Innhold:

Introduksjon
Manifest
Arbeidsprogram
Prinsipprogram
Uttalelser
Friheten
Arkivet

Kontaktinfo:

NKP / Friheten

Lenker:

Innland
Utland

International pages:

English
Ny tenkning for en ny tid

V. ARBEIDERBEVEGELSEN OG NORGES KOMMUNISTISKE PARTI

Marxismen og arbeiderklassen
En hovedoppgave for Norges Kommunistiske Parti er å klargjøre arbeiderklassens stilling og betydning. Dette innebærer først og fremst å gi klassen selv innsikt i sin egen stilling i samfunnet og den historiske rollen arbeiderklassen har som revolusjonær klasse. Det må først og fremst gjøres ved å føre den vitenskapelige sosialismen inn i arbeiderbevegelsen, forene arbeiderklassen med marxismen.

Da arbeiderklassen er fri for produksjonsmidler og blir utbyttet av kapitaleierne, er den mer enn noen annen klasse objektivt interessert i å fremme utviklingen fra kapitalisme til sosialisme. Derfor er den en revolusjonær klasse.

Dens grunnleggende klasseinteresse faller sammen med samfunnslivets grunnleggende interesse i vår tid; Nemlig det å gi produktivkreftene full utfoldelse og oppheve grunnlaget for all sosial urettferdighet, utbytting og undertrykking. I dag gjelder det framfor alt vår felles interesse av å overleve, unngå en ny verdenskrig. Men det gjelder også fellesinteresser i en rekke andre saker som skyldes det monopolkapitalistiske systemet, som f.eks. monopolenes utplyndring av natur- og menneskelige ressurser.

Arbeiderklassen skaper de viktigste og fleste materielle verdiene i samfunnet. Når arbeidsfolk streiker, går samfunnslivet i stå. Samfunnet kan blomstre uten kapitalister, men ikke eksistere uten arbeidere. Den nye sammensetningen og veksten i arbeiderklassen gjør den stadig mer betydningsfull i kampen mellom gammelt og nytt, mellom framsteg og reaksjon, mellom kapitalisme og sosialisme.

Arbeiderklassen har forstått betydningen av samhold og fellesskap. Den er den mest demokratisk innstilte klasse fordi dens egen organiserte bevegelse er det store flertallets selvstendige bevegelse i dette flertallets egen interesse. Dens egne faglige og partipolitiske organisasjoner har en demokratisk oppbygging.

De to hovedretningene i arbeiderbevegelsen
Arbeiderklassens og arbeiderbevegelsens kamp for sin sosiale og politiske frigjøring begynte i og med at arbeiderklassen ble til. Den norske arbeiderklassen har stort sett utviklet seg etter samme linje som arbeiderklassen i andre kapitalistiske land - fra spontan til bevisst bevegelse.

Utviklingen har gått under innflytelse av alle de store idéstrømningene i arbeiderbevegelsen. Den har vært - og er - påvirket av utopiske, anarkistiske, syndikalistiske, marxistiske og reformistiske teorier og standpunkter. Den står under konstant trykk fra borgerlig og førborgerlig ideologi. Den påvirkes både av dogmatiske og opportunistiske holdninger.

Også i norsk arbeiderbevegelse dannet det seg to hovedretninger - en revolusjonær og en reformistisk. Det politiske uttrykk for dette var striden i Det Norske Arbeiderparti fram til splittelsen i 1923, og etter denne tid kommer de to hovedmotsetningene klarest fram gjennom de to arbeiderpartiene - Det norske Arbeiderparti og Norges Kommunistiske Parti.

Reformismen som ideologi og holdninger er sterkt utbredt og har dype røtter i norsk arbeiderbevegelse. Den er en hindring for å forene arbeiderklassen om en målbevisst revolusjonær politikk. Reformismen forkaster den revolusjonære vei. Den hevder i dag at det er tilstrekkelig for arbeiderklassen bare å kjempe for begrensete reformer. Den har bidratt til å passivisere store deler av norsk arbeiderklasse og svekket den aktive kamp for grunnleggende reformer. Den bidrar til å holde arbeiderne vekke fra framstøt med et sosialistisk perspektiv og skaper forvirring om grunnleggende begreper i sosialismen.

Reformismen har utartet til klassesamarbeid i teori og praksis. Den hevder at klassekampen er foreldet og at klasseforskjellene holder på å forsvinne, uten at den kapitalistiske eiendomsretten blir rørt.

Ikke i ett eneste land har de sosialdemokratiske lederne innledet sosialistiske omdannelser. Tvert om, de har tilpasset arbeiderbevegelsen til det borgerlige samfunnet.

Men i enkelte land som utviklet seg mot sosialismen etter den andre verdenskrigen, i 1945, gikk sosialdemokrater sammen med kommunistene i et marxistisk parti, med det mål å bygge et sosialistisk samfunn.

Marxismen i norsk arbeiderbevegelse
Marxismen har aldri hatt noen sterk stilling i norsk arbeiderbevegelse. Før Oktoberrevolusjonen var den lite kjent. Ved siden av Det kommunistiske manifest var svært få tekster av Marx og Engels utgitt før 1920. Norsk arbeiderbevegelse fikk dessuten kjennskap til marxismen mer indirekte, nesten bare gjennom populariseringer som ikke altid var i overensstemmelse med det Marx og Engels hevdet. Først i 20-åra ble utgivelsene flere og bedre. I 1930-åra kom også viktige arbeider av Lenin. På 50-tallet begynte en mer systematisk utgivelse. Selv i dag savnes mange av de mest betydelige verkene på norsk.

Manglende kunnskaper og uholdbare tolkninger skapte mye forvirring i alle arbeiderpartiene. Det teoretiske skoleringsarbeidet og teoriutviklingen lider ennå under dette. Marxismen blir fremdeles i stor utstrekning betraktet som en dogmatisk lære og ikke som en vitenskap i stadig utvikling. Oppløsningen av SU og sosialismens nederlag der og i andre land har forsterket denne feiloppfatningen av marxismen. NKP ser det som en helt sentral oppgave å overvinne slike oppfatninger.

Norsk arbeiderbevegelse trenger marxismen som teoretisk grunnlag. Den er en uunnværlig teori i kampen arbeiderklassen må føre. NKP skal representere den skapende, ikke-dogmatiske marxismen i norsk arbeiderbevegelse.

"Arbeiderklassens frigjøring må være dens eget verk." Det er til dette formålet arbeiderklassen trenger det kommunistiske partiet. Dette partiet har ingen andre interesser enn arbeiderklassens. Og det har den store fordel framfor andre partier at det arbeider og kjemper ut fra en vitenskapelig teori. Marxismen er den eneste teori som i praksis har vist seg holdbar i arbeiderklassens kamp.

Norges Kommunistiske Parti Et marxist-leninistisk arbeiderparti
Norges Kommunistiske Parti ser det som sin oppgave å virke som den norske arbeiderklassens revolusjonære parti, på grunnlag av marxismen-leninismen.

Partiet deltar på alle tre hovedfronter i klassekampen - den økonomiske, politiske og ideologiske. Den ideologiske kampen har i dag fått mye større betydning enn før, både nasjonalt og internasjonalt. Særlig viktig er det på en velargumentert måte å avsløre antikommunismen. Like viktig er kritikken av kapitalismens økonomiske og politiske system. De borgerlige ideologer har utviklet en rekke besnærende økonomiske og politiske teorier som forvirrer arbeiderklassen. Disse teorier leder arbeiderklassen vekk fra dens historiske oppgave og forlenger livet til kapitalismen.

Partiet bygger på den demokratiske sentralismens prinsipper. Disse demokratiske prinsippene skal gi hvert enkelt medlem full mulighet til å delta i utarbeidingen av partiets politikk og retningslinjer, sentralt og lokalt. Vi legger vekt på å utvikle en kollektiv arbeidsstil. Partiet skal handle i samsvar med vedtak fattet etter en demokratisk behandling i alle ledd. Det enkelte medlem skal rette seg etter flertallet. Men innenfor partiet har det rett til å arbeide for sine standpunkter, så lenge det ikke strir imot partiets grunnsyn. Den indre partidebatten er det viktigste vilkåret for partiorganismens sunnhet. Kritikk, selvkritikk og åpen debatt er en forutsetning for å hindre vilkårlighet og egenrådige avgjørelser, kameraderi og pampetendenser.

Partiet - et redskap
Partiet er ikke et mål i seg selv. Det skal være et redskap for den norske arbeiderklassens og alle progressive krefters kamp for freden, framskrittet og sosialismen. Denne rollen gjelder uansett om partiet er stort eller lite. Derfor kjemper vi for å styrke NKP. Historien viser at en svekkelse av kommunistenes stilling alltid har styrket høyrekreftene, og i kritiske stunder åpnet veien for krig og fascisme.

Et sterkt NKP tjener alle som er i konflikt med storkapitalen og dens politiske partier.

Det kommunistiske partiets nødvendighet ble allerede definert i Det kommunistiske manifest: kommunistene har større innsikt i de vilkårene klassekampen foregår under, når de hele tiden studerer hvordan disse vilkårene utvikles og endres. Og de setter alltid helhetsbevegelsens interesser i forgrunnen. Partiets rolle eller funksjon er definert i samme skrift på denne måten: "De kjemper for å nå arbeiderklassens umiddelbart foreliggende mål og interesser, men samtidig representerer de i den nåværende bevegelse bevegelsens framtid".

Denne rollen kan ikke spilles av et parti som bare begrenser seg til protest og opposisjon. Folk ber ikke om nei, men om realistiske og velbegrunnete løsninger.

NKPs oppgaver i massebevegelsene bygger på to fundamenter:
a) Delta aktivt i kampen for å ta vare på den arbeidende befolkningens umiddelbare interesser, og
b) samtidig utnytte alle muligheter til en effektiv kritikk av kapitalismen, gi den daglige kampen antimonopolistiske perspektiver og drive målbevisst og velfundert opplysning og informasjon.

NKPs profil må være at det også er et kampens parti, et aksjonsparti, dvs. et parti som tar løpende initiativ og aktiviserer i den antimonopolistiske massebevegelsen, lokalt og sentralt. Langs en slik linje må medlemmene og partiets organer på alle plan delta aktivt og enhetlig i den sosiale og politiske kampen.

Rollen som redskap kan bare spilles når partiet plasserer seg i arbeiderbevegelsen og folkebevegelsen ellers med sin innsikt, sitt helhetssyn, sine analyser, sine paroler, sine forslag, sine utspill og sitt engasjement.

Enhet mellom teori og praksis
Enheten mellom teori og praksis, samsvaret mellom ord og handling, er et ufravikelig prinsipp for det kommunistiske partiet.
På bakgrunn av den strategiske hovedlinjen som er staket opp i dette programmet, må NKP meisle ut, konkretisere og følge opp sin politikk og praksis. Det er gjennom dette og den idologiske kampen at partiet markerer og profilerer seg. Det er ut fra dette vi plasserer oss som kommunistisk parti innenfor arbeiderbevegelsen og i det norske samfunnet.

Det å sette partiets hovedlinje ut i praksis, er ikke bare et organisatorisk spørsmål, men et politisk spørsmål. Det krever at medlemmer og tillitsmenn er fortrolige med partiets linje, at det hersker en kollektiv felles bevissthet. Det krever at partiet har en felles vilje til å gå ut i det norske landskapet, delta aktivt i den nasjonale klassekamp, samtidig med at partiet konsekvent fastholder den proletariske internasjonalismens prinsipper.

Partiet må legge avgjørende vekt på å gi våre medlemmer og sympatisører innsikt i vilkårene for dagens klassekamp og kunnskap om hvordan den organiseres. Det teoretiske studiet av filosofiske, økonomiske, sosiale og kulturelle spørsmål må knyttes til den aktuelle praksis i klassekampen og ta sitt utgangspunkt i den. Partiskoleringen skal ruste partimedlemmene i deres aktive politiske virksomhet på ulike felter. Den er samtidig den viktigste forutsetningen for en prinsippfast kommunistisk overbevisning og holdning. Den hindrer at partiet glir ut i høyreopportunisme eller venstreradikalisme.

Norges Kommunistiske Partis forhold til andre partier
Å gjennomføre sosialismen i Norge er en sak for hele den norske arbeiderbevegelse.
Både i kampen for bedre kår for det arbeidende norske folk, for å bevare og utvide de demokratiske rettighetene og for å erobre makten og bygge sosialismen, går Norges Kommunistiske Parti inn for samarbeid med de andre arbeiderpartiene.

Partiet går inn for samarbeid og enhetlig opptreden med alle progressive krefter. NKP søker forbund med alle antimonopolistiske og demokratiske organisasjoner og grupper. Gjennom de brede tverrpolitiske bevegelsene kan også grunnlaget legges for et mer varig samarbeid, med sosialismen som perspektiv.

Det Norske Arbeiderparti
DNA er en del av den internasjonale sosialdemokratiske bevegelsen. Partiet har på 90-tallet i Norge stadig tydeligere blitt garantisten for kapitalistisk liberalistisk markedsøkonomi. Uten særlig motstand i eget parti og med støtte fra Høyre og Fremskrittspartiet har det gjennomført det ene dereguleringstiltaket etter det andre.

Selv etter at 52,2% av befolkningen, 28/11-94, for andre gang sa nei til medlemsskap i EU, har partiet markert svært tydelig at kursen med sikte på å integrere Norge i EUs indre marked gjennom EØS-avtalen fortsetter. Skritt for skritt tilpasser DNA seg det internasjonale monopolkapitalistiske systemet.

På vesentlige områder har partiledelsen bøyet av for storkapitalens krav. Deres klassesamarbeidspolitikk svekker idag arbeidsfolks grunnleggende sosiale rettigheter og mulighetene for å føre en alternativ økonomisk politikk. Holdningene til statsbedrifter taler et tydelig språk.

Istedet for å advare mot storkonsernenes og byråkratiets økende makt i EU-systemet, fortsetter de toneangivende sosialdemokratene å skjønnmale monopolenes Europa.

Slik har de blitt forsvarere av en politikk som innebærer nedbygging av de små landenes handlefrihet, svekking av det lokale folkestyret gjennom økte motsetninger mellom sentrums og- periferibefolkningen, en forsterkning av miljøproblemene og en svekking av fagbevegelsens strategiske posisjoner.

Alt i alt innebærer DNAs holdning til EU-prosessen i seg selv en vesentlig høyredreining. Her har de tatt på seg å gjennomføre en politikk som er helt på linje med programmet til Høyre og Fremskrittspartiet. I sin "Ja til EU"-kampanje fikk DNA-ledelsen solid støtte fra NHO, arbeidskjøpernes hovedorganisasjon i Norge. Dette var et svært tydelig politisk uttrykk for at storkapitalen hadde tillit til DNA som det eneste partiet i Norge med styrke til å føre en politikk i storkapitalens interesser.

Sammen med ledelsen i en rekke andre sosialdemokratiske partier har DNA i de utenriks- og forsvarspolitiske hovedspørsmålene stilt seg på samme side som USA-og EU- imperialismen. Blant annet kommer dette tydelig fram i deres nærmest reservasjonsløse holdning til VEUs planer om å kunne sette inn Europahæren i aksjoner utenfor egne grenser og uavhengig av enstemmighet i FN.

Særlig før SUs oppløsning spilte sosialdemokratiet en positiv rolle innen fredsarbeidet. Den rollen har de til en viss grad ennå. Men i sin rolle som heiagjeng for nedbyggingen av sosialismen i Øst-Europa, har de et medansvar for at det er oppstått fattigdom, etniske motsetninger og kriger i disse områdene. Sosialdemokratiets rolle som fredskaper er derfor høyst diskutabel og motsetningsfull.

Organiseringen av Sosialdemokrater mot EU (SME) i 1993-94 viser at partiet fortsatt har en aktiv venstreside. Men bare aktiv grasrotmobilisering utenfor partiet vil kunne snu partiets nåværende høyrekurs.

Sosialistisk Venstreparti
SV er en del av den sosialdemokratiske retningen i arbeiderbevegelsen. Det tar sikte på å markere seg som en selvstendig kraft på venstresida, bl.a. gjennom et tredje standpunkt mellom Arbeiderpartiet og NKP. Ideologisk og politisk er SV uten enhetlig profil. Dette viste seg også i partiets behandling av EU-spørsmålet.

Partiets program og praksis inneholder elementer fra ulike retninger og strømninger, såvel marxistiske som småborgerlige og anarkistiske retninger.

SV har motstridende og uklare holdninger i prinsipielle spørsmål, blant annet når det gjelder sosialismen. I viktige sosiale spørsmål går SV inn for de samme saker som kommunistene og venstrefløyen i DNA. Det samme gjelder i utenriks- og sikkerhetspolitikk.

Venstreradikalismen
Et hinder for en bred enhetspolitisk utvikling i arbeiderbevegelsen er sekterismen og venstreopportunismen. Den kommer til uttrykk på forskjellige måter og har for en stor del sin sosiale basis i småborgerlige samfunnslag. Et typisk kjennetegn for venstreradikalismen er den manglende evnen til å kombinere ulike former for politisk kamp.

Den nedvurderer eller forkaster det nødvendige massearbeidet, det parlamentariske arbeidet og kompromisser. Den har en tendens til å forherlige bruken av populære, men dogmatiske fraser.

Når en under mottoet om å bygge et nytt revolusjonært parti, i realiteten har isolert seg som en politisk sekt fra den virkelige og folkelige kampen, har resultatet blitt splitting av arbeiderbevegelsens venstreside.

Dette har objektivt svekket det politiske potensialet til alle breie folkebevegelser. Det har også hindret arbeidet for et sterkere kommunistisk parti.

Den største av de venstreradikalistiske grupperingene i Norge, RV/AKP, sprang historisk ut av Sosialistisk Folkeparti (SF) på 60-tallet. På 70-tallet og langt oppover på 80-tallet hadde denne grupperingen de fleste av kjennetegnene til sekterismen og venstreopportunismen, eller det Lenin kalte "radikalismen - kommunismens barnesykdommer."

I denne bevegelsen ser det imidlertid ut til at det har skjedd endringer i positiv retning fra slutten av 80-tallet. I samarbeid med andre organisasjoner inntar RV/AKP nå langt mer konstruktive holdninger til enhet og samarbeid på tvers av partiskillene.

Men samtidig forsterkes den interne kampen i denne bevegelsen om politisk plattform og identitet. Det delvis konstruerte skillet mellom parti (AKP) og bevegelse (RV) kan ikke fortsette. Selv etterat RV i 1995 ble konstituert som parti, er det fortsatt uavklart hvilken hovedretning utviklingen i denne bevegelsen vil få; en venstresosialistisk flytende bevegelse eller et mer stringent revolusjonært parti. Avgjørende for oss er deres syn på overgangen til sosialismen og holdningen til aksjonsfellesskap med andre venstrekrefter.

Mindre grupperinger som Internasjonale Sosialister (IS), Revolusjonært Ungdomsforbund (RUF) o.a. er muligens bare døgnfluer. Men deres eksistens viser at det er behov for et sterkere kommunistisk arbeid blant ungdommen.

De Grønne
Forståelsen for de miljømessige utfordringene og de store økologiske sammenhengene har på 70 -og 80-tallet intensivert arbeidet for natur -og miljøinteressene. Miljøpartiet De Grønne er det politiske uttrykket for denne trenden.

Vi hilser dette grønne engasjementet velkommen og har også utviklet aksjonsfellesskap med mange av disse gruppene lokalt, i store og små kampsaker. Det er mye som tyder på at også "De Grønne" vil bli tvunget til å fokusere sterkere på sammenhengen mellom kapitalismen og miljøproblemene.

Uttalelser fra ledende ideologer i den grønne bevegelsen viser at begreper som sosialisme og planøkonomi også kan settes på dagsorden av De Grønne. Dette lover godt for et sterkere og breiere samarbeid mellom den revolusjonære arbeiderbevegelsen og miljøbevegelsen.

Samarbeid på tvers av skillelinjer
NKP understøtter det progressive og positive og kritiserer det tilbakeliggende og inkonsekvente i standpunktene til de andre partiene i arbeiderbevegelsen. Vi framhever det som forener kommunister, sosialdemokrater og sosialister og som er i samsvar med arbeiderklassens grunnleggende interesser. Aktivt og målbevisst går vi inn for det som fremmer enhetlig opptreden av arbeiderklassen, høyner dens klassebevissthet og øker dens kjennskap til sin egen stilling og historiske oppgave.

Dagens og morgendagens oppgaver krever økt forståelse og innsats for felles grunninteresser i hele arbeiderbevegelsen. Dette kommer særlig til uttrykk i aksjonsenhet og ulike former for samarbeid mellom sosialdemokrater, sosialister og kommunister på arbeidsplassene, i fagbevegelsen og i andre masseorganisasjoner, - først og fremst i fredsbevegelsen.

Samtidig utvikles strømninger på venstresiden i arbeiderbevegelsen som går inn for tilnærming mellom de sosialistiske og kommunistiske kreftene. Dette gir muligheter til oppklarende diskusjoner. Det kan føre til større enhet og forståelse for at det er nødvendig å forene venstrekreftene på et anti-kapitalistisk grunnlag.

Mellompartiene
En sentral oppgave for hele arbeiderbevegelsen er å isolere de borgerlige høyrekreftene og etablere allianse og samarbeid med mellompartiene, med sikte på å begrense storkapitalens makt og styrke demokratiet.

Monopolkapitalens klasseinteresser, som politisk ivaretas først og fremst av Høyre og Fremskrittspartiet, kommer på forskjellige måter i motsetningsforhold til det store flertallet av funksjonærer, bønder, fiskere, selvstendige næringsdrivende i byene, intellektuelle, pensjonister og andre grupper. Uansett fellesskap når det gjelder bestemte verdinormer i det borgerlige samfunnet mellom de småborgerlige partiene og Høyre/Fremskrittspartiet, er det derfor viktige prinsipielle skillelinjer mellom de to partipolitiske leirene utenfor arbeiderbevegelsen.

Dette skillet fører også til en differensiering innad i mellompartiene. Både i Venstre, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti diskuteres saker som henger sammen med den utbyttingen og det presset som disse partienes tilhengere utsettes for under den statsmonopolistiske kapitalismen. Deler av disse partiene radikaliseres. Særlig gjelder dette Senterpartiet. Partiets kamp mot EU og alt hva det står for, er i bunn og grunn et ledd i den antimonopolistiske kampen.

En av hovedoppgavene for NKP er å gjøre det klart at mellomlagene og andre samfunnsgrupper bare har utsikt til å vinne fram med sine interesser og krav når de står sammen med arbeiderklassen.

Høyrekreftene må isoleres
Lederskapet i Høyre og Fremskrittspartiet ivaretar ikke bare det norske storborgerskapets klasseinteresser. De går også inn for at utenlandsk industri- og finanskapital skal etablere seg helt fritt her i landet. I utenriks- og sikkerhetspolitikken inntar de en servil holdning overfor de herskende kretser i USA og EU.

Høyre og Fremskrittspartiet har sitt medlems- og velgergrunnlag i flere sosiale lag, - fra borgerskapet til vanlige lønnstakere. EU-avstemningen i 1994 viste at også vesentlige deler av disse partienes velgere er på kollisjonskurs med partiledelsen i flere spørsmål.

Det skaper indre spenninger og økte motsetninger. Blant annet skjerpes motsetningene mellom den mørkeblå, reaksjonære, militaristiske retningen og de liberal-konservative som går imot undergraving av det borgerlige demokratiet. I kampen for fred, nasjonal uavhengighet og forsvar for og utvidelse av demokratiet må arbeiderbevegelsen knytte an også til disse liberale kreftene i folket vårt.

Norges Kommunistiske Parti og den internasjonale arbeiderbevegelsen

Den proletariske internasjonalismen og internasjonal solidaritet
Arbeiderne i alle land har grunnleggende felles interesser. De har en felles fiende - den internasjonale kapitalen. De har et felles mål - å avskaffe det ene menneskets utbytting av det andre og bygge sosialismen-kommunismen. Arbeiderbevegelsen i alle land må derfor forene sine krefter på den proletariske internasjonalismens grunn.

Internasjonal solidaritet betyr at den norske arbeiderklassen støtter frigjøringsbevegelsene i de landene som ennå er underlagt fremmede koloniherrer. Den støtter aktivt alle folk som kjemper for sin nasjonale og sosiale frihet og uavhengighet.

Proletarisk internasjonalisme betyr at den norske arbeiderklassen stiller seg solidarisk med arbeiderklassen og dens organisasjoner i alle land. Den betyr at den norske arbeiderklassen stiller seg solidarisk med arbeiderklassen i de landene der den har tatt makten og bygger sosialismen, samtidig som den kritiserer feil og mangler som er i strid meden sosialismens prinsipper og skader dens internasjonale anseelse.

En slik kritikk er nødvendig og skal tjene utviklingen av vår felles sak. NKP ser på oppløsningen av SU og avviklingen av sosialismen i en rekke land som en historisk tragedie med uoverskuelige negative virkninger internasjonalt.

Den kommunistiske verdensbevegelsen

Norges Kommunistiske Parti er en selvstendig del av den kommunistiske verdensbevegelsen.
Den internasjonale kommunistiske bevegelsen var og er fremste kraft i den revolusjonære verdensprosessen.

Vårt parti går inn for enhet, samhold og slagkraft i den internasjonale kommunistiske bevegelsen. Vi går inn for forbindelser og kontakter med marxistiske partier og nasjonale frigjøringsbevegelser over hele verden. I forholdet til andre broderpartier følger vi prinsippene om uavhengighet, likhet og ikke-innblanding i indre saker. Hvert parti utarbeider og fører sin politikk ut fra forholdene i sine respektive land. Det må herske et demokratisk, kameratslig og åpent forhold mellom partiene. Intet enkelt parti eller sentrum må på ny få regional eller global "overhøyhet" i vår bevegelse, slik det var i Komintern og Kominforms dager.

Samtidig går NKP inn for at kommunistiske og andre marxistiske partier utvikler et nærmere internasjonalt samarbeid. Dette samarbeidet må omfatte både våre sentrale aktuelle oppgaver, først og fremst kampen for å bevare freden, og de mer prinsipielle spørsmålene. Vi går inn for å finne fastere former for internasjonalt samarbeid mellom partiene, fordi det kan styrke både det enkelte partiet og den internasjonale kommunistiske bevegelsen. Dette ut fra vår overbevisning om at det er langt mer som forener oss enn det som skiller.

Kapitalkreftenes organisasjoner og de konservative, liberale og sosialdemokratiske partiene har funnet fram til sine former for internasjonalt samarbeid og utveksling av erfaringer. Vi kommunister må, ut fra våre felles ideologiske og klassemessige interesser og oppgaver, utvikle og styrke vårt internasjonale samarbeid. Dette er også i samsvar med en viktig historisk tradisjon i vår bevegelse.

De nasjonale interesser og vårt internasjonale ansvar
Norges Kommunistiske Parti går inn for nasjonenes uavhengighet, deres rett til selvbestemmelse og likhet. Vi kjemper mot enhver form for nasjonal undertrykkelse.Det er en forutsetning for frivillig tilnærming mellom nasjonene og fredelig samarbeid på likeberettiget grunnlag.

Et selvstendig Norge betyr uavhengig norsk gjerning for fred i verden. En nasjon som kjemper for og forsvarer sin nasjonale selvstendighet, kjemper samtidig for sine borgeres frihet. Bare et land som har full selvbestemmelsesrett og samtidig viser respekt for andre land, kan utvikle personlig frihet, og sikre det enkelte menneskets rett til å bestemme over seg selv.

Et folks underkastelse under andre er en fornektelse av menneskerettighetene. Norske kvinner og menn må selv bestemme i eget hus. Norsk innlemmelse i den europeiske unionen, EU, vil på ny gjøre Norge til et lydrike.

Å trygge Norges nasjonale sikkerhet og selvstendighet vil gi større framgang for det arbeidende folk og større utviklingsmuligheter for demokratiet.

Nasjonal og statlig suverenitet er en forutsetning for å kunne utvikle en økonomisk politikk som tjener det arbeidende norske folk. Oppgivelse av nasjonal uavhengighet fører til økonomisk undertrykkelse eller vesentlig innskrenking av råderetten. Den gir frie muligheter for den utenlandske kapitalens ekspansjon.

Norges frihet må fremmes gjennom utvikling av norsk økonomi etter demokratiske og nasjonale retningslinjer og gjennom kamp mot de transnasjonale selskapenes diktat og infiltrering. Norge må her stå sammen med andre land som er utsatt for samme fare. Vi må samarbeide med land som respekterer landets nasjonale og statlige suverenitet.

For å oppnå dette må følgende gjelde:
- Norsk statsmyndighet må ikke overføres til overnasjonale organer. Norges Storting og regjering må bare inngå avtaler som bygger på respekt for retten til selvbestemmelse.
- Det ledende prinsippet for norsk utenrikshandel må være: Økonomisk samarbeid med alle folk, uansett deres samfunnssystem, på grunnlag av likeberettigelse og gjensidig fordel.
- Lover som skal sikre kontroll med utenlandsk kapital må håndheves, styrkes og utvides.
- Norges utenrikshandel må under offentlig kontroll og reguleres gjennom langsiktige handelsavtaler.
- Det gjennomføres importregulering, som beskytter landets egen produksjon mot konkurransen fra de transnasjonale selskapene.
- Kontrollen med kapitaleksporten må bli strengere enn i dag. Den må ikke liberaliseres. Norsk kapital må bli i landet for å utvikle norsk produksjon og sikre norske arbeidsplasser. Kapitalflukt må stoppes. Utflagging av norske skip må stoppes.

Kommunistene er både patrioter og internasjonalister
Norges Kommunistiske Parti avviser nasjonalt sneversyn. Vi går imot enhver tendens fra nasjoner til å spille førerroller for andre folk. Men partiet avviser også fornektelse av nasjonale særtrekk eller undervurdering av berettigete nasjonale interesser. Det enkelte kommunistiske partis nasjonale og internasjonale ansvar er ett.

Det er ingen motsetning mellom Norges nasjonale interesser og arbeiderklassens internasjonale interesser. Jo sterkere arbeiderklassen står internasjonalt, desto større framgang kan den norske arbeiderklassen og det norske folk ha i sin kamp. Norges Kommunistiske Parti går inn for å styrke de internasjonale solidaritetsbåndene mellom arbeidere og arbeiderorganisasjonene. Vi går inn for gjensidig utveksling av erfaringer.

Internasjonal arbeiderenhet i kampen mot den internasjonale monopolkapitalen er nå mer nødvendig enn noen gang.

Det gjelder å møte de transnasjonale selskapenes offensiv og ekspansjon.

Det gjelder å møte krigsforberedelsene til de mest aggresive krefter i imperialismen med felles, internasjonale mottiltak.

Det gjelder i fellesskap å utforme en ny internasjonal politikk som styrker samkvemmet mellom alle land og folk, og samtidig styrker den nasjonale selvstendigheten.

Det gjelder å åpne en trygg framtid for hele menneskeheten.

Tilbake til programmets innholdsfortegnelse