Innhold:
Introduksjon
Manifest
Arbeidsprogram
Prinsipprogram
Uttalelser
Friheten
Arkivet
Kontaktinfo:
NKP / Friheten
Lenker:
Innland
Utland
International pages:
English
IV. NORGES VEI TIL SOSIALISMEN
Arbeiderbevegelsen må ha en strategiEt parti som har sosialismen og kommunismen som mål og som kjemper for det, må ha en klar forestilling ikke bare om sosialismen og kommunismen, men også om veien en må gå og midlene for å nå målet.
Hvilken hovedlinje skal følges i den nåværende etappe av kampen for sosialismen? Hva er det nærmeste målet? Hva er hovedoppgavene på veien dit?
Den minst sannsynlige overgangen i vår tid er den direkte overgangen fra kapitalisme til sosialisme. Det mest sannsynlige er at veien til sosialisme vil gå gjennom ulike etapper og trinn. Dette avhenger dels av den økonomiske og politiske situasjonen, nasjonalt og internasjonalt. Og det er dels avhengig av bevissthetsnivået i arbeiderklassen og dens nære forbundsfeller.
Utvidelse og fornyelse av demokratiet
Hva må strategien bygge på ?
En strategi for sosialismen i Norge bygger på at monopolkapitalen i dag er dominerende innenfor kapitalismen. Det store skillet i klassekampen går i dag mellom monopolkapitalen og folkets brede lag. Strategien bygger på at den private monopolekspansjonen øker. Og den bygger på at også kapitalismen i Norge er kommet inn i sitt statsmonopolistiske sluttrinn.
Ved at statens rolle i økonomien har økt, får statens økonomiske politikk stor betydning for arbeiderklassens kamp. Det tvinger fram økt bredde og høyere nivå i arbeidernes og funksjonærenes krav og kamp. Kravene kan ikke lenger oppfylles bare i kamp mot NHO og de private kapitaleierne. Over halvparten av lønnsinntektene omfordeles over de offentlige budsjettene. Derfor må både de politiske og faglige kravene også rettes til staten og dens politikk. Det gjelder spørsmålet om hva skatte- og avgiftsinntektene skal brukes til.
Arbeidernes økonomiske og politiske krav smelter sammen. Sikring av arbeidsplassene, større sosial trivsel og trygghet, kamp for vern av indre og ytre miljø, for kvinnenes og ungdommens rettigheter, koples sammen med krav om økt demokratisering og medbestemmelse, nasjonal selvråderett, fred og avspenning og internasjonalt samarbeid.
Kravene må munne ut i et demokratisk alternativ til monopolenes, konsernenes og storbankenes herredømme.
Hvem skal ha makt og innflytelse i samfunnet? Hvem skal regulere og kontrollere hvem? Hvem skal beherske stat og økonomi? Hvordan skal statsmakten være og fungere?
Disse spørsmålene stilles av selve utviklingen. Kampen for medbestemmelse, innflytelse og makt - både innen det enkelte foretak og i staten - er blitt en sentral og aktuell oppgave for arbeiderbevegelsen.
I sin strategi må arbeiderbevegelsen avgrense seg i to retninger. På den ene siden fra reformismen, som tror at kapitalismen kan vokse gradvis over i sosialismen uten at arbeiderklassen leder an i en revolusjonær omdannelse av samfunnet. På den andre siden fra venstreradikalismen som bare ser det revolusjonære spranget, men overser veien og etappene til målet.
Skal arbeiderklassen kunne kjempe målbevisst for sosialismen, må den ha innsikt i sin stilling og klarhet over de nære og fjerne målene. Den norske arbeiderklassen må utvikle den bevissthet og handlingsevne som svarer til dens rolle som revolusjonær kraft.
Utviklingen av klassebevisstheten hemmes av tilsløringer og illusjoner som storkapitalens manipuleringer og delvise sosiale innrømmelser bidrar til, av borgerlig ideologi, av klassesamarbeidsillusjoner og antikommunisme. Men skjerping av klassemotsetningene fører til sterkere kampinnstilling og mer enhetlig faglig opptreden i Norge.
Monopolkapitalen og folket
Monopolkapitalens snevre klasseinteresser kommer i konflikt med flere og flere lag og grupper også utenfor arbeiderklassen.
Bønder, fiskere, håndverkere osv. betaler skyhøye priser for sine produksjonsmidler som leveres av de innenlandske og utenlandske konserner. Små kapitalistiske bedriftseiere bukker under eller blir avhengige av monopolene. Arbeiderklassens kamp knyttes derfor sammen med den kampen som andre arbeidende lag fører for sin eksistens og sine rettigheter. Også større grupper av kvinner og ungdom må forstå at deres interesser ikke kan ivaretas uten kamp mot storkapitalen.
Den økonomiske og politiske maktkonsentrasjonen på monopolborgerskapets hender og alle nye, skarpe motsetninger i kapitalismen skaper muligheter for en bred folkeallianse. EU- kampene i 70 -og 90-årene viser oss dette konkret. De allmenndemokratiske bevegelsene som består av ulike sosiale og politiske grupper, er objektivt rettet mot monopolkapitalen og reaksjonen.
I denne kampen vokser det fram spirer til en antimonopolistisk bevissthet. Dette skjer ikke bare i deler av arbeiderklassen, men også blant fiskere, bønder, intellektuelle og andre grupper. Den kan også gå inn i borgerskapets egne rekker. EU- kampen viste hvordan kamperfaring høyner den politiske bevisstheten og hever den opp på et høyere trinn. Å isolere monopolborgerskapet og å avskaffe monopolenes herredømme er i dag en klassemessig forutsetning for overgangen til sosialismen. I kampen for sosialismen må arbeiderbevegelsen og dens forbundsfeller først begrense og deretter bryte monopolkapitalens makt og fornye og utvide demokratiet på alle viktige områder av samfunnslivet.
De demokratiske massebevegelsene
Av de demokratiske massebevegelsene i Norge er fredsbevegelsen fortsatt meget viktig. Den er fortsatt spaltet i en rekke organisasjoner, men det utvikles et økende samarbeide. Kampen mot atomkrigstrusselen må ikke svekkes, tvert om - den må forene de organiserte fredskreftene og samle større grupper til felles innsats for avgrensete målsettinger.
Andre massebevegelser som spiller en økende rolle er miljøbevegelsene, solidaritetsbevegelsene, kvinnebevegelsene og menneskerettsbevegelsene.
I sitt innhold er disse bevegelsene demokratiske, antimonopolistiske og anti-imperialistiske.
Kommunistene går inn i disse bevegelsene for å styrke enheten i bevegelsene på deres eget grunnlag, aktivisere dem og bygge dem ut til effektive kamporganisasjoner på ulike områder. Dette skjer i full respekt for deres spesielle karakter og oppgaver, samtidig som vi arbeider for at deres aktivitet skal sees i en større demokratisk, samfunnsmessig sammenheng.
Den utenomparlamentariske kampen
Den parlamentariske kampen - å delta i valg og vinne fram med folkets krav i Stortinget og kommunestyrene - er bare en av formene for arbeiderklassens kamp. Det beste i norsk borgerlig-demokratisk politisk tradisjon har gitt den parlamentariske kampen en sterk prestisje også hos det arbeidende folk. Mange viktige reformer som har bedret livskårene for folket har vært vunnet, og må fortsatt vinnes, gjennom den parlamentariske kampen.
Men den norske arbeiderklassen har også rike tradisjoner i utenomparlamentarisk kamp. Arbeiderne har kjempet fram sine rettigheter i kamp mot borgerskapet gjennom harde og lange streikebevegelser og andre aksjoner. Ett eksempel er erobringen av åttetimersdagen.
Den parlamentariske kampen gir økte muligheter for den utenomparlamentariske kampen så sant de to formene supplerer hverandre. Men den utenomparlamentariske kampen er den viktigste fordi den aktiviserer og bevisstgjør arbeidsfolk i høyere grad. Representantene i storting, fylkesting og kommunestyrer kan på sin side gjøre bedre arbeid når de støttes av en god utenomparlamentarisk virksomhet.
Demokratiske reformer
For å kunne begrense og deretter bryte monopolkapitalens makt og utvide demokratiet, må det gjennomføres gjennomgripende demokratiske reformer som knytter kampen for demokratiet sammen med kampen for sosialisme. Denne sammenhengen blir objektivt nærere og nærere. Demokratiske antimonopolistiske reformer har til forskjell fra de vanlige sosiale reformene en revolusjonær karakter. De er rettet mot monopolkapitalen i utgangspunktet. Allerede i opplegget til slike reformer tas det sikte på å begrense storkapitalens profitt- og maktområde. De vanlige sosiale reformene, som har en dobbeltkarakter ("gi og ta"), forbedrer bare levekårene uten å endre på selve systemet.
Borgerskapets og sosialdemokratenes "samarbeidsformer" gir arbeiderne og funksjonærene begrensete fordeler innenfor rammene av systemet. Demokratiske reformer er noe mer. De utvider arbeidsfolks demokratiske innflytelse og kontroll.
Men dette er reformer som er rettet mot monopolkapitalen. Storparten av det arbeidende folk må mobilisere til bevisst kamp for slike reformer. De fører ikke ut over grensene for kapitalismen. Men en rekke av de demokratiske reformene, som trinn i en fast strategi rettet mot monopolkapitalismen, kan trappe opp klassekampen. De fører klassekampen fram til den grense der grunnleggende omveltninger tar til, og som vil være innledningen til den sosialistiske revolusjonen. I motsatt fall gjenreises monopolkapitalens makt.
En ny økonomisk politikk
For å kunne gjennomføre omfattende demokratiske endringer i det norske samfunnet og begrense monopolkapitalens makt, må det kjempes fram en ny økonomisk politikk. Hovedpunktene i denne må være:
1. Det bygges opp et demokratisk planleggings- og styringssys- tem der fagbevegelsen får forhandlingsrett over alle viktige sider som berører arbeidsforhold og lønnstakernes sosiale og økonomiske kår.
- Samfunnets ressurser kartlegges, og det utarbeides en økonomisk plan for hele landet som sikrer økonomisk vekst og arbeid til alle gjennom en jevn utbygging av næringslivet, en planmessig endring av næringsstrukturen og en styrt innføring av ny teknologi.
2. Landets produktivkrefter utvikles med det mål for øye å tilfredsstille folkets materielle og kulturelle behov.
- Enhver form for statsmonopolistisk "regulering" av forholdet mellom arbeid og kapital forhindres. Ingen begrensning av arbeidernes, fiskernes, bøndenes og andre arbeidendes frie kamprett. Fagbevegelsen må på et fritt grunnlag fremme egne, selvstendige krav overfor staten.
- Aktiv inntektspolitikk mot monopolkapitalen, for større innflytelse over og høyere andel av de verdier som skapes i produksjonen. Samtidig setter det offentlige inn tiltak som bedrer de små -og mellomstore bedriftenes lønnsevne.
- Lettelse av arbeidet ved innføring av arbeidssparende teknologi. Nedsettelse av arbeidstida generelt og særlig ved økt produksjon og større arbeidsproduktivitet.
3. Investeringene i næringslivet, spesielt i industrien, bankvesenet og skipsfarten kommer under reell samfunnsmessig styring av offentlige organer. Styringen skjer etter en samlet plan i samarbeid med fagbevegelsen og gjennom medbestemmelse for de ansatte på den enkelte bedrift. Det vedtas en lov om etableringsstyring som gjør det mulig å lede omfang og lokalisering av nyinvesteringer.
- Forretningsbankene og forsikringsselskapene overtas av staten. Det samme gjelder bedrifter som trues med nedleggelse og som har avgjørende betydning for storsamfunnet og/eller lokalsamfunnet.
- Staten og kommunene tar ansvar for utbygging av næringsvirksomhet der dette er nødvendig for å dekke prioriterte behov.
- Statens innsats for teknologisk forskning og utvikling økes.
4. Fornyelse og utvidelse av demokratiet forutsetter en helt annen fordeling av den verdi som skapes i produksjonen (primærfordelingen) og de midler som trekkes inn i statskassen gjennom skatter og avgifter (sekundærfordelingen).
- Et nytt skattesystem innføres. Inntekt av eget arbeid og inntekt av andres arbeid er to forskjellige ting og kan etter demokratiske prinsipper ikke beskattes likt. Den merverdi som skapes av det arbeidende folk i produksjonen og ikke anvendes til produksjonsmessige nødvendige investeringer, inndras av det offentlige gjennom skattemyndighetene. Arbeidsfolks oppsamlete midler som hus, bil og sparepenger skal ikke være en ny og viktig skattekilde.
- Sosialpolitikken tar utgangspunkt i det syn at de som skaper de materielle og kulturelle verdiene, har et selvsagt krav på sosial sikkerhet i yrkeslivet, i familien og under utdanning. Alle får full trygd ved sykdom, ulykke, uførhet, arbeidspermisjon og arbeidsledighet.
- Stabilt prisnivå, forbud mot tomtespekulasjon og gjeninnføring av sosial boligreisning. Husleiene skal ikke overstige 10% av lønnsinntekten. Effektiv hjelp til gjeldsofre.
- En ny regionalpolitikk som sikrer tilstrekkelig med arbeidsplasser, tidsmessige kulturtilbud og effektive kommunikasjoner. En distriktspolitikk som har folkets velferd og ikke monopolkapitalens profitt som motiv og målsetting. Langt større tilskudd fra staten til anlegg og drift av industri og andre foretak i de strøk av landet som har en ensidig økonomi.
- Samvirke i produksjon og omsetning gis effektiv støtte. Jordbrukere, fiskere, håndverkere og mindre næringsdrivende som trues av monopolene, hjelpes for å forsvare sine livsinteresser.
Miljø- og ressurspolitikk
Norge må føre en miljøpolitikk som sikrer fornuftig bruk av landets naturrikdommer, som trygger folkets helse og treffer effektive tiltak mot den internasjonale monopolkapitalens hensynsløse utnyttelse av naturressursene. Miljøskader dekkes av foretak som forårsaker dem.
Noen viktige punkter i NKPs øko- og ressurspolitikk:
- Staten må stå for leting, utvinning og fordeling av oljen. Norsk storkapital og multinasjonale selskaper gis ikke adgang til å drive rovdrift på vårt lands energiressurser.
- Selvforsyning av mat økes, blant annet ved at større områder av vårt land blir utnyttet til matproduksjon. Til det trengs levedyktige lokalsamfunn med balansert næringsliv. Ved en slik satsing, kan matvareimporten reduseres kraftig.
- Fisken må utnyttes slik at den gir et optimalt tilskudd av mat.
- Energiforbruket søkes holdt lavest mulig ved at samfunnet fordeler kraften på en bedre måte.
- Utviding av ferdigvareproduksjonen fremmes framfor produksjonen av råvarer. Resirkulasjon gjennomføres i størst mulig utstrekning.
- De siste miljøteknologiske nyvinningene må anvendes i bedriftene. Lover vedtas som forbyr utdeling av utbytte før såvel det indre som det ytre miljø er tilfredsstillende. Småbedrifter må få statlig støtte, slik at de ikke skal bli slukt opp av de store. Miljølovene må respekteres, og bedrifter som bryter disse lover, nasjonaliseres.
For å kunne gjennomføre en økologisk og samfunnsmessig mer forsvarlig produksjon, må storbedriftene og bank- og forsikringsselskapene overføres i samfunnseie. Da har en kapital til å kunne gjennomføre landsomfattende planer. Kampen for å avverge rovdrift og store miljøødeleggelser må bli en del av strategien for sosialismen.
Demokratisering i arbeidslivet
De viktigste demokratiske reformene må komme i arbeidslivet, først og fremst i industribedriftene. Dette er ikke bare et spørsmål om hvor mange representanter de ansatte har i bedriftens styre. En viktig forutsetning for en reell bedriftsdemokratisering er bevisstgjøringen og opplæringen av de ansattes representanter. De skal sitte der som partsrepresentanter. De skal ivareta lønnstakernes interesser på bedriften. Dette er en oppgave fagbevegelsen må løse.
Norges Kommunistiske Parti går inn for:
- Flere representanter for de ansatte i bedriftenes styrer. Sammen med representanter fra det offentlige skal de ha flertall.
- Utvidet forhandlingsrett og innsynsrett i den daglige ledelsen av bedriften, herunder i regnskaper.
- De ansattes representanter skal jevnlig og allsidig informere sine arbeidskolleger.
- Bedriften skal forhandle med de ansatte og deres organisasjoner i god tid om investeringer, endringer i produksjon, produksjonsteknologi og eierforhold. De ansatte som part skal - gjennom sine organisasjoner - ha permanent innsikt i alle langtidsplaner som angår bedriften.
- De ansattes representanter skal hente inn den nødvendige ekspertise som betales av bedriften. Fagbevegelsen må også selv bygge opp sin egen bedriftsøkonomiske klassebevisste ekspertise, som ivaretar de ansattes interesser.
Demokratisering av statsapparatet
En demokratisk politikk forutsetter kamp mot byråkratiet og for demokratisering av de viktigste stats- og styringsorganer. Folket må få mulighet til mer direkte å ta del i samfunnets styre og stell. De folkevalgte representanter må gis arbeidsvilkår og få faglig bistand til å skjøtte sine verv på en forsvarlig måte. Utenomparlamentariske demokratiske bevegelser og organisasjoner må få støtte til å utarbeide alternative utredninger og forslag.
- Det kommunale selvstyret gjøres reelt. Det må sørges for at kommunene får tilstrekkelige midler til å løse sine oppgaver. Det må innføres direkte valgte lokalutvalg med myndighet og egne budsjetter for avgrensete oppgaver.
- En demokratisk valgordning som sikrer full forholdsmessig representasjon i Stortinget innføres.
- Grunnloven bringes i samsvar med de krav samfunnsutviklingen stiller og hva folkeflertallets interesser krever. Grunnlovsbestemmelser som står i veien for overføring av eiendom til folket, fjernes.
- Militæret og politiet demokratiseres. Den personlige sikkerhet garanteres. Ingen diskriminering av åpne demokratiske organisasjoner etter ideologiske og politiske sympatier og antipatier.
- De antidemokratiske unntakslovene av 1949 oppheves. Politiets politiske overvåking og etterretningsvirksomhet rettes mot de kreftene som virkelig representerer en fare for folket og Norges nasjonale sikkerhetsinteresser. Spesielt rettes søkelyset mot lukkete, udemokratiske organisasjoner og representanter for den internasjonale monopolkapitalen og imperialismen.
- Full demokratisk kontroll med hele justisvesenet. Prinsippet om likhet for loven gjøres reelt. Personregistrering, telefonavlytting og brevkontroll av demokratiske organisasjoner og deres medlemmer må forbys. Dataarkiver over personer må være under full demokratisk kontoll.
- Tilsetting i offentlige stillinger demokratiseres.
Demokratisering av utdanning, informasjon og kultur
I dataalderen blir det avgjørende at man kan anvende den kunnskapen som finnes.
Faren er at noen få kontrollerer kunnskapen, mens det store flertall av menneskene i samfunnet blir "roboter" som bare vet det de blir programmert til av makthaverne. De som har makten, bestemmer kunnskapsutvalget og vurderer hva vi skal vite.
For arbeiderbevegelsen vil utdanningen bli et politisk kampspørsmål. Mengden av kunnskap øker i eksplosivt tempo. Å kjempe for å fordele denne kunnskapen på mange i stedet for å konsentrere den hos noen få, er derfor nødvendig hvis vi skal nå et samfunn bygd på arbeiderklassens idealer.
Sektorisert kunnskap i form av innlæring av data er bare en del av utdanningen. Økt betydning får evnen til å se tingenes innbyrdes forhold og evnen til å se helheter.
Utviklingen krever mer og bedre utdanning. Grunnutdanning og avsluttet høyere utdanning blir bare et første trinn på utdanningsstigen. Livslang læring stiller økte krav, ikke bare til den enkelte, men også til samfunnet og politiske myndigheter.
Det offentlige må ha et overordnet ansvar for høyt utdanningsnivå i hele folket. Private løsninger er ikke egnet til å løse utdanningssektorens problemer i framtida.
- Utdanningspolitikken må legges om etter mer demokratiske retningslinjer. Allsidighet og vitenskapelighet må inn i skolen. Skole og arbeidsliv knyttes nærmere sammen. En ny, grunnleggende skolereform gjennomføres.
- De offentlige massemediene og utdanningsinstitusjonene må åpnes for arbeiderklassens synsmåter. Den borgelige ideologiens monopolstilling oppheves. Arbeiderklassens ideologi, den vitenskapelige sosialismen, gis plass i fjernsyn, radio og skole, uten diskriminering.
Informasjonsvirksomheten gjennom offentlige organer og medier skal gjenspeile den kampen som pågår både i vårt eget land og i verden omkring oss: kampen mellom framsteg og reaksjon, sosialisme og kapitalisme, nasjonal frigjøring og imperial- istisk undertrykking.
- Folket gjøres mer delaktig i andre kulturer enn den "vestlige". Alle kulturer har sin egenverdi. De er ledd i utviklingen av en verden, preget av mangfold og nasjonal egenart i et internasjonalt fellesskap. Solidaritet med alle folk som kjemper for sin frihet og rett til å bestemme sin egen utviklingsvei, må prege radio, fjernsyn og skole.
- Kultur- og underholdningsprogrammer, film og fjernsyn, litteratur og andre uttrykks- og påvirkningsmidler skal ikke domineres av profittinteresser med vold, pornografi og kriminalitet som spekulasjonsobjekter.
Hovedlinjer i en demokratisk kulturpolitikk
NKP går inn for en kulturpolitikk som - både prinsipielt og praktisk - legger forholdene til rette for at de kulturelle goder stilles til disposisjon for alle.
Dette kan bare bli gjennomført ved å legge opp til en kulturpolitikk etter følgende hovedretningslinjer:
- Å ta vare på og videreføre det beste i vår allmenne og nasjonale kulturarv, herunnder arbeiderkulturen.
Kulturen er etter sitt vesen internasjonal. De nasjonale kulturer utvikler seg gjennom dialog over grensene og yter dermed sitt bidrag til verdenskulturen.
Aksjonsenhet og samarbeid
Hovedvilkåret for en antimonopolistisk, demokratisk omdannelse som ledd i kampen for sosialismen er enhetlig aksjon fra arbeidernes og funksjonærenes side. Hovedvilkåret er enhet i arbeiderklassen og et omfattende samarbeid med arbeiderklassens forbundsfeller.
Både kampen for freden, for bedre levekår og utviklingen i den antimonopolistiske kampen gjør det mulig og nødvendig at kommunister, sosialdemokrater, sosialister og partiløse samarbeider i flere og flere spørsmål. Dette samarbeidet må gå på tvers av ideologiske skillelinjer.
Enhet i handling betyr ikke at en gir avkall på egen identitet. Hver samarbeidspart forfekter sitt eget syn. Kommunistene vil i skrift og tale arbeide for å utbre kjennskapet til marxismen i og utenfor arbeiderbevegelsen.
Et omfattende praktisk samarbeid i arbeiderbevegelsen krever brudd med klassesamarbeidet overfor monopolkapitalen. Samarbeidet forutsetter at antikommunismen isoleres.
Våre erfaringer viser at det er mulig å få i stand sterkere enhet og handlingsfellesskap. Særlig krigsfaren og kampen for freden kan skape viktige holdningsendringer i vesentlige deler av det politiske landskapet. Dette gjelder også store deler av den EU-vennlige opinionen, f.eks. blant store deler av Arbeiderpartiets velgere. Klassemotsetningene innenlands og kampen mot høyrekreftene kan også befordre slike holdningsendringer.
En bred folkeallianse må skapes
Enheten i arbeiderklassen og samlingen i folket må etterhvert bli utbygd slik at det dannes et fast demokratisk forbund av alle lag i folket.
Det norske folk er meget godt organisert. Det har utviklet en rekke demokratiske organisasjoner. De viktigste er de faglige organisasjonene. LO aleine teller over 750 000 medlemmer. Dessuten har vi mange betydningsfulle organisasjoner når det gjelder grunnplansorganisering: Norsk Bonde- og Småbrukarlag, Norges Bondelag, Norges Fiskarlag, Norges Kooperative Landsforening, boligkooperasjonen, idretts- og ungdomsorganisasjonene, kvinneorganisasjonene, kulturorganisasjonene, avholdsbevegelsen og andre.
Disse organisasjonene må aktiviseres sterkere og gjøres til organer for et levende demokrati. En av de fremste oppgavene er å øke aktiviteten og kampkraften i fagbevegelsen. Det store flertallet av de fagorganiserte må bli med i arbeidet for å styrke fagorganisasjonen og gjøre den til et sterkere redskap for arbeiderklassen. Den organisasjonsmakten arbeiderklassen rår over må mobiliseres til virkelig innsats.
For ikke å splitte sine krefter må fagbevegelsen være partipolitisk uavhengig. Samtidig må fagbevegelsen i langt sterkere grad politiseres og utvide sitt virkeområde.
Så lenge monopolkapitalen ikke er endelig slått ut, vil den og dens tilhengere med alle krefter søke å gjenvinne de tapte skanser. Derfor må folkets aktivitet stadig fornyes og det må kjempes for å bygge ut nye posisjoner. For å slå monopolkapitalen må folket ha en slik ideologisk og politisk styrke at det har kraft til å gjennomføre den maktforandring som må til. De demokratiske, antimonopolistiske reformene vil angripe kjernen i maktstrukturen, slik at hele det kapitalis- tiske system i landet svekkes. Det vil bli mulig å opprette en demokratisk folkemakt på grunnlag av så vel utenomparlamentarisk som parlamentarisk kamp.
Arbeiderklassen må ha ledelsen - hegemoniet
I kampen mot monopolkapitalen og høyrekreftene, for fred, nasjonal uavhengighet og utvidet demokrati må arbeiderklassen ta det politiske og ideologiske lederskapet i nasjonen.
Bare en sterk og samlet motkraft kan demme opp for statsmonopolkapitalismen. Alle grupper og lag som står i motsetning til den må forenes. Arbeiderklassens ledende rolle er nødvendig for at disse klasser og lag skal komme i bevegelse. Bare derved kan en overvinne monopolkapitalismen og ta fatt på å gjennomføre sosialismen. Ikke i noe land har arbeiderklassen greid denne oppgaven aleine.
Samlingen av arbeidere, bønder, fiskere, intellektuelle osv. er derfor en forutsetning for demokratisk framsteg på veien til sosialismen. I Norge er bøndene og fiskerne en viktig samfunnsmessig kraft med utviklete samvirkeorganisasjoner. Arbeiderklassen må alltid og konsekvent støtte bøndenes og fiskernes rettmessige krav. Mange bønder og fiskere er allerede så nære forbundsfeller at de kan regnes som en del av arbeiderbevegelsen.
De gruppene i mellomlagene som sysselsetter seg selv, må forvisses om at det dreier seg om kamp mot monopolkapitalens eiendoms- og maktforhold, ikke om å ta eiendommen fra dem. Det dreier seg tvert imot om å verne deres eksistens.
Vinner arbeiderbevegelsen disse forbundsfellene over på sin side, vil det gi arbeiderklassen det politiske, og ideologiske lederskap i landet. Etter hvert vil stadig flere gå over på revolusjonære posisjoner.
En demokratisk folkemakt
Folkeregjering
Folkealliansen som tar form i kampen mot monopolkapitalen, må tilkjempe seg statsmakten for å gjennomføre sine krav.
En antimonopolistisk, progressiv og demokratisk regjering dannes med representanter fra de sosiale lag og klasser alliansen representerer. Arbeiderklassen må lede folkeregjeringen. Det vil bli en regjering av en helt annen karakter enn de borgerlige og sosialdemokratiske regjeringene landet vårt har hatt og har. De har ikke rokket ved monopolkapitalens maktsstilling og pengevelde. Tvertimot er dens kontroll over samfunnets økonomi og politikk styrket.
Samarbeidet mellom monopolborgerskapet og høyreledelsen i DNA har forsterket Stortingets borgerlige klassekarakter som statsorgan. Samtidig er nasjonalforsamlingens betydning redusert i forhold til den utøvende makt og byråkratiet. Likevel har ikke det representative systemet utspilt sin rolle som sentralt ledd i en demokratisk styreform. Stortinget kan forandre klassekarakter ved en omfattende massebevegelse for demokratisk medbestemmelse og kontroll i samfunnslivet. Folkealliansen, som erobrer flertallet i Stortinget, vil endre Stortingets klassekarakter. Styrkeforholdet mellom borgerskapet og det arbeidende folk blir endret. Den parlamentariske kampen og arbeidet i Stortinget vil få en annen og ny betydning.
Folkeregjeringen vil støtte seg på et flertall i Stortinget, og den utenomparlamentariske aktivitet som organisasjonene til arbeiderne, bøndene, fiskerne, de intellektuelle, kvinnene, ungdommen og andre demokratiske krefter utfolder. En gjennomgripende, revolusjonær omforming tar til. De sentrale posisjoner i næringslivet, statsapparatet og de opinionsdannende organene går over på folkets hender. Alle avgjørende stillinger i statsapparatet besettes med personer som fullt og helt slutter opp om folkemakten.
Et virkelig folkestyre
Norge får en statsmakt og en regjeringspolitikk i pakt med folkeflertallets interesser. Denne statsmaktens hovedoppgave er å overvinne monopolenes herredømme og skape et reelt demokrati, et virkelig folkestyre.
Folkemakten må skape de viktigste forutsetningene for en etterfølgende sosialistisk omforming av samfunnet. Det er skapt en bred demokratisk og nasjonal front og bevegelse i folket på tvers av sosiale, ideologiske og politiske skillelinjer. Demokratisk folkemakt betyr en grunnleggende endring av det politiske styrkeforholdet i landet. Da vil veien åpnes for en videre revolusjonær prosess med det mål å avskaffe den kapitalistiske utbyttingen og opprette sosialistiske produksjonsforhold.
Men det betyr ikke at klassekampen "dør hen". Klassekampen vil kunne skjerpes under folkemakten. Veien fram til sosialismen vil øke faren for reaksjonære framstøt mot de nye og store demokratiske rettighetene som folket tilkjemper seg. Det vil da ikke bare gjelde viljen til å forsvare det som er vunnet. Det må stadig reises nye demokratiseringskrav, krav som driver reaksjonen på retrett og sprenger de grensene for demokratiet som det kapitalistiske herredømmet har trukket opp.
Fredelig overgang til sosialismen
Den revolusjonære prosessen må gå videre. Folkealliansen som skapes, gir stor nok overvekt for arbeiderklassen og dens forbundsfeller til å holde de antidemokratiske kreftene i sjakk uten anvendelse av væpnet makt.
Reaksjonære og fascistiske ekstremistgrupper vil under slike forhold være isolert i folket. De blir politisk maktesløse, så snart den demokratiske folkeregjeringen opptrer bestemt og besluttsomt. Undergravningsaksjoner og væpnete kuppforsøk vil da forhindres i tide.
Mennesker som har et borgerlig grunnsyn vil under den nye statsmakten ha full rett og adgang til å virke for sine meninger. Det må råde full åpenhet. Men arbeiderklassen kan ikke stå passiv om borgerskapet bryter landets lover og griper til vold. Og arbeiderklassen må drive den revolusjonære prosessen videre, sammen med sine forbundsfeller.
De konkrete formene for veien til sosialismen kan ikke fastlegges på forhånd. De vil bli bestemt av klassekampens intensitet i den situasjon som foreligger når spørsmålet står på dagsordenen. Det avgjøres av de konkrete vilkårene i landet, av nasjonale særdrag og politiske tradisjoner i det norske samfunnet og av den internasjonale situasjonen.
Den sosialistiske revolusjonen
For endelig å kunne avskaffe kapitaleiendommen og utbyttingen må sosialismen innføres.
Den sosialistiske revolusjonen er den siste etappen i den demokratiske omveltningen som innledes med å begrense monopolkapitalens makt og utvide demokratiet på vesentlige områder. Nå sprenges de kapitalistiske rammene helt. En ny samfunnsformasjon bygges opp. Også statsmakten får et nytt innhold. Det nye demokratiet, som helt avløser det borgerlige, blir et sosialistisk demokrati.
Kommunistene vil en fredelig overgang til sosialismen, en overgang uten blodsutgytelse og borgerkrig. Mulighetene for fredelig overgang er i vår tid større enn tidligere i en rekke utviklete kapitalistiske land. Ja, en overgang til sosialismen uten borgerkrig og lidelser vil i en del regioner, som f. eks. Norden, være den mest sannsynlige.
Det er også muligheter for at flere land samtidig går over til sosialismen. Men en av forutsetningene for at mulighetene skal bli virkelighet er fred, avspenning og nedlegging av militære blokker og overholdelse av det folkerettslige prinsippet om ikke-innblanding.
I samarbeid med andre framskrittsvennlige og revolusjonære demokratiske krefter vil Norges Kommunistiske Parti arbeide for å legge de politiske vilkårene til rette for en fredelig overgang til sosialismen. Dette forutsetter at arbeiderbevegelsen stadig er på offensiven for å utvide demokratiet. Fast og resolutt må den sette inn den organiserte styrke arbeiderklassen og dens forbundsfeller rår over gjennom sin nøkkelstilling i produksjonen og i samfunnslivet ellers.
En fredelig overgang til sosialismen er i pakt med de historiske tradisjonene i norsk folkebevegelse, og i arbeiderbevegelsen. Den borgerlige revolusjonen i 1814, kampen for å utvide det borgerlige demokratiet, for sosiale reformer og for den nasjonale uavhengigheten ble gjennomført uten blodige sammenstøt.
De demokratiske tradisjonene er i seg selv ingen garanti for at monopolborgerskapet og ytterliggående høyrekrefter vil respektere dem. Derfor må folket stadig være på vakt og beredt til å verge seg mot reaksjonære framstøt. Dersom den gamle herskerklassen under overgangen til sosialismen setter makt inn mot arbeiderklassen og dens forbundsfeller, vil de vite å svare med de mottiltak situasjonen krever. I tide må arbeiderbevegelsen treffe tiltak for å redusere den gamle herskerklassens muligheter til å sette væpnet makt inn mot innføringen og oppbyggingen av sosialismen. Forsøk på kupp og landsforræderi må slås tilbake.
Arbeiderbevegelsens internasjonale historie viser at når det arbeidende folk har grepet til fysisk makt, har det vært framkalt av borgerskapets og reaksjonens overgrep. Dette gjelder når de mobiliserer militære og politi mot arbeiderbevegelsen og folkereisningen. Denne demokratiske nødvergeretten kan folket aldri gi fra seg.
Når vi kommunister slår fast at det er mulig med en fredelig overgang til sosialismen i Norge, er det ikke fordi vi venter ettergivelse fra storborgerskapets side. Det er fordi det i vårt land i vår tid kan skapes en veldig overmakt av folkets progressive demokratiske krefter mot de reaksjonære kreftene. Men denne vei utelukker ikke at kampen blir hard og krevende. Bare ved å reise hele den kraft som finnes i det arbeidende folk og organisere en besluttsom offensiv på alle områder av klassekampen, vil storborgerskapet tvinges til å vike plassen som herskende klasse på en ikke-voldelig måte.
Arbeiderklassens herredømme
Arbeiderklassen og dens forbundsfeller oppretter sin egen makt, det Marx og Engels kalte proletariatets diktatur. Denne betegnelsen henviser til klasseinnholdet i den nye staten. Borgerskapet er helt fratatt makten, og arbeiderklassen er blitt herskende klasse i staten.
På grunn av ulike vilkår og historiske særtrekk i de enkelte land får denne makt forskjellige former. Men i sitt klasseinnhold og vesen er den over alt det samme. Det er denne statsmakten som sikrer overføringer av alle de viktigste produksjonsmidlene og finansmidlene i folkets eie.
Klassekampen slutter ikke med at arbeiderklassen og det arbeidende folk tilkjemper seg statsmakten. Den antar bare nye former.
I flere av de tidligere sosialistiske land i Øst-Europa hadde arbeiderklassens makt i lengre perioder en skarp form. De historiske forhold og tradisjoner og den internasjonale situasjon hadde medvirket til dette. Under forutsetning av en slik utviklingsvei som skissert i dette program, vil vilkårene for arbeiderklassens makt i Norge bli gunstigere.
Hva vil et sosialistisk Norge bety ?
Vår historiske tradisjon
Det historiske, kulturelle og materielle utgangspunktet for oppbyggingen og utviklingen av sosialismen i Norge vil skille seg radikalt fra forholdene i de landene som inntil nå har startet på en slik utviklingsvei.
Vårt land har en langvarig borgerlig-demokratisk utvikling (siden 1814 og 1905), der arbeiderbevegelsen har spilt og spiller en viktig rolle. Folkets frihets- og rettstradisjoner har røtter langt tilbake i historien, og har vært vernet om i kampen mot konge- og adelsmakt, embetsmannsvelde og fremmedstyre.
Landet har høyt utviklete produktivkrefter - både tekniske og menneskelige. Arbeiderklassen er tallrik, godt organisert og har et relativt høyt kultur- og utdanningsnivå. Temmelig hurtig etter maktovertakelsen kan Norge få en materielt, sosialt og kulturelt høyt utviklet sosialisme. Dette til forskjell fra Sovjetunionen og andre land som innnførte sosialismen.
Samfunnseie
Uansett historisk utgangspunkt og nasjonale særtrekk, er det bestemte hovedtrekk som er lovmessige og felles for alle land som blir sosialistiske. Disse hovedtrekkene er:
- Arbeiderklassens og forbundsfellenes politiske herredømme.
- Avskaffelse av den private eiendomsretten til de viktigste produksjonsmidlene.
- Begrensning og deretter avskaffelse av utbyttingen som grunnlag for klasseherredømmet.
Et sosialistisk Norge vil bety at de viktigste produksjonsmidlene og andre økonomiske midler er i samfunnseie, enten som offentlig eiendom eller som samvirkeeiendom. Det gjelder storbedriftene innen industri, handel, sjøfart, bank- og forsikringsvesen og annen virksomhet som er særlig viktig for storsamfunnet og lokalsamfunnet. Ved siden av den toneangivende offentlige sektor vil det også eksistere privateiendom til produksjonsmidler og privat markedsøkonomi. Etterhvert vil sosialistiske eiendomsformer vinne stadig større innpass og dominans.
Samfunnsplan
Et sosialistisk Norge betyr videre:
- Økonomien styres etter en samfunnsmessig plan med en samfunnstyrt og rammebetinget markedsøkonomi. Både omfanget av produksjonen og hva som skal produseres kan fastsettes i hovedtrekk. Produksjonmidlene fordeles etter nøye avveining mellom produksjonsgreinene og de ulike områdene av økonomien. Kriser og arbeidsløshet avskaffes.
- Sosialistisk selvstyre og sosialistisk bedriftsdemokrati innføres.
- Små -og mellomstore bedrifter får en viktig samfunnsmessig betydning og stilling.
- Den offentlige sosiale og kulturelle sektoren utvides, styrkes og demokratiseres. Sosial likhet og sosial rettferd kommer i brennpunktet. Samtidig får forskning og kultur en langt viktigere stilling i samfunnet enn under kapitalismen.
- Det gjøres slutt på den kulturelle forflatningen som kapitalismen fører med seg. Alle gis muligheter til å utvikle sine personlige anlegg og interesser. Menneskets frie skaperkraft utvikler seg i et mangfold av kunstformer, stilarter og sjangere.
- Et sosialistisk Norge vil basere seg på en styrt utnyttelse av den vitenskapelig-tekniske revolusjonen. Først og fremst dreier dette seg om omfattende automatisering av produksjonen og økt bruk av roboter. Mer fritid for den enkelte og rikere muligheter for allsidig menneskelig livsutfoldelse.
- Utnyttelsen av energi- og naturressurser vil skje etter en økologisk forsvarlig plan. Jorda og havet vil få gjenskape sine fornybare ressurser. Avfallsstoffer føres tilbake til produksjonen og en sløser ikke med materialer og råstoffer. Sosialistisk ressursforbruk vil skje i solidaritet med alle folk i verden, og med tanke på kommende generasjoner.
- Miljøspørsmål, som angår natur, bosetting og industriplassering, vil behandles etter en helhetsvurdering. Et sosialistisk Norge vil være med å løse de globale miljøvernproblemene gjennom internasjonale avtaler og kontroll i et globalt system for natur- og miljøvern.
I norsk jordbruk vil sosialismen bety:
- Utvikling i retning av flere produktive enheter. Mindre enheter bevares og styrkes i samsvar med særnorske naturforhold, eiendomstradisjoner og landets behov. Det offentlige støtter aktivt opp om sambruk og utvikling og demokratisering av samvirkebevegelsen. De som dyrker jorda, skal eie den. I hvilke former, avgjøres av jordbrukerne sjøl.
I norske fiskerier vil sosialismen bety:
- En kombinasjon av ulike driftsformer: stordrift med kapitalkrevende redskaper, og smådrift med mindre redskaper. En kombinasjon av ulike eiendomsformer: offentlig eide driftsenheter (stat og kommune), driftssamvirke (gruppeeiendom) og privat drift. Plan og styring. Et utbygd avtalenett med andre fiskerinasjoner.
En ny klassestruktur og fordeling
Sosialismen skaper en ny sosial- og klassestruktur, fordi:
- Den private eiendomsrett til de viktigste produksjonsmidlene og finansmidlene oppheves.
- Det etableres et nytt fordelingssystem. Profittmotivet blir ikke lenger det ledende, men menneskenes behov. Enhver yter etter evne og får etter ytelse.
- Effektiv bekjempelse av skatteunndragelser, spekulasjoner og korrupsjon. Sosialismens moralske og rettslige prinsipp er: Ethvert arbeidsført menneske har rett til og plikt til arbeid. Det skal ikke leve på bekostning av andre.
Følgen av disse grunnleggende endringer er:
- Det oppstår en arbeiderklasse som ikke blir utbyttet, og som er medeier i den samfunnsmessige eiendom og produkt som omfatter mesteparten av nasjonalformuen og nasjonalinntekten.
- Borgerskapet, de private kapitaleierne, forsvinner som klasse. Den private sektoren i industri, håndverk, handel og tjenesteytende næringer vil bestå av mindre eiere som selv deltar i arbeidet på sine bedrifter.
- Arbeidet som utføres av bonde- og fiskeribefolkningen, samfunnnsgjøres mer og mer gjennom ulike former for samvirke og sambruk.
- De intellektuelle blir mer og mer en enhetlig sosial gruppe av arbeidende sosialistiske intellektuelle. Deres arbeid tjener hele samfunnets interesser, og ikke lenger private klasse -og gruppeinteresser.
Rettssikkerhet og ytringsfrihet skal vernes og utbygges
I et sosialistisk Norge sikrer arbeiderbevegelsen organisasjons-, møte- og trykkefrihet. Den sikrer alle retten til å kritisere statens og myndighetenes styre og stell. Arbeiderbevegelsen verner rettssikkerheten. Den fører videre vår demokratiske rettstradisjon, frigjort fra begrensningene i den borgerlige klasselovgivningen. Alle de privilegier de herskende klasser har i dag, oppheves. Den sosialistiske rettsordningen som skapes, og det sosialistiske lovverket som utformes, garanterer den enkelte mot vilkårlige overgrep. Misbruk av offentlig makt og myndighet straffes strengt.
Sosialistisk lovgivning og rettspraksis sikrer full trosfrihet. Kirken og staten er atskilt.
Likeverd
I et sosialistisk Norge vil enhver diskriminering i arbeidslivet på grunn av kjønn bli effektivt bekjempet. Dette er imidlertid ikke nok til å sikre kvinnene likerett med mennene når det gjelder deltakelse i samfunnslivet.
Daginstitusjoner, førskoler og utdanningsinstitusjoner må bygges ut, og kollektive service-ordninger vil gjøre husarbeidet lettere. Men heller ikke det er nok. En del av service -og omsorgsarbeidet kan ikke utføres av det offentlige - eller man ønsker det ikke. Det må fortsatt utføres i hjemmet. Vi må føre en fast ideologisk kamp mot at dette arbeidet i hovedsak faller på kvinnene. I et samfunn hvor de fleste har arbeidsplass utenfor hjemmet, må også pliktene hjemme deles. Kvinner og menn må stå sammen i felles kamp for frigjøring og likestilling mellom kjønnene og mot et borgerlig kvinnesyn. Det må føres en ideologisk kamp mot dobbeltarbeid og borgerlig kvinnesyn også under sosialismen.
Bare under sosialismen kan en virkelig løse problemet med de nasjonale minoritetene.
Samenes rett til å bevare sin gamle kunst og kulturarv sikres gjennom innsats fra samfunnets side. Samisk litteratur, bildende kunst og musikk må stimuleres og oppmuntres.
Gjennom støtte til samisk forlags-og avisvirksomhet må sosialismen bidra til oppblomstring av det samiske språket. Planmessig innsats i samedistriktene, med vekt på etablering av lokale arbeidsplasser, samiske utdanningssentra og ny boligreisning vil sikre denne folkegruppens levevilkår.
Innvandrernes muligheter til å beholde eget språk og egen kultur sikres. Enhver form for diskriminering bekjempes. De sikres lik rett med norske borgere til å delta i samfunnet, og gis derfor nødvendige materielle ressurser. Samme muligheter gis sigøynerne. Samtidig må disse gruppene respektere og følge landets lover og regler.
Den sosialistiske statsformen i Norge
Stortinget har spilt en sentral rolle i vår historie. I mange år har det vært landets nasjonale og demokratiske sentrum. Også under sosialismen vil stortinget kunne spille en sentral rolle. Det gir de nødvendige lover for å overføre alle utslagsgivende produksjonsmidler til samfunnseie, beskytte den sosialistiske eiendommen og utvikle det planøkonomiske systemet.
Å bygge opp sosialismen er ikke en sak bare for et enkelt parti, én klasse eller ett maktorgan. Hele det arbeidende folk må være med i den sosialistiske omformingen av samfunnet. Flest mulig organisasjoner må delta aktivt i den direkte ledelsen for å sikre et demokratisk styre og hindre byråkratisering av stats- og samfunnsledelsen, maktmisbruk og privilegier. Lærdommene fra tidligere sosialistiske land er viktige. Flerpartisystemet vil være et viktig element i det sosialistiske demokratiet i vårt land. Nye organer og organisasjoner vil oppstå og sikre et balansert forhold mellom demokrati nedenfra og hensiktsmessig sentralisme gjennom statsorganenes landsomfattende virke.
Den sosialistiske omformingen krever at det borgerlige byråkratiske statsapparatet avvikles. Det erstattes med organer som tjener sosialismen. Statsapparatet står under det arbeidende folks kontroll.
Det sosialistiske demokratiet er demokrati på bredere plan og høyere utviklingstrinn enn det borgerlige demokratiet vi har. Det sosialistiske demokratiet er flertallets herredømme over mindretallet, ikke bare formelt, men også reelt. Det avgjørende kjennetegnet på det sosialistiske demokratiet er i hvilken grad arbeiderklassen og alle andre arbeidende mennesker deltar aktivt og bestemmende i samfunnets ledelse og i hele samfunnets sosialpolitiske, økonomiske og kulturelle liv.
Klassene forsvinner
Den sosiale strukturen i det sosialistiske Norge forandres under samfunnets gradvise utvikling til kommunismen. I denne prosessen omformes klasser og lag som har sitt grunnlag i ulike former for eiendom som forekommer under sosialismen. Det gjelder først og fremst arbeiderklassen og bøndene. De intellektuelle, som særskilt gruppe, tjener nå i sin helhet det nye samfunnet som bygger på fellesskap og menneskeverd for alle. Deres antall øker raskere enn de andre samfunnsgruppene. Arbeiderklassen, bøndene og de intellektuelle nærmer seg hverandre.
Etterhvert dannes en klasseløs struktur i samfunnet. Mellom byen og landsbygda forsvinner de vesentlige sosial-økonomiske og kulturelle forskjellene. Forbindelsen mellom legemlig og åndelig arbeid i produksjonen blir nærmere og den vesentlige forskjellen forsvinner til slutt.
Under en høyt utviklet sosialisme og i kommunismen vil enkeltfamilien som økonomisk enhet opphøre. Ingen av familiemedlemmene er økonomisk avhengige av hverandre - verken foreldrene eller barna. De menneskelige relasjonene mellom familiemedlemmene utvikles fritt og likeverdig.
Tilbake til programmets innholdsfortegnelse