15. august 1889 ble William Mikalsen født i et lite, lavt trehus i Myragata i Fredrikstad. Da William var et par år gammel, flyttet familien opp elva, til Sannesund. Strøket rundt Spikerbukta ble Williams barndomsrike. Og der bor han ennå*, riktignok litt høyere opp, på selve Alvimhaugen. Adressen Ekegaten 9 har han hatt de siste 60 årene.

Faren var sjømannen som gikk i land og ble sjauer og avholdsmann. Moren, Maren, et drivende godt menneske styrte ungeflokken gjennom tykt og tynt og formante de fire søstrene: - Dere må være snille mot William, husk han er gutt.

Miljøet i Sannesund var fargerikt, hardt og humørfylt - preget av savn og samhold. I dag ligger Spikeren øde og tom - da århundredet var ungt lå seilskutene tett i tett og fremmede tungemål svirret: - Very well, thank you, si, senor. Og lossedrammene kunne sitte tett, så engstelige sjauermadammer kikket fra kjøkkenvinduet: - Kommer ikke snart kællen opp fra brygga?

Sjøen fristet, men Maren sa plent nei. Første jobben ble å dra kjerra for kjøpmann Einar Olsen. Samtidig ble studiene gjort unna ved Alvimhaugen universitet. Istedet for å klatre seglskuteriggen ble det å entre lysstolper som linjemontør i Tune E-verk.

Og det ble politikk. Diskusjonen gikk sterkt i Sannesund sosialistiske ungdomslag. Det var tre sosialistiske partier å velge mellom. - Da samlinga kom i 1927 og skjedde til høyre, gikk jeg til venstre og ordnet medlemskapet i NKP. Det betydde og betyr rett og slett at jeg tok parti for de som er utbyttet og undertrykt.

Mot streikebrytere og statspoliti

Konfrontasjonene kunne bli harde. I 1927 sto lensearbeiderne langs Nedre Glomma i kamp. Striden gjaldt organisasjonsretten. Trelastbaronene trakk inn streikebrytere. Fra hele distriktet, til fots eller på sykkel, dro arbeidsfolk oppover for å hilse på streikebryterpakket. William var med. - Vi måtte ha båter for å komme i nærheten av streikebryterne. Vi tok hver vår båt, det var 9-10 mann i hver - de var fullastet og så rodde vi rundt og sa det vi mente vi burde si til disse folkene som jobbet. Det krydde av politi der oppe: Oslopoliti og statspoliti og senere på dagen da jeg satt arrestert hørte jeg en av statspolitifolkene si: - Jeg håper inderlig vi slipper å ringe etter de militære fra festningen på Mysen.

Under konfrontasjonen ute ved lensene kantrer en av båtene og synker og William havner i Glomma. - Jeg er ikke akkurat noen mesterskapssvømmer, og det var hard strøm og greier. Så jeg kom meg opp i den første båten, men der for en Oslopolitimann løs på meg og dengte og slo meg i hodet med kølla. Jeg hadde ikke noe annet å gjøre enn å beskytte hodet da, vet du ... jeg så blant annet Skiptvedtlensmannen slå etter de som lå og svømte med en høy åre. Hadde de fått den i hodet, hadde det vært takk og farvel.

William og flere med ham ble arrestert ved Nes lense. På politikammeret i Sarp får William lagt foran seg en erklæring der han forplikter seg til ikke å vise seg på steder der det pågikk arbeidskonflikter. Undertegnet han, slapp han ut. William undertegnet ikke. Men de slapp han likevel. Politiet hadde fått nyss om at Samorganisasjonen ville arrangere stordemonstrasjon utenfor stasjonen. Og det ville man for enhver pris unngå - så spent var situasjonen.

Kaster de ut bystyret også?

På tredevetallet gikk hundretusener uten arbeid her i landet. William Mikalsen ble en av dem.

- Jeg husker første gangen jeg sto helt uten arbeid. Jeg gikk ute hele natta og funderte. Det var klart: det var jo ikke min skyld at jeg ikke hadde noe å gjøre. Men jeg hadde giftet meg og familien måtte ha mat. Det var i slike stunder du kunne tenke: - Den dagen jeg ikke har mat å gi ungene - da går den første glassruta i kolonialbutikken i St. Mariegata. Men veien å gå måtte jo være å organisere de arbeidsledige...

Og det var William Mikalsen med på å gjøre. De arbeidslediges forening ble stiftet og stilte krav til stat og kommune. Ved en anledning forsøkte en deputasjon fra foreningen å få legge fram et krav for bystyret - det dreide seg om en ekstraskilling i arbeidsledighetsbidrag i anledning påsken. Deputasjonen ble omgående kastet ut med politimakt. William ble hevet ut på kjøpet, til tross for at han ikke hørte til deputasjonen men satt i salen som representant for NKP. - Herregud, kaster de ut bystyret også, utbryter en høyremann forskrekket.

På skolebenken i Moskva

I 1932 marsjerer arbeidsledige hungermarsj fra Sarpsborg for å møtes med folk som hadde gått den lange veien fra Trondheim for å kreve brød og arbeid av Det norske storting. William er ikke med på marsjen. Han går på Leninskolen i Moskva for å lære kommunistisk teori og praksis. På 8-manns kullet finnes folk som Emil Løvlien og Carl Søderstrøm, far til Rolf Søder. - Ja, du kan jo tenke deg selv, jeg hadde aldri vært utenfor Norges grenser og var best kjent i Sannesund og Sarpsborg. Gatene, plassene, praktbygningene og overalt: røde flagg og plakater med slagord - du hadde følelsen av å være i verdensrevolusjonens sentrum. Og menneskene, jevnt over dårligere kledd enn Ola Nordmann, men fylt av en brennende entusiasme over "å bygge sin himmel her etter sin egen skikk".

En episode fra gata i Moskva husker jeg godt: en stor flokk mennesker, unge, gamle, barn stilt opp i sin beste stas foran noen rønner midt i byen. Og foran, fotografen, en eldre mann med svært platekamera. Han hadde alpelue og skjegg og dukket ned bak det svarte kledet. Utstyret minte ikke så lite om det fotograf Svan i Tune brukte. I nærheten var reist nye, moderne boligblokker. Plutselig skjønte jeg hva som foregikk: disse menneskene var i ferd med å flytte fra den gamle slummen inn i de nye husene. Det var et minneverdig øyeblikk som måtte festes til platen ...

Hjelp Spania

Utover på 30-tallet mørkner det til. Fascismen er på fremmarsj i Europa. Hitler kommer til makten i Tyskland. De første tyske flyktninger dukker opp i Norge. En av dem er i lange tider innlosjert hos William i Ekegt. 9.

I 1936 forsøker Franco statskupp i Spania. Borgerkrigen raser. Hjelp Spania lyder parolen. Lokale Spaniakomitéer blir dannet. Tusener på tusener av kroner blir samlet inn til den spanske republikk, møter blir arrangert til støtte for det demokratiske Spania.

William Mikalsen satt i den lokale Spaniakomitéen. - Best minnes jeg det store møtet i Sarpsborg Folkets Hus der Lise Lindbæk talte og vi viste tablået "Bomber over Madrid". Jeg var selv sceneansvarlig på Folkets Hus og var med å arrangere scenebildet: gapende husruiner mot blå nattehimmel. Jeg hadde skaffet 120 volts pærer som kunne kobles til 230 volts nettet.

Bombene faller, pærene blusser voldsomt opp og slokner til akkompagnement av slag på en jernplate bak scenen. Byen forsvarer seg: knipper av kinaputter som eksploderer i en bøtte illuderer knitringen av mitraljøsene som spiller opp. Midt under tablået reiser Lise Lindbæk blek og går mot utgangen. Hun kom rett fra Madrid, dette var for realistisk...

Etter Spaniakrig følger Finlandskrigen. enkelte vil omdanne Spaniakomitéen til en Finlandskomité. William sa nei, - da hadde vi støttet nettopp de krefter som vi av all makt hadde kjempet mot i Spaniaarbeidet.

Men påkjenningen kunne være hard nok, - hetsen mot oss kommunister på 50-tallet var rene barnematen. I 1939 gikk folk bokstavelig talt løs på meg på gata. En av de som var ivrigst etter å legge meg i bakken, traff jeg igjen et knapt år senere. Da hang han dinglende full mellom to tyske offiserer og NS-merket var på plass på jakkeslaget.

- Ni är väl inte kommunist, Mikalsen?

9. april 1940 melder William og to andre kommunister seg på politistasjonen i Sarpsborg, rede til kamp mot fascismen. - Dere får bare vente, det er ikke noe dere kan gjøre nå, lød det.

I stedet ble William Mikalsen oppsagt ved Sarpsborg E-verk. Og i august følger arrestasjon og forhør hos Gestapo i Fredrikstad. - Gestapisten som forhørte meg, var en illsint jævel. Jeg sto opp og ned i timesvis mens han drev på. - Du har vært i Sovjet, du har gått på partiskole der. Jeg svarte at jeg hadde arbeidet i Sovjet. Han ropte: - du lyver, vi kjenner mange tyske kommunister som har blitt lært opp i Sovjet, nettopp slike som deg!

Etter 14 dager slipper William ut. Så går turen til Mosjøen der han setter i gang å spre illegalt materiell utgitt av kommunistpartiet som nå er forbudt av tyskerne.

Etter angrepet på Sovjet setter klappjakten på kommunister inn for alvor. Ledende partimedlemmer blir skutt av tyskerne. William får beskjed om å komme seg over til Sverige.

- Jeg dro over med en snekke fra Hvalerøyene. Noe av det første den svenske landsfiskalen spurte om var: - Ni är väl inte kommunist, Mikalsen? Jeg svarte nei, enda jeg hadde lovt mor aldri å ljuge og stjele.

I Sverige arbeidet William som elektriker og var med å organisere Det norske samfunnet i Eskilstuna. - Vi organiserte en henvendelse til regjeringen i London der vi krevde militør opplæring. Dette initiativet var slett ikke populært på offisielt norsk hold. Etter mye om og men fikk vi ned en representant fra ambassaden som skulle være til stede på et diskusjonsmøte om disse tingene. Det dukket opp en konjakkduftende offiser med monokkel i øyet. Stemningen i salen var ikke til å ta feil av: vi ville ha våpen og være med å befri Norge. Og begeistringen over Sovjets krigsinnsats var til å ta og føle på. Til slutt sa offiseren at han var så enig, så enig. Men lite eller ingenting skjedde.