roosevelt Presidential Campaign i 1944. Det blir et hopp tilbake i tid og en fin versjon av We're Keeping Score in '44, her med Earl Robinson. No More Blues med Josh White er også bra. Lay That Ballot Down er en omskrevet Pistol Packin' Mama med Bill Oliver. Så følger fem innspillinger med Vern Partlow fra en kampanje for de hermetikkansattes fagforening. Verdt å nevne av disse er Talking FTA, en talkin' blues om den radikale fagforeningen FTA/CIO.
Henry Wallace var Roosevelts visepresident. Etter krigen gikk han inn for en fredelig politikk overfor Sovjetunionen. Som en reaksjon på president Trumans aggressive linje, tok han initiativ til å danne et nytt parti i USA. Dette fikk navnet Progressive Party i 1948, og Wallace stilte som presidentkandidat. Politikken deres var lønnsøkninger for lavtlønte, bedrede sosiale fellesgoder og helsevesen, samt en mer liberal fredspolitikk overfor Sovjet. Flere artister støttet Wallace og Progressive Party. Richard Huey synger Wallace fit the Battle of America sammen med en gospelkvartett. Arrangert som en gudstjeneste fra sørstatene - men "the walls of Wall Street" istedet for Walls of Jericho. Fine vokalprestasjoner. Den ble gitt ut som single med Henry Wallace is the Man som bakside. Dette er en annen fin negro-vocalgroup/gospellåt med gruppa Royal Harmonaires. Vokalisten Caleb Ginyard sang siden med den kjente (?) R&B kvartett Du Droppers. Det ble også gitt ut flere Wallace-plater beregnet på spansktalende minoriteter. A Corrido to Wallace & Taylor er en av disse. Battle Hymn of '48 med Paul Robeson er flott, men lydkvaliteten forferdelig. Årsaken er at plata ble presset på papir. Det samme gjelder The Same old Merry-go-round, I've got a Ballot og Great Day med Michael Loring. Mer støy enn sang.
Optimismen i forbindelse med Wallace-Taylor kampanjen førte til en mengde plateinnspillinger og amatøropptak. Mye er tapt. Noen acetat-plater eksisterer, og syv av disse er med på CD 9. Wallace Button/Goodbye Harry med George Levine er fin, det er også Yankee Doodle, tell the Boss med Alan Lomax og Michael Loring. På de andre fem er kvaliteten varierende.
En annen kampanje på slutten av 40-tallet var The American Labor Party Mayoral Campaign i New York. Vito Marcantonio stilte til valg som borgermester i -49 for det amerikanske arbeiderpartiet. Han forsvarte fargedes og spansktalendes rettigheter, og gikk inn for alle amerikaneres rett til arbeid og en lønn å leve av. Han ville også samarbeide med kommunistpartiet. I motsetning til Henry Wallaces seinere antikommunisme, ble Marcantonio partisekretær for kommunistene.
Mario Casetta ble leid inn av arbeiderpartiet for å spille inn artister som støttet borgermesterkampanjen: New York City er en fin Rhythm'n Blueslåt med the Weavers. Marcantonio for Me er nærmest Rockabilly/Hillbilly Blues med Fred Hellerman. Now, Right Now og We Shall not be Moved varsler den kommende borgerrettighetsbevegelsen. Oh, Freedom er fin gospel med Pete Seeger. Fin er også Ben Davis - også med Seeger. M.T.A. og The People's Choice er bra, begge med ukjente artister. De ble spilt inn i forbindelse med The Progressive Party Mayoral Campaign i Boston, 1949.
Som vi vet ble det ingen president Wallace i USA. Han forlot Progressive Party i 1950. Det ble imidlertid spilt inn en sang for Wallaces eventuelle kandidatskap i 1952, Keep a Goin' and a-growin'. Et amatøropptak med dårlig lyd, sangen er ellers bra.


CD 10 - An Era Closes

Mc Carthy og antikommunismen kom til å få store konsekvenser for oppslutningen om venstresiden i USA - og Europa. Mange av artistene vi hører på Songs for Political Action ble forfulgte og sensurerte. Musikk skulle ikke ha politisk innhold lenger. Antikommunismen bidro også til svekkelse og splid innad i venstrebevegelsen. Dette gjenspeiles i musikken på den siste CD-plata.
Kvaliteten varierer, ikke alt er verdt å nevne. Blant det som er bra, finner vi Fred Hellermans medley: I don't want to be adjusted/Stand up and be counted/We will overcome/the Progressive Party is here to stay. Hellerman var med i the Weavers, men spilte også inn noe som soloartist, noe vi har eksempler på her.
Hootenanny Records var et lite plateselskap som ble startet i 1949 av Irwin Silber og Ernie Lieberman. Teknisk sett lå utgivelsene tilbake i tid, Hootenanny fortsatte å presse 78-plater etter at vinylen hadde kommet. Det er 14 innspillinger fra dette selskapet med her. De to første - the Hammer Song og Banks of Marble - med the Weavers. Begge er bra. Ernie Lieberman spilte også inn en del materiale selv. Noe av dette er med her, men bare gospelsangen I'm on My Way er verdt å nevne. I 1951 kom en ny folkgruppe med navnet People's Artists Quartet i New York. Lieberman var selv med som gitarist. Gruppa spilte inn fem sanger for Hootenanny Records i 1952. Walk along Together er en negro spiritual, Hold On er bluesprega og fin, Put My Name Down er også bra. People's Artists Quartet slo aldri igjennom på samme måte som Almanac's og Weavers, de sluttet å spille inn etter at Hold On solgte svært dårlig. Betty Sanders som var med i gruppa spilte imidlertid inn Un-American Blues som soloartist. Denne er flott, handler om Mc Carthyismen.
Som nevnt fikk hekseprosessene ringvirkninger innenfor venstrebevegelsen. Noen sammenlignet Hitler med Stalin, rykter og falske anklager ble satt ut. Årsakene til at Sovjet - som 30 år tidligere var et tilbakeliggende føydalsamfunn - maktet å innta Berlin i -45 var glemt. Innspillingene med Joe Glazer fra 1952 er et eksempel på dette. Ingen av de åtte sangene holder noen høy tekstmessig standard, etter min mening heller ikke musikalsk. Da er the Giveaway Boys in Washington, som handler om republikanernes privatiseringspolitikk, og Joe Mc Carthy's Band langt bedre.
Songs for Political Action avsluttes med Woody Guthries siste innspillinger. Guthrie var svært syk da han gikk i Decca's studio den syvende januar 1952 og spilte inn This Land Is Your Land. Så syk var han at mange mente dette ikke skulle vært utgitt; man kan tydelig høre at han hadde problemer med å spille reint.
CD-samlingen er en omfattende dokumentasjon av amerikansk arbeiderkultur. Det tar tid å sette seg inn i musikken, historiene og bildene. Mange spør seg hvor riktig det er å grave i fortiden. Så lenge vi vet at historien gjentar seg samtidig som bare deler av den blir vektlagt, har det historiske kunnskaper og forståelse avgjørende betydning. Dessuten gir det håp å få innblikk i hvilken arv som også finnes i "Guds eget land". USA har en mer nyansert historie enn mange er klar over.

Songs for Political Action er lettest å få tak i ved å bestille den hos Cruisin' Records / Rune Halland på tlf. 22 83 83 17.

Her treffer du det amerikanske kommunistpartiet: