• FORORD TIL LESEREN
• INNLEDNING
• KOMMUNISTENES GRUNNSYN
• I. Freden - det viktigste av alt.
• II. Kapitalismen og sosialismen.
• III. Norge i den kapitalistiske verden.
• IV. Norges vei til sosialismen.
• VI. Arbeiderbevegelsen og Norges Kommunistiske Parti
  

Et forord til leseren

Det programmet du her holder i hendene dreier seg først og fremst om Norges vei til sosialismen og kommunismen.

Her forsøker vi å forklare hva slags samfunn vi har i Norge i dag, hvilke motsetninger som rår i dette samfunnet og hvilken strategi som må følges hvis arbeiderklassen og folkets flertall skal kunne bygge opp sitt eget samfunnssystem.

Programmet viser at sosialisme, frihet og demokrati er begreper som hører nøye sammen og forteller om de hovedprinsippene et sosialistisk Norge må bygge på.

NKP er et parti som både er patriotisk og internasjonalistisk. Derfor er det naturlig at partiets prinsipp-program i sin analyse av verden, stiller i forgrunnen dagens hovedspørsmål: behovet for ny tenkning på tvers av tradisjonelle skillelinjer, slik at vi kan verne livet på vår klode, hindre en ny krig og sikre fred og samarbeid mellom folkene.

Vi håper at du får utbytte av programmet og at det vil gi deg ny erkjennelse og en klar forståelse av det syn Norges Kommunistiske Parti bygger på.

Dette programmet skal leses som veiledning til handling. Det er ikke et fullendt, perfekt program med svar på alt. På en del områder er det sikkert mangelfullt og kanskje til og med foreldet. Dette er ikke til å unngå. Virkeligheten rundt oss forandrer seg fort og det er umulig å fange opp alt i et program som dette.

Likevel: Så lenge det finnes undertrykkere og undertrykte, så lenge kapitalismen eksisterer er det en del gamle, grunnleggende sannheter som ikke går av moten. Vårt mål er at programmet skal inspirere deg til å ta aktivt del i klassekampen, freds -og miljøarbeidet. Vi håper også at du vil få inspirasjon til å bli en medkjemper i vårt kommunistiske parti.

Vis kapitlene

I N N L E D N I N G

Til ungdommen !
Til arbeidende kvinner og menn !
Til sliterne som bygde Norge !

Massemedia bombarderer menneskene daglig med vold, kaos og urett fra hele kloden. Vi må bare ikke la følelsen av avmakt ta overhånd. De destruktive kreftene må ikke få lov til å påføre menneskeheten en vond og uverdig framtid.

Når arbeidende mennesker blir sin uendelige styrke bevisst, kan de sammen bryte den onde sirkelen og skape et nytt rettferdssamfunn.

Menneskehetens historie i et nøtteskall
Ved inngangen til tusenårsskiftet står menneskeheten overfor uendelige muligheter. Samvirke mellom millioner av håndens og åndens arbeidere skaper materielle og kulturelle produkter i overflod. Den teknisk-vitenskapelige revolusjon kan gi alle mennesker på jordkloden et trygt og behagelig liv.

Selv om mange mennesker i de høyest utviklete land i den industrialiserte verden i dag lever i materiell velstand, lever flertallet av jordens befolkning i fattigdom, og millioner av barn dør av sult hvert år.

"Her er sommersol nok, her er sædejord nok, bare vi - bare vi hadde kjærlighet nok" skrev vår nasjonaldikter Bjørnstjerne Bjørnson. Kommunisten Nordahl Grieg som falt i kampen mot de tyske nazi-okkupantene, skrev i diktet "Til Ungdommen" i 1936: "Edelt er mennesket - jorden er rik. Finnes her nød og sult skyldes det svik !"

Jordens ressurser sløses bort på en vanvittig militæropprustning og et luksusforbruk for de få, mens stadig flere rammes av sykdom og nød. Sviket er grenseløst.

"Slik må det være, fordi det alltid har vært slik," sier de selvtilfredse med makt og privilegier.

Slik må det slett ikke fortsette å være, sier vi. Vi må nå forandre samfunnssystemet før øko-katastrofen er et faktum. Arbeid og mat til alle må ikke forbli en ønskedrøm. Om vi mennesker våger å tenke og handle i nye baner, er det mulig å innfri de mest grunnleggende menneskerettighetene for alle.

Det krever at vi bevisst legger vekk alle fordommer og istedet drar nytte av vitenskapelig innsikt og våre felles historiske erfaringer, at vi engasjerer oss for frigjørende samfunnsendring, lokalt og globalt.

Historien viser at menneskene engang levde i et urkommunistisk fellesskap. De måtte stå sammen i kamp mot naturkreftene og ennå i vår tid finnes rester av slike felleskapssamfunn. Men gjennom utviklingen av nye redskaper og produksjonsmetoder oppsto privateiendommen til produksjonsmidlene. Et lite mindretall ble etterhvert dominerende i samfunnet.

I slavesamfunnet eide herrene sine slaver. Føydalsamfunnet ga rom for noe større personlig frihet. Først under kapitalismen fikk det arbeidende mennesket, etter hard og lang kamp, formelle politiske rettigheter. Men kapitalistene beholdt den økonomiske makten gjennom sitt eiendomsmonopol på produksjonsmidlene.

Kapitalismen idag
Under kapitalismen er det slik at en tallmessig stadig mindre gruppe av befolkningen, kapitalistklassen, blir økonomisk stadig sterkere. Den kapitalistiske konkurransekampen fører til at denne gruppen av storkapitalister hovedsaklig er opptatt av å sikre og utvide sin økonomiske og politiske makt. Det er et paradoks under kapitalismen at mens produksjonen er avhengig av fellesinnsatsen til stadig større kollektiver, blir eiendomsretten og dermed den reelle styringsretten samlet på stadig færre hender. Dette strir mot all fornuft, fører til kriser og nød og må erstattes av noe nytt.

Sosialismens idè
Å forandre samfunnsformer som er preget av de få og mektiges utnytting av de mange svake, har opptatt tenkende mennesker i årtusener. Utopiske sosialister som Fourièr, Owen og mange andre foreskrev idealsamfunn, bygget på fornuft og godhet.

Men det var først Karl Marx og Friedrich Engels som gikk systematisk og vitenskapelig til verks. De avdekket det en kan kalles samfunnets økonomiske utviklingslover. De utviklet en vitenskapelig begrunnet forståelse for nødvendigheten av å bygge et nytt samfunnssystem, sosialismen, og utvikle dette videre til sosialismens høyere stadium, kommunismen. Marx tenkte seg at sosialismen med felleseie av naturrikdommer og produksjonsmidler etterhvert ville utvikle seg til det kommunistiske, klasseløse samfunnet. I et slikt samfunn skulle alle individer, som i en god familie, yte etter evne og få etter behov. Mange personligheter har gjennom tidene hatt denne idèen om framtidssamfunnet som inspirerende visjon og etisk norm.

Forsøkene som mislyktes
Motsetninger i et samfunnssystem kan ulme i årtier, for så med ett å slå ut i opprør og revolusjonsforsøk. I romerriket, før vår tidsregning, reiste slaven Spartacus opprørsfanen og fikk med seg frie, men gjeldstyngete bønder. Opprøret ble slått ned og tusenvis av slaver fikk bøte med livet.

Pariserkommunen i 1871 var det første store forsøket etter den industrielle revolusjonen på å skape en sosialistisk samfunnsmodell. Utbytterne ble fratatt sine privilegier og alle samfunnsborgere fikk like rettigheter. Fordi det franske borgerskapet så sine egne interesser truet ved dette forsøket, gikk de i allianse med erkefienden, Tyskland. Med hjelp fra det tyske militærdiktaturet under Bismarcks ledelse gikk den franske overklassen til motangrep. Det første alvorlige forsøket på en virkelig sosialistisk revolusjon i den mest utviklete og sentrale delen av Europa endte med at tusenvis av kommunarder ble brutalt henrettet.

Oktoberrevolusjonen i 1917
I 1905 reiste de russiske arbeiderne seg mot tsarens umenneskelige styre, men også det opprøret brøt sammen.

Det ga imidlertid nyttige lærdommer til oktoberrevolusjonen i 1917. For første gang i historien lyktes det de undertrykte å gripe makten og beholde den. Revolusjonen spredte seg fra det sentrale Russland og førte til opprettelse av Sovjetunionen (SU) i 1922.

Under kommunistenes ledelse startet en epoke med banebrytende innsats innen utdanning og sosialomsorg. Et av de mest tilbakeliggende jordbrukslandene i Europa ble et industriland som bare ble overgått av USA når det gjaldt produksjonsvolum. SU ble også ledende innen idrett og romfart. Slumfattigdom og arbeidsløshet klarte en å kvitte seg med og mange frigjøringskrefter, spesielt i utviklingslandene, så på SU som et foregangsland.

Det sosialistiske verdenssystemet kom til å omfatte over 30 land med omlag 1,5 milliarder mennesker. Under et intenst press fra den kapitalistiske verden, med intervensjonskriger fra starten av, handelsboikott, organisert sabotasje og eterkrig, stivnet regimene til.

Bl.a. derfor og på grunn av arven fra det gamle autoritære tsar-samfunnet kom ikke de humane og demokratiske sosialistiske prinsippene til full utfoldelse i SU og landene i Øst-Europa. Dette var en av årsakene til sosialismens sammenbrudd i disse landene. Den toppstyrte formen for sosialisme viste seg å være ute av stand til nødvendig demokratisk fornyelse.

Også kommunistene i de kapitalistiske land, og deriblant NKP, må ta sin del av ansvaret for bruddene med de demokratiske prinsippene i sosialismen. Lojaliteten kunne rett som det var ta overhånd og medføre at en forsvarte eller i beste fall tiet om overgrep som ble begått i sosialismens navn. Også i NKP har det forekommet konflikter og maktmisbruk som har virket ødeleggende på partiet.

De hatske angrepene i vestlige massemedier mot de sosialistiske landene var riktignok ofte preget av direkte løgnkampanjer, og det var viktig å få fram også de positive trekkene ved de sosialistiske land.

Likevel var det riktig av kommunistene å påtale forbrytelser som skjedde i kommunismens navn, slik vi bl.a. gjorde da SU invaderte Tsjekkoslovakia i 1968.

Det nødvendige alternativet
Det er nå en oppgave for alle kommunister og sosialister å rehabilitere sosialismen. Vi må ta lærdom av historien. Det innebærer at vi luker ut de skadelige foreteelsene som svekket sosialismens anseelse. Det trengs en strategi for en mest mulig smertefri overgang fra en foreldet og hasardpreget kapitalisme til en sosialisme, preget av humanisme og demokrati.

En slik strategi krever mot og grundige kunnskaper, men er uendelig mye lettere enn de skrittene de tidligere foregangsfolkene måtte gå i kampen mot uretten. Det forplikter alle dem som ikke vil avfinne seg med å bli deklassert til trekkdyr for et arrogant herskerskikt.

Gjennom sin mer enn 200-årige historie har kapitalismen vist at den ikke kan løse menneskehetens brennende problemer. Mange og blodige kriger er en konsekvens av systemets stadig tilbakevendende økonomiske kriser. Arbeidsledighet blir et middel for å skremme folk fra å kreve sin rettmessige del av produksjonen. Massemedia brukes for å gi folk sirkus istedet for brød og trygghet.

Fordi målet stadig er maksimal profitt for mindretallet og ikke de grunnleggende behovene for flertallet, er selve systemet umoralsk og uakseptabelt. Demokratisk samfunnsstyring av økonomien, lokalt og globalt, er derfor nødvendig. Dette er samtidig kjernen i kommunistenes kritikk av kapitalismen.

Foreliggende Prinsipp-program er et bidrag til å utvikle en konstruktiv debatt om demokratiske alternativer til kapitalismen.

Vis kapitlene

KOMMUNISTENES GRUNNSYN

Det teoretiske grunnlaget for vårt parti er den vitenskapelige sosialismen.

Den vitenskapelige sosialismen kalles også marxismen- leninismen. Den er en levende lære i stadig utvikling, og ingen samling av dogmer. Den er en veiledning til handling i alle land og må anvendes konkret både på den internasjonale situasjonen og på forholdene i det enkelte land.

Klassekampen som drivkraft
Bruken av redskaper og utviklingen av stadig mer fullkomne produksjonsmidler bestemmer menneskets arbeid og samfunnets utvikling. Produksjonsmidlene og menneskets arbeid utgjør samfunnets produktivkrefter. Utviklingen av produktivkreftene er det mest revolusjonerende element i samfunnsutviklingen.

Den vitenskapelige sosialismen viser oss klassekampens rolle som drivkraft i utviklingen. Framfor alt klargjør den arbeiderklassens rolle og historiske oppgave.

Den vitenskapelige sosialismen viser at klassesamfunnet oppsto på et bestemt trinn i historien da et fåtall tilegnet seg produksjonsmidlene.

Den viser at all historie er en historie om klassekamp. Det ene samfunnssystemet avløser det andre ved en lovmessig prosess. En ny klasse tar makten og ledelsen av samfunnet ved revolusjon, fredelig eller ikke-fredelig.

Den vitenskapelige sosialismen viser at det kapitalistiske samfunn er det siste av alle klassesamfunn i historien. Det vil bli avløst av sosialismen, som er første trinn i utviklingen fram mot det klasseløse kommunistiske samfunnet.

Menneskehetens historie kjenner tre hovedtyper av samfunn som bygger på at et fåtall - en liten herskende klasse - utbytter og undertrykker det store flertall. Disse samfunnssystemene er: slaveholdersamfunnet, føydalsamfunnet og det kapitalistiske samfunnet.

Sosialismen er forutsetning for en forsvarlig miljø- og ressurspolitikk
Fordi planlegging er framtredende under sosialismen, vil den kunne skape en miljøvennlig, økologisk form for industrialisme. Slik blir kampen for sosialisme en forutsetning for kampen for miljøet og ressursene.

Det sosialistiske industrisamfunnet må kjennetegnes av en stram økonomisering med naturressursene og de materielle godene.
Ressurssløsing skal erstattes med resirkulering og gjenvinning av produkter og avfall. Den sosialistiske økonomiens utvikling vil prioritere det felles, kollektive forbruket framfor det private, og investeringene vil foretas deretter. Økonomiens utvikling må for framtida knyttes til en rettferdig ressursfordeling mellom verdens folk. I en rettferdig verden må det settes tak på det materielle privatkonsumet. Ressursforbruket er derfor et klassespørsmål både innenfor de kapitalistiske nasjonene og mellom de rike og fattige delene av verden.

I et sosialistisk system blir drivkraften i samfunnet menneskelig utvikling i harmoni med naturen, solidaritet med mennesker og folk i hele verden. Et globalt ansvar for økologiske krav vil bestemme utviklingen. Dette vil være et viktig skritt på veien mot det klasseløse kommunistiske samfunnet.

Disse grunnleggende retningslinjene for miljø -og ressurspolitikken til NKP videreutvikles og konkretiseres i kapitel IV, Norges vei til sosialismen. Vi viser samtidig til partiets miljøpolitiske prinsippstandpunkter, utgitt i eget hefte.

En levende lære
Vår teori tar utgangspunkt i den virkelighet som omgir oss, og som vi kan observere. På vitenskapelig måte søker den å avdekke og analysere lovene for samfunnsutviklingen og hvilke krefter som er virksomme i denne prosessen.

Vår filosofi er materialistisk og dialektisk. Det finnes ingen ting som ikke kan erkjennes, men det finnes ting som ennå ikke er erkjent.

Vi avviser alle statiske, evige syn på virkeligheten. Vi ser endring og ikke stillstand som det fundamentale. Alt er i bevegelse. Og i store trekk er det en lovmessig utvikling fra det lavere til det høyere, - både i naturen, samfunnet og tenkningen.

Vi betrakter ikke historien som en samling tilfeldige begivenheter, en serie bedrifter utført av store menn. Vi oppfatter heller ikke historien som en mekanisk refleks av biologiske lover eller resultat av en forutbestemt skjebne. Marxismen er en revolusjonær teori om menneskehetens frigjøring. Den er et teoretisk instrument, en metode og ideologi for en arbeiderklasse som vil erobre den politiske makten. Den viser at arbeiderklassen, gjennom forbund med andre arbeidende klasser og lag, frigjør både seg selv og hele samfunnet fra utbytting, undertrykkelse og klassekamp.

Målet med vår teori er å sette arbeiderklassen i stand til å utarbeide en riktig strategi og taktikk. Den viser at arbeiderklassens frigjøring må være dens eget verk. Men den viser også at klassens fulle frigjøring må skje i samarbeid med det store flertall av folket og under ledelse av et parti som bygger på den vitenskapelige sosialismen.

Vår teori, lik enhver sann vitenskap, utvikler seg gjennom analyser av nye fenomener, gjennom oppsamling av erfaringer og kunnskap. Den materialistiske dialektikken krever at alle fenomener blir studert i sine konkrete former, i sine motsetninger, i sin fulle sammenheng og som ledd i en endringsprosess.

Derfor er vår teori imot dogmatismen, som proklamerer "evige sannheter". Vårt grunnsyn krever konstant og kritisk overprøving av teoriens forhold til virkeligheten. Den er en levende teori i utvikling.

Vår teori studerer og forklarer verden for å forandre den til noe bedre. Den er en vitenskap i hele menneskehetens tjeneste. Den er humanistisk i sitt vesen.

Sosialismens nederlag i Øst-Europa og kapitalismens midlertidige triumf skyldes at de krav som vår teori stiller, ikke ble tilstrekkelig respektert, men i stor grad bare ble anerkjent i ord av et byråkratisk apparat. Teorien sluttet å være vitenskapelig og stivnet til i takt med de regimene som forvaltet den.

Vår historiske epoke
Kapitalismen er det siste utbyttersamfunn i historien. Den var en gang en revolusjonerende kraft og åpnet nye veier for menneskehetens herredømme over naturen. Den har drevet vitenskapen og teknikken framover med stormskritt. Denne egenskapen har kapitalismen ennå beholdt på enkelte, begrensete felter, men systemet mangler helt evnen til å løse vår tids grunnleggende problemer, som f.eks sulten og nøden i store deler av verden, den globale ødeleggelsen av naturmiljøet, arbeidsløsheten, det nasjonale fiendskapet og krigen.

Kapitalismen har mer og mer blitt et hinder for framsteget. De mest aggressive og ytterliggående kreftene i systemet er i atomalderen blitt en trussel mot menneskehetens eksistens. Disse nye vilkårene krever nye standpunkter, en ny tenkning når det gjelder krig og fred.

Kapitalismens herskende klasse vil bli avløst av den sosiale kraften som har objektive interesser av å avskaffe kapitalismen, nemlig arbeiderklassen.

Vis kapitlene

I. FREDEN - DET VIKTIGSTE AV ALT

Med den vitenskapelig-teknisk revolusjonen, særlig på våpenteknologiens område, vil overgangen fra kapitalismen til sosialismen i vår tid ha som grunnforutsetning at verdensfreden sikres. En ny verdenskrig vil gjøre enhver tanke på videre utvikling fra kapitalisme til sosialisme umulig.

Menneskeheten er i dag stilt overfor to muligheter: Enten å bruke det vitenskapelig-tekniske framsteget til materiell, sosial og åndelig framgang for alle, eller til å ødelegge vår jord. Aldri før har mulighetene våre vært så store som nå. Men heller aldri har menneskeheten vært så truet.

Norges Kommunistiske Parti ser spørsmålet om krig eller fred som det helt overordnete i forhold til alle andre spørsmål i vår tid.

Det er viktig å skaffe seg innsikt i årsakene til krig.

Krigens grunnleggende årsaker
Både den første og den andre verdenskrigen og opprustningen og forberedelsen av en tredje har de samme grunnleggende årsaker: imperialismens og monopolkapitalens grenseløse hunger etter profitt.

Ved alvorlige økonomiske eller sosiale og politiske kriser i kapitalismen skjerpes krigsfaren. Kaptalismens onde sirkel til nå vært: høykonjunktur - krise - krig. I dette hundreåret har disse krevd nesten 100 millioner menneskeliv og medført enorme lidelser og materielle ødeleggelser. Den ujevne og ulike økonomiske utviklingen i kapitalismen fører til at styrkeforholdet mellom de kapitalistiske landene endres. Dette skjerper motsetningene mellom dem. Etter krigen har det dannet seg tre ledende imperialistiske maktsentra: USA, Vest-Europa og Japan. Disse sentra og stormonopolene i dem kjemper om avsetningsmarkeder, om investeringssfærer for kapital og om olje- og råstoffkilder. De konkurrerer om overlegenhet på det vitenskapelig-tekniske området.

En annen viktig årsak til krig er nasjonale og etniske motsetninger, som bare kan løses gjennom forhandlinger basert på likeberettigelse og ikke-innblanding.

Kampen mot å integrere Norge i verdensimperialismen gjennom EU, VEU og NATO er en kamp for freden, for Norges nasjonale uavhengighet, for Norges framtid som nasjon og folk.

Hvem truer freden?
Verdensimperialismens ledende kraft er USA-imperialismen. Høyrefløyen i De forente staters monopolborgerskap er den internasjonale reaksjonens hovedkraft. Den har globale krav, presser sine forbundsfeller til underdanighet og gjør krav på verdensherredømme. Det politiske, sosiale og militære styrkeforholdet i verden er forrykket i verdensimperialismens favør. Store deler av verden gjøres til "livsviktige" områder, særlig for USAs imperialistiske interesser.

Monopolene som produserer våpen, generalstaben, toppen i statsbyråkratiet, det ideologiske apparat og den militar- iserte forskningen er i de ledende imperialistiske stater smeltet sammen til Det militær-industrielle kompleks.

Dette komplekset, denne alliansen mellom våpenfabrikantene og statsmakten, er det som utgjør og støtter de ytterliggående reaksjonære krefter og representerer en økt kilde til krigsfare.

De mest aggresive kretsene i USA og NATO prøver å dreie historiens hjul tilbake. De har greid å utnytte den indre oppløsningen i Øst-Europa, og kapitalismen gjenreises nå i områder imperialismen hadde mistet. Imperialismen samordner sine økonomiske, politiske, militære og ideologiske krefter i en felles kampfront mot land som forsøker å bygge sosialismen og mot alle revolusjonære og nasjonale frigjøringsbevegelser.

En ny krig kan og må avverges!
Atomalderen krever en ny politisk tenkning. Å sikre verdensfreden har alltid vært en del av arbeiderklassens historiske oppgave. I dag er det den viktigste. Det betyr blant annet at en må bryte med alle gamle forestillinger og fordommer som hemmer kampen for freden. Det er den høyeste grad av klasseinteresse for arbeiderklassen å bevare verdensfreden. Det er i hele menneskehetens interesse. Det er i dag mer nødvendig enn noen gang å inngå kompromisser som tjener fredens sak. Kommunistene er for sin del beredt til det.

I atomalderen er ikke krigen noe middel til å løse problemer og nå politiske mål. Krigen kan ikke lenger være "politikkens fortsettelse med andre midler." En ny verdenskrig vil bety slutten på all politikk. De nasjonale og internasjonale tvistespørsmål og sikkerhetsproblemer kan bare løses med politiske midler og gjennom internasjonale avtaler og forhandlinger.

Våpenproduksjonen er et av hinderne for en utvikling til beste for flertallet av befolkningen i verden. Kreftene burde istedet ha vært satt inn for å løse de store problemene; sulten, de store folkesykdommene, forurens- ningen, analfabetismen og nøden. Våpnene dreper derfor allerede i dag millioner av mennesker uten å bli brukt.

Fred og nedrustning er en forutsetning for å løse de grunnleggende sosiale og økonomiske problemene i hvert enkelt land, og samtidig de globale problemene.

Forholdet mellom statene og nasjonene må bygge på:
- Avkall på krig, voldsbruk, trusler eller utpressing som midler til å løse tvister. De løses i stedet gjennom forhandlinger og avtaler. De enkelte nasjoner og folkegrupper må selv kunne bestemme sin utvikling.

- En blander seg ikke inn i hverandres indre forhold. En tar hensyn til hverandres legitime interesser.

- Statenes suverenitet, territorielle integritet og grenser er ukrenkelige og må respekteres.

- Internasjonalt og regionalt samarbeid og samhandel på grunnlag av likeverd og gjensidig fordel.

- Overholdelse av de folkerettslige forpliktelser og prinsipper, og av inngåtte internasjonale avtaler.

- Kulturelle, vitenskapelige, idrettslige og andre vennskapelige forbindelser utvikles.

- I massemedia, særlig fjernsynet, må åpenhet, saklig informasjon og diskusjon tre i stedet for desinformasjon og hets. Særlig lisensfjernsynet, NRK, må gå foran med et godt eksempel.

- Etter at Warszawa-pakten ble oppløst, er FNs rolle som fredsskaper mer truet enn noen gang. En saklig informasjon om disse forandringene og en diskusjon om hva som må gjøres for at FN skal kunne oppfylle sin rolle, er helt nødvendig.

Global nedrustning
En første forutsetning for å skape en verden uten krig er at opinionen nå hindrer at våpen plasseres i verdensrommet og at opprustningen stanses helt på jorda. Oppmerksomheten rettes mot den undergravningsvirksomheten som rustningsindustrien og de militaristiske kretsene driver mot ethvert nedrustningstiltak.

Tendenser til lavere forsvarsbevilgninger, men samtidig en høyere satsing på høyteknologisk utvikling innen rustningsindustrien, særlig i USA, må stanses.

Statene må bygge videre på de avtaler om rustningsbegrensning som allerede er inngått, bl.a. sluttdokumentet fra Helsinki-konferansen og de seienere konferansene som har fulgt opp dette dokumentet. På dette grunnlaget kan statene gå over til en gjensidig, balansert nedrustning. Viktige skritt i denne retningen er:

- Det opprettes atomvåpenfrie soner.

- Fullstendig avskaffelse av atomvåpnene. Fastfrysing og etappevis tilintetgjøring av alle lagre av slike våpen.

- Forbud mot kjemiske og biologiske våpen.

- Nedlegging av utenlandske militære støttepunkter og tilbaketrekking av utenlandske tropper og rustninger fra fremmede territorier og oppløsning av disse troppene.

- Reduksjon av konvensjonelle styrker.

- FN må ikke være et organ for NATO og Vesten; FNs rolle som fredsskapende organ må styrkes.

- Regionale konflikter løses med fredelige midler.

- Oppløsning av militærallianser.

Alle progressive krefters felles innsats for å løse disse oppgavene vil være garantien for å innfri menneskehetens håp om en trygg tilværelse i fred og frihet.

Norge må konsekvent støtte de ideene som ligger til grunn for de Forente Nasjoners Charter og en rekke andre internasjonale dokumenter, bl.a. Helsinkierklæringen om sikkerhet og samarbeid i Europa. Norge må bekjempe at FN igjen blir et underbruk for globale USA-interesser.

Norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk må tjene avspenning og nedrustning. Storting og regjering må handle i samsvar med det norske folks fredsvilje og ivareta en selvstendig stilling i internasjonale fora. Målet er et alliansefritt og nøytralt Norge.

NKP vil fortsette og forsterke den fredskampen som i etterkrigstiden faktisk begynte da de to første atombombene ble sluppet over Hiroshima og Nagasaki i august 1945. Det var også i Nordahl Griegs ånd da han i 1936 skrev (sitat fra "Nederlaget"): "Freden, Beslay, må være det mest hvileløse i verden."

Vis kapitlene

II. KAPITALISMEN OG SOSIALISMEN

Det var et avgjørende tidsskifte i menneskehetens historie som ble innledet med Oktoberrevolusjonen i Russland i 1917 og oppbyggingen av sosialismen der. Dette var det kapitalistiske verdenssystemets og imperialismens første store nederlag. Det var innledningen til dets oppløsning gjennom en verdensrevolusjonær prosess. Kapitalismen var kommet inn i en allmenn og permanent krise.

Sitt annet store nederlag fikk imperialismen da de fascistiske aksemaktene - Tyskland, Japan og Italia - brøt sammen under den andre verdenskrigen. Her spilte Sovjetunionen (SU) den avgjørende rollen. En rekke folk i Europa styrtet det kapitalistiske og halvføydale utbyttersystemet. Den folkedemokratiske revolusjonen seiret i Kina. Også en rekke land i Asia, Latin-Amerika og Afrika slo inn på en ikke-kapitalistisk og sosialistisk utviklingsvei.

Sosialismen ble et verdenssystem. Dette fikk avgjørende betydning for den anti-imperialistiske kampen og frigjøringsbevegelsene i de tidligere koloniene.

Dette verdenssystemet har nå brutt sammen. Sosialismen har lidd et midlertidig historisk nederlag i konkurransen med kapitalismen. De indre og ytre årsaker til oppløsningen blir nå analysert i den kommunistiske verdensbevegelsen. Men sosialismen som idé og mål lever videre.

Kommunistene er innstilt på åpent å erkjenne subjektive feilgrep og forbrytelser som har skjedd i denne perioden i kommunismens og sosialismens navn. De viktigste konklusjonene i denne selvkritiske erkjennelsesprosessen er:

- Realsosialismens fall skyldes ikke teorien og de sosialistiske prinsippene, men avvik fra disse.

- Hovedsvakhetene var knyttet til mangel på demokrati, humanisme og økologi. I tillegg kommer ineffektivitet og manglende evne til nytenkning og omstilling i samfunnslivet.

- Marxismen-leninismen må videreutvikles i en økologisk, demokratisk og humanistisk ånd.

Kapitalismen i går og i dag
Det kapitalistiske samfunnet er i stadig forandring. Denne forandringen har både objektive og subjektive årsaker. Dels skyldes denne forandringen utviklingen av kapitalismens egne motsigelser. Dels skyldes den bevisste inngrep for å tilpasse kapitalismen til dagens situasjon. Men også arbeiderklassens og andre gruppers kamp for innflytelse og velferdstiltak for alle har forandret kapitalismen.

Kapitalismen forsøker å tilpasse seg de stadig endrete forholdene ved ulike manøvrer. Kapitalkreftene har ikke fritt spillerom. Arbeiderbevegelsen kjemper for å bedre arbeidsvilkårene, høyere reallønn og sosiale reformer. Hovedsaken for borgerskapet er å bevare det kapitalistiske systemet.

Kapitalismens evne til å overleve henger bl.a. sammen med dens innebygde dynamikk og tilpasningsdyktighet. Som et resultat av arbeiderbevegelsens politiske kamp har en innført mange viktige sosiale rettigheter.

Samtidig er marxistiske teorier tildels integrert i offentlig og privat økonomisk tenkning. F.eks. er økonomen og kommunisten, Leif Johansen, i dag pensum ved økonomiske studier. Dessuten har mange bedriftsledere tatt lærdom av Marx' økonomiske analyser. De erkjenner at en effektiv kapitalisme fordrer motiverte arbeidere og må kvitte seg med fortidens råskap.

Men samtidig benytter monopolkapitalen og den borgerlige staten ethvert høve til å gå til angrep på arbeidsfolks levekår, politiske og sosiale rettigheter. Det gjøres gjennom pris- skatte -og avgiftspolitikken og gjennom innstramminger på offentlige budsjetter. Begynnelsen av 1990-tallet var preget av kapitalens offensiv mot levekårene til det arbeidende folk. Samtidig ble den stadig mer kroniske massearbeidsløsheten et fast kjennetegn på økonomien i alle kapitalistiske land.

Et slik politisk offensiv for å svekke lønnsarbeidernes innflytelse på den økonomiske politikken er Maastricht- traktatens konvergenskrav. (Å konvergere = å nærme seg hverandre) Disse kravene må alle EU-landene innfri for å kunne komme med i den økonomiske og monetære unionen:

- de enkelte EU-land skal bringe underskuddene i offentlige budsjetter ned til 3% eller mindre av brutto- nasjonalproduktet.
- den offentlige bruttogjelden skal utgjøre 60% eller mindre av bruttonasjonalproduktet.
- prisstigningen skal ikke være mer enn 1.5 prosentpoeng over gjennomsnittet av prisstigningen i de tre landene med lavest prisstigning.
- renten skal ikke være mer enn 2 prosentpoeng over gjennomsnittet for de tre landene med lavest rente.

I heftet "Norsk fagbevegelse og Den europeiske union", utgitt av sosialdemokrater mot EU (SME) i 1994, har en bl.a. denne vurderingen av disse kravenes karakter:

"For å klare kravene må de fleste EU-land enten skjære kraftig ned på offentlige utgifter eller øke skatter og avgifter. Uansett hva som velges, vil dette føre til en kraftig nedgang i den samlete etterspørselen etter varer og tjenester i Europa. Dette vil i neste omgang slå ut i en tilsvarende kraftig økning i arbeidsløsheten. Den vil øke mest i de landene som må føre den kraftigste innstram- mingspolitikken. Men når mange EU-land strammer inn samfunnsøkonomien samtidig, vil ringvirkningene spre seg raskt til hele EU-markedet."

Vi tar dette med også fordi den høyresosialdemokratiske norske regjeringen, selv etter folkets nei i 1994 tviholder på EU-systemets økonomiske og politiske tenkning som retningsgivende for norsk nasjonaløkonomi.

I tillegg til å satse på EUs konvergenskrav legger samtidig regjeringen utgått av Arbeiderpartiet (med støtte fra Høyre og Fr.p.) til grunn for den økonomiske politikken: EU-kommisjonens hvitbok om sysselsettingen av 5.desember 1993 og unionsrådets samtidige vedtak av overordnete retningslinjer for den økonomiske politikken.

Dette er i realiteten helt på linje med kravene fra den europeiske arbeidsgiverorganisasjonen, UNICE. De krever blant annet:

- reduksjon av trygdeytelser
- lengre arbeidstid
- lavere lønn

EU-prosjektet må derfor vurderes som et forsøk på å løse kapitalismens krise gjennom utilslørte angrep på arbeiderklassens posisjoner; angrep på resultatene av mer enn 100 års organisert klassekamp.

Men samtidig slår vi fast at kapitalismen ikke har uttømt sine muligheter. Vi har å gjøre med en herskerklasse som har lang erfaring og omfattende tekniske, økonomiske, sosiale, politiske og militære midler til rådighet.

Og trass i alle forandringer beholder kapitalismen de faste kjennetegn som gjelder for alle dens utviklingsfaser. Kapitalismens grunnlag er i dag som før: den borgerlige private eiendomsrett til produksjonsmidlene, kapitalen. En tallmessig liten gruppe - kapitalistklassen - eier de viktigste produksjons- og finansmidlene: råstoffer og viktige naturrikdommer, fabrikkene, de store skog- og jordeiendommene, handelsflåten og andre transportmidler, varehusene, private serviceinstitusjoner, banker og forsikringssel- skaper. Det store flertall av arbeidende mennesker - arbeiderklassen - eier ikke produksjonsmidler, men må selge sin arbeidskraft til kapitalisten mot lønn for å leve.

Utbyttingen
Fordi kapitalistene eier produksjonsmidlene, får de også herredømmet over det arbeiderklassen framstiller. Ved sitt arbeid skaper lønnsarbeiderne et overskudd, en merverdi, som kapitalisten tilegner seg uten vederlag som profitt.
Under kapitalismen er arbeidsproduktiviteten høy og den har en tendens til stadig økning. På det nivå kapitalismen idag befinner seg, skaper lønnsarbeiderne ved sitt daglige arbeid betraktelig mer enn det som går med til eget underhold. (Arbeidskraftens verdi)

Verdien av det lønnsarbeiderne produserer og verdien av arbeidskraften deres er altså to forskjellige størrelser. Den første verdien er langt større enn den andre.

Når kapitalistene kjøper og bruker arbeidernes arbeidskraft, er det vanskelig å se denne dobbeltheten i verdien av arbeidskraften. Kapitalisten vil gjerne hevde at kilden til eventyrlige gevinster ligger i andre forhold enn selve verdiskapingen.

Men vi hevder at en arbeider som f.eks. produserer varen margarin, generelt produserer en mengde margarin til en større verdi enn verdien av de varene og tjenestene som må til for å opprettholde kvaliteten på arbeiderens arbeidskraft, dvs. verdien av det han får utbetalt i penger som arbeidslønn.

Den nye verdien som arbeideren produserer med sin arbeidskraft, kaller marxismen merverdien. Denne merverdien går til kapitalistene.

Merverdien er m.a.o. forskjellen mellom arbeidskraftens bytteverdi (arbeidslønnen som må til for å opprettholde arbeidskraftens verdi) og resultatet av arbeidskraftens bruksverdi (verdien av varene som arbeiderne produserer.)

Gjennom tilegnelse av stadig mer merverdi får noen eiere av produksjonsmidlene nærmest en monopolstilling i produksjonen gjennom eiendommene av produksjonsmidlene. De lever for og av den merverdien arbeiderne skaper. Slik forklarer vi kapitalistenes utbytting av lønnsarbeiderne.

Motivet for den kapitalistiske produksjonen, er å hope opp stadig mer profitt. Kan ikke produksjonen gi profitt, et bedriftsøkonomisk uttrykk for merverdien, har ikke kapitalistene interesse av den. Bedriften legges ned, og kapitalen flyttes til et annet område og sted. Mesteparten av kapitalen som lønnsarbeidet skaper, samles i hendene på de større kapitalistene.

Utbyttingsmekanismen i den moderne kapitalismen er komplisert og raffinert. En større del av profitten presses ut av en arbeidskraft som etter hvert blir mer kvalifisert. Dette skjer i takt med høyere utdanning og de økende kravene til arbeidet under den vitenskapelige og tekniske utviklingen. Samtidig øker utbyttingen av de fysiske og psykiske arbeidskreftene i de kapitalistiske industrilandene og i u-landene. Gjennom høye monopolpriser på varene utbyttes alle folk av storkapitalen.

Kapitalismens grunnleggende motsetning
Karakteristisk for kapitalismen i forhold til tidligere klassesamfunn er at produksjonen blir mer og mer samfunnsmessig, mens tilegnelsen av det ferdige produktet og styringen av bedriften er privat.

Samfunnsgjøringen gjelder så vel produksjonsmidlene som selve produksjonen, organiseringen av arbeidsprosessen og produktene som skapes. Det sterkeste uttrykket for samfunnsgjøringen er vår tids kjempebedrifter; de multi - og transnasjonale selskapene. I hvert enkelt av dem arbeider tusener og titusener arbeidere og funksjonærer.

Motsetningen mellom produksjonens samfunnsmessige karakter og den privatkapitalistiske tilegnelsen er kapitalismens grunnmotsetning. Denne motsetningen forsterkes og utdypes. Et av de viktigste uttrykk for dette er kontrasten mellom planmessigheten innenfor hvert enkelt selskap, og den spontanitet og mangel på styring som preger samfunnspro- duksjonen sett i sin helhet.

Med mer eller mindre jevne mellomrom fører dette til "overproduksjons"kriser og depresjon som avløser høykonjunkturen. Kapitalistenes bestrebelser for å øke produksjonen uten noen grense kommer i motsetning til det forhold at markedet og forbruket under kapitalismen begrenses av profittsystemet som beskjærer kjøpekraften.

Massearbeidsløsheten er blitt permanent i mange land. Hovedårsaken til dette er at kapitalen utnytter den rivende vitenskapelig-tekniske utviklingen til sine begrensete, egoistiske profittmål. Samtidig blir strukturkrisene (bransjekriser, valutakriser, råstoff- kriser osv.) sterkere. Disse krisene flettes sammen med de periodiske, sykliske overproduksjonskrisene.

Monopolkapitalen - imperialismen
Kapitalismen gjennomløper to hovedstadier i sin utvikling: den frie konkurransens og monopolkapitalismens - imperial- ismens.

Konsentrasjonen av produksjon av kapital i større bedrifter og foretak førte i begynnelsen av det tyvende århundret til at det oppsto sterke kapitalistiske monopoler i industrien og likeens i bankvesenet. (På bakgrunn av ulike organisasjonsformer ble disse monopolene kalt karteller, syndikater og truster). De erobret de viktigste kommandostillingene i verdensøkonomien og verdenspolitikken. Kapitalismen trådte inn i sitt siste og høyeste stadium - imperialismen. Kapitalismen ble nasjonenes største undertrykker og den viktigste kilden til kriger.

En storfinans som består av de rikeste og mest innflytelsessterke familiene i samfunnet har styrket sin økonomiske makt og politiske innflytelse i hele etterkrigstiden i alle utviklete kapitalistiske land.

Staten og monopolene
Kapitalismen i dag skiller seg i mangt fra hva den var ved begynnelsen av det tyvende hundreåret og sågar i 50-åra. Et av hovedtrekkene ved vår tids kapitalisme er statsmonopolkapitalismens (SMKs) økte betydning.

Monopolenes og statens makt vokser sammen. Den borgerlige staten representerer stadig tydeligere monopolkapitalens interesser. Samtidig blir staten selv en betydelig økonomisk kraft (statsbedriftene, statsbudsjettet, statsbankene). Men monopolkapitalen og dens representanter får økende innflytelse over den statlige sektoren i økonomien.

I enkelte land har representanter for monopolene framtredende stillinger i statsapparatet. Det eksisterer en personalunion mellom staten og stormonopolene. I andre land, som Norge, er forbindelsene mer indirekte. Næringsorganisasjoner, bransjesammenslutninger, råd og utvalg fastlegger den økonomiske politikken sammen med statsorganene. Nasjonalinntekten, først og fremst skatteinntektene, omfordeler staten på en måte som favoriserer monopolkapialen og legger ekstra byrder på vanlige folk.

Monopolene bruker staten både for å berike seg og for å overleve. Det skapes store regulerte produksjonsenheter. Men statsmonopolkapitalismen er samtidig en materiell og organisatorisk forberedelse til sosialismen, terskelen til den.

Stormonopolene og den internasjonale arbeidsdelingen
Forsterket internasjonalisering av det økonomiske livet er et annet hovedtrekk ved kapitalismen i vår tid.

Den henger sammen med utviklingen av produktivkreftene og den høyere konsentrasjonen av kapitalen. Kapitalismen og monopolene krever stadig større markeder for kapital og varer. De nasjonale rammene er for snevre.

Verdenshandel bygd på prinsippene om likhet og gjensidig fordel er viktig for den internasjonale utvikling. Den er også et viktig middel for å fremme forståelsen mellom nasjonene, uansett samfunnssystem.
Men kapitalistisk frihandel, basert på monopolselskapenes dominans, vil ikke føre til en jevn og rettferdig utvikling. Kravet om en økologisk bærekraftig utvikling og sosial rettferdighet er på kollisjonskurs med disse selskapenes interesser. Alternativet er utvikling av en global planøkonomi.

En av de viktigste følgene av internasjonaliseringen av produksjonen og handelen er den økonomiske integrasjonen.

I det kapitalistiske økonomiske samarbeidet, som f.eks. EU, er hovedmålsettingen å sikre høyest mulig profitt for de kapitalistiske monopolene, på bekostning av folkene. I EU har de overnasjonale organene sentral og overordnet makt. Mellom store og små medlemsland eksisterer både reell og formell ulikhet.

Den økonomiske integreringen suppleres av en politisk. Gjennom videreføring av integrasjonen i Europa, bl.a. utfra Maastrichtavtalen søker de herskende kreftene innen EU, først og fremst i Tyskland, å bestemme over Europas folk.

Tilsvarende prosesser skjer rundt de dominerende økonomiske stormaktene, USA og Japan.

De transnasjonale selskapene
Kapitalens økte konsentrasjon (stormonopoler og konserner) og internasjonaliseringen av produksjonen og handelen, har gitt de transnasjonale selskapene (TNS) og de transnasjonale bankene enorm makt. Gjennom sine filialer, investeringer, vareeksport og lånetransaksjoner utbytter de arbeiderklassen, forbrukerne og de mindre næringsdrivende i verdensmålestokk. De høster kjempeprofitter og undergraver den nasjonale suvereniteten både i den tredje verden og i de utviklete kapitalistiske landene.

Disse internasjonale maktformasjonene representerer et nytt trinn i den kapitalistiske monopoliseringen. De behersket ca.40 % av industriproduksjonen i 1986, ca.60 % av utenrikshandelen og mer enn 75% av det tekniske potensialet i den kapitalistiske verdensøkonomien. I begynnelsen av åttiårene hadde 350 av de største transnasjonale konsernene 25 000 utenlandsfilialer i nesten alle industriland. De aller største og fleste av disse internasjonale monopolgigantene er amerikanske. I konkurransekampen sluker de opp hele foretak, ja, til og med selvstendige konserner. Dette er en økende tendens i den kapitalistiske verden.

De transnasjonale selskapene er den drivende kraften i opprettelsen av økonomiske, politiske og militære blokkdannelser. De trenger gjennom alle barrierer. De krysser alle statsgrenser, overvinner alle tollskranker og andre beskyttende tiltak. I tillegg til dette oppnår de særfordeler i alle kapitalistiske land.

De transnasjonale selskapene og u-landene
De transnasjonale selskapene kontrollerer de viktigste basisproduktene i utviklingslandene. For å fremme sine interesser bruker de investeringsmodeller, teknologi og profittoverføringer som rammer u-landene hardt. Disse landene har enorme betalingsunderskudd, stigende gjeldsbyrder og forverrete handelsbetingelser. Mange av dem er brakt til randen av katastrofe. Disse problemene må nødvendigvis løses globalt. Det kan bare skje gjennom en ny økonomisk verdensordning (NØV). Den må garantere at u- landene kan gjennomføre en utviklingspolitikk som sikrer deres folks liv og framtid.

U-landene fører derfor en kamp mot de transnasjonale selskapenes internasjonale dominans og utbytting. Denne kampen har vært en samlende faktor for u-landene. Den har bl.a. manifestert seg i de alliansefrie landenes bevegelse.

U-landenes vei til sterkere politisk uavhengighet og sosial og økonomisk framgang hemmes av arven fra deres koloniale og halvkoloniale fortid.

Dersom en vil løse de veldige problemene u-landene står overfor i tråd med folkemassenes interesser, er det nødvendig med regjeringer som trekker folkemassene med i beslutningsprosessen. U-landenes kamp for nasjonal uavhengighet fra de imperialistiske monopolselskapene er da en del av den allmenne kampen for demokrati og sosialisme.

Kapitalen undergraver demokratiet
Kapitalkonsentrasjon og sentralisering og maktens overgang på færre og færre hender innskrenker folkets demokratiske rettigheter og friheter.

En innebygd tendens i imperialismen er forsterket politisk reaksjon i alle retninger. Det politiske overbygget over den frie konkurransens kapitalisme er det borgerlige demokrati. Til monopolkapitalismen og imperialismen svarer innskrenkninger av demokratiet, autoritære og fascistiske regimer eller tendenser i disse retningene.

Byråkratiet avgjør saker som skulle ligge i folkevalgte organers hender. Det gjelder i nasjonale så vel som i mellomfolkelige spørsmål. Den nasjonale suvereniteten undergraves. Avgjørelser i nasjonale spørsmål overføres til "overnasjonale" organer hvor de sterkeste imperial- istiske maktene bestemmer.

At det borgerlige demokratiet fortsatt eksisterer og at den nasjonale råderetten ikke er forsvunnet, skyldes i første rekke arbeiderklassens og de andre demokratiske kreftenes kamp. Kommer monopolkapitalen i en situasjon som truer dens makt, går den uten å nøle til politisk press, terror og diktatoriske tiltak. Militarismen og nyfascismen opptrer igjen aktivt og utfordrende. Samtidig sjokkeres en hel verden av terroristiske anslag.

Terrorismen i vår tid
Kommunistene tar bestemt avstand fra terrorisme som et våpen i den politiske kamp, og bekjemper den.

Terrorismen har alltid vært brukt av den herskende klasse, og mindre grupper både til høyre og til "venstre". Kommunistene har en klar holdning mot terrorisme. En bevegelse som bygger på at arbeiderklassens frigjøring må være dens eget verk, går inn for massekampens vei. Den går ikke inn for voldelig aksjonisme fra smågrupper, isolert fra arbeiderklassen.

I dag er terrorismen særlig farlig, ikke minst på grunn av den teknologiske utviklingen. Et terroranslag rammer uskyldige.

Terrorismen tjener dem som motarbeider fred og avspenning. USA bruker sin såkalte anti-terroristkampanje til ideologisk, og i enkelte tilfelle, militær krigføring. Den retter seg mot land og folk som kjemper seg fri fra nasjonal undertrykkelse og diktatur. Dette er statsterrorisme.

Et folk som er fratatt sine grunnleggende rettigheter, må reise seg til kamp for frigjøring. De fører både en politisk og diplomatisk kamp, og ofte også en militær væpnet kamp. Dette er ikke terrorisme. Det er en menneskerett.

Det er nødvendig med internasjonal solidaritet mot terrorismen. Derfor støtter Norges Kommunistiske Parti FNs anbefaling om internasjonalt samarbeid for å bekjempe den.

Men like viktig er det samtidig å bekjempe misbruket av kampen mot terrorismen. I nesten alle kapitalistiske land brukes denne kampen til å forsterke overvåking av venstrekreftene, begrense de individuelle frihetene og innskrenke demokratiet. Terrorismen brukes som påskudd til å skjerpe undertrykkelsen i samfunnet og til å iverksette aggresive aksjoner mot land i den tredje verden. Med slike tiltak avslører den herskende klassen at den ikke først og fremst er opptatt av å bekjempe terrorismen, men å bekjempe demokrater i vid forstand.

Et foreldet system
I historisk forstand er kapitalismen et døende system. Den holdes oppe gjennom inngrep av den borgerlige stat og et nett av ideologiske, juridiske og økonomiske organer som på mangfoldige måter beskytter det kapitalistiske systemet og monopolkapitalen. I større kriser og konflikter styrkes staten som maktorgan for storkapitalen og dens talsmenn, uansett hvilket parti som offisielt sitter med regjeringen.

Kapitalismen kommer i stadig konflikt med livsinteressene både til arbeiderklassen og andre sosiale lag, og til forskjellige nasjoner og land.

Men kapitalismen bryter ikke sammen av seg selv. Den må styrtes gjennom en revolusjonær prosess, som kan kreve tid og som må forberedes gjennom den dagsaktuelle klassekampen og ulike former for brede folkebevegelser mot monopolkapitalen.

Den revolusjonære hovedklassen
Den viktigste revolusjonære kraft i vår epoke er arbeiderklassen. Den er samfunnets viktigste produktivkraft og betjener i dag den mest avanserte teknologien. Mesteparten av arbeiderklassen er organisert i store produksjonsenheter og arbeidskollektiver. Den produserer og foredler og distribuerer mesteparten av de materielle verdiene i samfunnet.

I sin vel hundreårige livshistorie har den moderne arbeiderklassen ikke bare frambrakt en veldig materiell og åndelig rikdom i samfunnet. Den har også utført en enestående politisk innsats. Den har stått og står i spissen for de viktigste sosiale revolusjonene. I en rekke land banet den veien for et nytt samfunn, det sosialistiske. Og innenfor det kapitalistiske systemet har den dannet sterke faglige og politiske organisasjoner som har kjempet fram viktige sosiale reformer og politiske rettigheter. Den står i fremste rekke for å fremme og utvide demokratiet, den nasjonale selvstendigheten og bevare freden. Arbeiderklassen var og er samtidig den viktigste revolusjonære kraften som vil avskaffe utbyttersystemet og bygge et nytt sosialistisk samfunn.

Gjennom opplysning og egen erfaring i klassekampen må alle sjikt i arbeiderklassen tilegne seg avansert samfunnsviten og utvikle enhet og solidaritet. Til det kreves en utvidet og selvstendig klasseidentitet, brudd i klassesamarbeidet på kapitalens premisser og tilegnelse av sosialistisk bevissthet.

Hovedtrekkene i sosialismen
Sosialismen er et samfunnssystem der det ikke lenger er mulig for noen samfunnsklasse eller sosial gruppe å leve av å utbytte andre. Produksjons- og finansmidlene eies ikke lenger av noen få rike privatpersoner. Finansmidlene og den overveiende delen av produksjonsmidlene tilhører samfunnet, folket i fellesskap som stats- eller samvirkeeiendom. Dermed mister utbytterklassen sine arbeidsfrie inntekter. Inntektene fordeles etter arbeidsinnsats i produksjonen og annen samfunnsnyttig virksomhet.

Sosialismen avskaffer den kapitalistiske konkurransen og det kapitalistiske profittmotivet i produksjonen. Den skaper vilkår for planøkonomi og økt velstand. Bare sosialistiske eiendomsforhold trygger en full utnyttelse av produktivkreftene til gagn for folket. Motivet for den sosialistiske produksjonen er allsidig å tilfredsstille de materielle og kulturelle behovene.

Sosialismen gjør slutt på anarkiet i produksjonen, de økonomiske krisene, arbeidsløsheten og fattigdommen ved at deres hovedårsak, den private eiendomsretten til produksjonsmidlene, er avskaffet.

I alle faser i hvert enkelt land har sosialismen grunnleggende kjennetegn. Det sosialistiske samfunnet utvikler seg etter bestemte lover som er allmenngyldige. Det utvikler seg gradvis til stadig mer utviklete former. Dette skjer ikke spontant, automatisk, men etter bevisst handling fra arbeiderklassen og dens organisasjoner, ofte gjennom hard klassekamp.

En omveltning uten historisk sidestykke
Den sosialistiske revolusjonen har en annen karakter enn tidligere revolusjoner der de nye eiendomsforholdene vokste fram innenfor det gamle samfunnssystemet.

Revolusjonen kom for å gi fri bane for disse nye forholdene og bringe den nye klassen til makten. Sosialis- men kan ikke vokse gradvis fram innenfor kapitalismen slik kapitalismen kunne innenfor føydalismen. Borgerskapet var allerede eiendomsbesitter før det ble politisk herskende klasse. Arbeiderklassen eier ingen produksjonsmidler. Den må først erobre det politiske herredømmet og gjøre de viktigste produksjonsmidlene, kapitalen, til samfunnseie. Uten en slik revolusjonær framgangsmåte kan ikke sosial- ismen gjennomføres.

Den sosialistiske revolusjonen overfører med dette makten fra dem som profitterer til dem som produserer. Den innleder oppbyggingen av det sosialistiske samfunnet som utvikler seg etter at det er opprettet en ny statsmakt. De første etappene vil alltid bære på problemer kapitalismen etterlater seg. Det kreves tid for å overvinne disse problemene og slette ut merker som århundrer har satt.

Sosialismen er heller ikke ferdig eller fastlåst for alle tider. Det sosialistiske samfunnssystemet, som alle tidligere produksjonsmåter, er i stadig forandring og omforming. Det oppstår ut fra forholdene i hvert enkelt land. Historiske forhold og tradisjoner, geografiske, nasjonale og internasjonale faktorer bestemmer mye av måten sosialismen bygges på og hvordan den utvikler seg. Også formene for den politiske organiseringen av det sosialistiske samfunnet er og vil bli forskjellige fra land til land.

Med sosialismen vil mennesket få kontroll over sin egen framtid. Politikken tar ledelsen over økonomien, ikke omvendt. Men politikken kan ikke utarbeides vilkårlig. Den må være i samsvar med de nye objektive utviklingslovene som oppstår på grunnlag av de nye sosialistiske produk- sjonsforholdene.

Feilene, svakhetene og de negative trekkene i Øst-Europa krenket disse lovene. Det ble utnyttet av sosialismens motstandere og diskrediterte sosialismen som system.

Sosialismen slik den oppsto og utviklet seg
Hittil har sosialismen stort sett blitt gjennomført i land som har vært industrielt uutviklet eller lite utviklet. De fleste av dem har manglet borgerlig-demokratiske tradisjoner, og de hadde en fåtallig arbeiderklasse. Sosialismen ble bygd opp under meget vanskelige internasjonale forhold. Det første sosialistiske landet, Sovjetunionen (SU), ble stående aleine i mange år etter revolusjonen i 1917. SU ble utsatt for blokade, undergraving og militære overfall og trusler.

Under intervensjonskrigene i 1918 ble SU invadert av hele 14 land. I historisk sammenheng var sosialismen i SU og Øst-Europa et ungt system som trengte tid til å rotfeste seg. Denne historiske og internasjonale bakgrunnen forklarer mye, men ikke alt av de byråkratiske og udemokratiske styringsmetodene som vokste fram. Farene for en ny verdenskrig forsterket det negative. Etter krigen har det i disse landene vært sosiale og politiske rystelser; sterke innskrenkninger i demokratiske rettigheter, tilfeller av korrupsjon, maktmisbruk, byråkrati, svikt i arbeidsproduktivitet og varetilførsel og andre negative trekk og tendenser.

Disse fenomener er fremmedelementer i et sosialistisk, demokratisk økonomisk system. En kan likevel ikke se bort fra de store og grunnleggende positive landevinningene som ble nådd, og hva sosialismen betydde for folkene : mer sosial rettferd, frihet fra nød, rett og plikt til arbeid, utbygging og utvidelse av offentlige tjenester, stabile priser på forbruksvarer, rimelige boliger.

Noe av det mest verdifulle var den kulturrevolusjonen som ble gjennomført. I de fleste av disse landene var flertallet analfabeter. Det ble skapt et utdanningssystem som på flere felter var blant de fremste i verden.

De positive og negative erfaringer fra disse land må arbeiderbevegelsen i de kapitalistiske land lære av i sin kamp for sosialismen.

Imperialismens økonomiske styrke og tilbakeslagene for sosialismen
På hele 1980-tallet tok OECD-landene 80 % av de verdier som ble skapt i verden.
Comecon-landene rådde over 16 % av de skapte verdiene i verden på begynnelsen av 1980-tallet. På slutten av 80- tallet rådde de bare over 12 % av den samlete verdiproduksjonen.
SU, som var den største økonomiske enheten i Comecon, endret sin status i den internasjonale handelen på 80- tallet.

Ved inngangen til 1980-tallet hadde SU en samhandel med OECD der 50 % av industrieksporten stammet fra mer enn 12 industriprodukter. På midten av 80-tallet var situasjonen den at mer enn 50 % av industrieksporten stammet fra ett produkt, nemlig energiråstoff (olje og gass). Den store industristaten SU

ble således på 80-tallet forandret til noe som kan sammenliknes med en monokultur i forhold til verdensmarkedet.

Hovedårsaken til dette var at SU og Comecon-landene også ble rammet av en strukturkrise i den tradisjonelle industriproduksjonen. Industrien var hovedhjørnesteinen i landenes økonomiske vekst, og veksten var hovedsaklig ekstensiv.

Krisens virkning ble forsterket ved at Comecon-landene var i ferd med (eller var tvunget til) å ta skrittet fra ekstensiv til intensiv industriproduksjon. Strukturkrisen skapte problemer for overgangen til en egentlig høyteknologisk produksjon i massemålestokk.

Slik ble de rammet av virkningene av strukturkrisen innen den tradisjonelle tungindustrien. De ble rammet av disse virkningene uten at de nødvendige forutsetninger var skapt for den nye produksjonen.

Comecon-landene var utsatt for handelsmessig boikott i forhold til høyteknologi fra de imperialistiske landene. Men deres svakhet i utviklingen av disse produktivkreftene var også skapt av at den sentrale statlig tilrettelagte planøkonomien ikke ble utviklet i samsvar med produksjonens mer sammensatte karakter.

Problemene ble ikke mindre ved at de politiske lederne ignorerte den økonomiske betydningen som verdensøkonomiens øvrige utvikling hadde på Comecon-landene.

Med dette var grunnen lagt til de sosialistiske landenes økonomiske krise. Denne økonomiske krisen ga støtet til politisk og idologisk krise i partiene.

Dette førte igjen til at det i mange kommunistiske partier ble reist tvil om hvorvidt sosialismen som samfunnsformasjon overhodet kunne realiseres. Noen påsto til og med at utviklete statsmonopolistiske nasjoner, som for eksempel Norge, var mer sosialistiske enn de sosialistiske landene noen gang hadde vært.

Mange av lederne i disse landene gikk i løpet av kort tid over til tradisjonell borgerlig og markedsliberalistisk tenkning. I perestrojkaens navn skulle sosialismen forbedres og gis et mer menneskelig ansikt. Men ideologisk holdningsløshet og ettergivenhet overfor antikommunistiske krefter førte istedet til sosialismens sammenbrudd.

Dette forsterket ytterligere den økonomiske, politiske og ideologiske krisen i Øst-Europa. Den markedsliberale politikken førte til at store deler av befolkningen fikk enorme sosiale problemer. Massearbeidsløshet, moralsk oppløsning og avskaffelse av etablerte sosiale goder satte utviklingen mange steg tilbake.

Norges Kommunistiske Parti vil avvise at dette var veien å gå. Erfaringene fra Øst-Europa på begynnelsen av 90-tallet viser at de som ville løse sosialismens krise ved å gå tilbake til kapitalismen, i realiteten manglet evnen til å skille mellom kvalitet og kvantitet.

Sosialismens tilbakeslag har ført til svekkelse av de revolusjonære og anti-imperialistiske kreftene. Det har samtidig gitt disse kreftene viktige, men bitre erfaringer.

Vi fastholder at det avgjørende kjennetegnet på et sosialistisk samfunn er at den private eiendomsretten til de viktigste produksjonsmidlene er opphevet og erstattet med felles eiendom til de samme produksjonsmidlene.

Kommunismen
Kommunismen er siste fase i den enhetlige kommunistiske samfunnsformasjonen. Den første, lavere og innledende fasen er sosialismen. Det er ingen skarp grense mellom de to. Sosialismen vil etter hvert vokse over i kommunismen.

Kommunismen er det klasseløse samfunnet der alle produksjonsmidlene tilhører hele folket og der alle samfunnsmedlemmer er sosialt helt likestilte. Samfunnet utvikler seg på grunnlag av en stadig høyere vitenskap og teknikk. Det blir rikt nok til å tilfredsstille fullt ut alle fornuftige materielle og kulturelle, personlige og kollektive behov. Under sosialismen skjer fordelingen av samfunnets goder i forhold til den innsats den enkelte yter. Under kommunismen yter enhver etter evne og får etter behov. Det fremste målet er mennesket selv og den allsidige utviklingen av hvert enkelt individ.

Når de samfunnsmessige og internasjonale vilkårene er til stede, vil den sosialistiske staten i stadig større grad bli en "overgangsform fra stat til ikke stat." (Lenin). Statsorganenes virksomhet får mer og mer en ikke-politisk karakter. Og gradvis vil behovet for staten som en særlig politisk institusjon falle vekk. Med overgangen til kommunismen forvandler staten seg til å bli et rent forvaltningsorgan. Jo flere av dens funksjoner som overtas av folket, desto mindre er det bruk for dens spesielle funksjoner og byråkratiske apparat. Staten erstattes av andre organer som svarer til det nye kommunistiske økonomiske grunnlaget for samfunnslivet. "Bare kommunismen er i stand til å sikre et virkelig fullstendig demokrati. Og jo mer fullstendig det er, jo hurtigere vil det bli overflødig og dø bort av seg selv." (Lenin).

Kommunistene har ingen forestillinger om kommunismen som den endelige avslutningen på historien. Et idealsamfunn kan bare eksistere i fantasiens verden. Kommunismen er ikke slutten, bare begynnelsen på menneskesamfunnets virkelige historie.

Dette er imidlertid ikke det eneste historiske perspektivet for menneskeheten i vår tid. Kommunismen forutsetter en fredelig utvikling og bruk av teknologi og vitenskap.

Greier vi ikke å hindre en ny verdenskrig, vil det moderne vitenskapelige og tekniske potensialet brukes til å sette en stopper for enhver høyere livsform på kloden vår. Som et alternativ til klassekampen vil dét da kunne skje som Marx og Engels omtaler i "Det kommunistiske manifest", med henblikk på andre historiske situasjoner: "...en kamp som ender.."... "med de kjempende klassers felles undergang."

Vis kapitlene

III. Norge i den kapitalistiske verden

Norge som en del av verdenskapitalismen
Norge er et kapitalistisk land. Den herskende klasse er borgerskapet som eier og kontrollerer mesteparten av produksjons- og finansmidlene. Et lite mindretall hersker direkte økonomisk over det store flertall.

Privatkapitalismen er hovedsakelig forankret i industri, skogbruk, skipsfart, handel, kredittvesen og servicenæring. Men den kapitalistiske utvikling brer seg til stadig større områder.

I visse bransjer og på mange steder dominerer de selvstendige små og mellomstore bedrifter. De har stor betydning for landets økonomi (produksjon, omsetning og tjenesteytelser), bosetting og sysselsetting. Men mange arbeider under vanskelige forhold og særlig de minste bedriftene er i en utsatt stilling. Mange nedlegges, slukes av konserner eller underordnes storkapitalen gjennom forskjellige former for avhengighet. Massenedleggelse av industribedrifter, store som små, skaper massearbeidsløshet.

Gjennom det økonomiske avhengighetsforholdet til det kapitalistiske verdensmarkedet, de transnasjonale storkonsernene og medlemsskapet i NATO er Norge bundet til imperialismen. Samtidig utvikler den norske kapitalismen selv imperialistiske trekk. Det skjer gjennom skipsfarten og den økte kapitaleksporten. Mer og mer "norsk" kapital investeres i utlandet. Dette medvirker til å integrere landet i den kapitalistiske verdensøkonomien og det imperialistiske system.

Klassestrukturen i det norske samfunnet
Norge er et klassesamfunn som hviler på den grunnleggende motsetningen i kapitalismen, motsetningen mellom arbeid og kapital. De tre sosiale hovedgrupper i det norske samfunnet er borgerskapet, arbeiderklassen og mellomlagene. Det store flertall av det norske folk hører hjemme i arbeiderklassen eller mellomlagene.

Borgerskapet
Bare et par prosent av de mennesker som bor i landet vårt hører sosialt og økonomisk til borgerskapet. Borgerskapet er differensiert i forskjellige grupper etter rikdom og makt. Det finnes mindre kapitalister, mellomstore kapitalister og storkapitalister. Til storborgerskapet hører monopolkapitalen.

Monopolkapitalen i norsk industri, handel, skipsfart, skogbruk, bank og forsikring er, gjennom kapitaldeltakelse, personalunioner og andre former for tilknytning, flettet sammen til en finanskapital.

Storaksjonærene i industri, handel, skipsfart etc. er representert i bankenes styrer og representantskap. Samtidig eier storbankene betydelige aksjeposter i norsk industri. Sammenfletningen mellom storkapital i industri, bygge- og anleggsvirksomhet, skipsfart, varehandel, servicenæring og kredittvesen blir tettere. De store kapitaleierne bestemmer hvor industri og annen næringsvirksomhet skal reises og hvilke bedrifter som skal legges ned. De har styringsretten som følge av sitt eiermonopol.

Monopolborgerskapet utgjør det sosiale toppsjiktet i samfunnet. Dets innflytelse og rikdom har økt i hele etterkrigstida og fortsetter å øke. Den høye kapitalkonsentrasjonen viser både hvor liten og hvor mektig den klikk er som representerer finanskapitalen. Et fåtall rike familier og enkeltpersoner som representerer disse, personifiserer finanskapitalen. De har en dominerende innflytelse over hele landets næringsliv og dermed over andre viktige områder av samfunnslivet.

Denne storfinansen er økonomisk, sosialt og politisk nært knyttet til den internasjonale monopolkapitalen. Disse kreftene er arbeiderklassens og hele det arbeidende norske folks hovedmotstander. Kampen må i første rekke rettes mot dem for å bane vegen for virkelig sosialt og politisk framsteg i landet, og for en overgang til sosialismen.

Arbeiderklassen
Arbeiderklassen er den andre av de to hovedklassene i det norske samfunnet. Dens vesentlige kjennetegn er at den ikke eier produksjonsmidler. Den er således tvunget til å selge sin arbeidskraft for lønn på markedet. Over tre firedeler av landets befolkning tilhører arbeiderklassen.

En stadig større del av yrkesbefolkningen blir lønnstakere og gruppen "selvstendige" i handel, industri, handverk, jordbruk, fiske og innen intellektuelle yrker avtar. En økende del av disse lag og funksjonærene proletariseres og glir objektivt inn i arbeiderklassen eller er i ferd med det, bl.a. mange teknikere og ingeniører. På denne måten blir arbeiderklassen sosialt mer uensartet enn tidligere. Samtidig får store og viktige lønnstakergrupper inntekts- og arbeidsvilkår som likner industriarbeidernes.

Hovedgruppene i arbeiderklassen i dag er: industriarbeidere, transportarbeidere, olje- og gassarbeidere, vanlige funksjonærer i handel og kontor.

Den viktigste delen av arbeiderklassen både økonomisk og politisk er fortsatt industriarbeiderne, selv om de tallmessig går tilbake også i vårt land. Storindustriens proletariat er arbeiderklassens mest bevisste og organiserte del. Det har lært at det enkelte individ ikke kan stå aleine.

Industriarbeiderklassen er den viktigste verdi- og merverdiskapende faktoren. Fordi den står i den direkte produksjonsrosessen, er den nå som før kapitalens hovedobjekt for utbyttingen. Industriarbeiderne får en høy grad av organisasjon og disiplin i selve arbeidet. Dette øker med produksjonens konsentrasjon. Derfor er industriproletariatet objektivt den mest revolusjonære kraft i samfunnet.

Men den teknologiske utviklingen innebærer en sterk tendens til at industriarbeiderne går tilbake i antall. Det er en sterk utfordring for hele arbeiderbevegelsen å utvikle en ny tenkemåte som ivaretar og videreutvikler den klassebevisstheten industriarbeiderne til nå har vært hovedeksponenten for.

Den vitenskapelig-tekniske revolusjon og arbeiderklassen
I samband med den vitenskapelig-tekniske revolusjon (VTR) skjer det vesentlige strukturendringer innenfor industriarbeiderklassen. Nye yrkesgrupper og sosiale lag oppstår, mens gamle fagarbeidergrupper forsvinner. Forskerne, ingeniørene og teknikerne blir en stor og viktig gruppe.

Utbyttingen av sammensatt arbeid, dvs. arbeid som produserer større verdi, og herunder mer profitt, enn det enkle arbeid, får økt betydning for kapitalen. Det har dannet seg to nye arbeidsmarkeder. Ett for høyt kvalifisert arbeidskraft som er knyttet til den nye teknologien og forskningen. Og et annet for mindre kvalifisert arbeidskraft som brukes i bransjer med tradisjonell teknologi eller til enkel operatørvirksomhet i avanserte bedrifter. Mennesket blir enda mer fremmedgjort i arbeidsprosessen.

Ulikheten i arbeidsmarked og kvalifikasjoner får store menneskelige og sosiale konsekvenser. Det blir et dypere skille i arbeiderklassen når det gjelder lønn, sosial trygghet, kunnskaper og status. Kapitalen utnytter denne differensieringen. Det stiller arbeiderbevegelsen overfor nye utfordringer.

Innføring av ny teknologi og vitenskapens integrering i produksjonen gjør at det kan produseres adskillig mer varer med langt mindre arbeidskraft enn før. Det er flere arbeidsplasser i tjeneste- og servicesektoren enn i industrien. Denne sektorens andel av bruttonasjonalproduktet (BNP) har økt. Det betyr ikke at industriproduksjonens betydning har avtatt. Det er bare industriarbeidernes antall som har sunket, ikke deres sosiale, økonomiske og politiske betydning. Den materielle sektoren (industri, herunder olje- og gassproduksjonen, jordbruk, fiske) "forsørger" flere og flere mennesker i den ikke-materielle sektoren.

Samfunnet var og er kapitalistisk
Mesteparten av landets eksport er varer. Tjenester utgjør bare en liten del (i 1985 en tidel) av utenrikshandelen. Vi har derfor ikke gått inn i "det post-industrielle samfunn". Nye begreper som "det post-industrielle samfunn", "informasjonssamfunn", "servicesamfunn", "utdanningssamfunn", som borgerlige samfunnsforskere bruker, er egnet til å forvirre og bedra. Slike begreper avleder fra det grunnleggende: produksjonen blir mer og mer samfunnsmessig, mens tilegnelsen av produksjonsresultatet forblir privat. Uansett hva man velger å kalle dette, er samfunnet kapitalistisk.

Også arbeidet i den ikke-materielle sektor endres. Flere og flere arbeidsoperasjoner innen handel, kontor og servicenæringer industrialiseres og automatiseres. De vanlige lønnstakerne i denne sektoren får en økonomisk og sosial stilling som likner industriarbeidernes.

Mellomlagene
Mellom borgerskapet og arbeiderklassen finnes det ulike sosiale grupper, mellomlagene. De "gamle" mellomlagene består av det store flertallet av bønder, fiskere, håndverkere, småhandlere og andre selvstendige yrkesgrupper. Deres økonomiske grunnlag er egen arbeids- innsats og som regel privat eiendomsrett til beskjedne produksjons- og finansmidler. "Selvstendigheten" er ofte meget begrenset og relativ. Mange av dem har stor gjeld, og ofte er de svært avhengige av storkapitalen, blant annet som underleverandører.

De "nye" mellomlagene består hovedsaklig av funksjonærer i privat og offentlig virksomhet. De har som oftest en inntekt og stilling i arbeidslivet som ligger over gjennomsnittet av lønnstakere. Disse funksjonærene har enten avgrensete funksjoner eller de kan være selvstendige og stundom ledende i virksomheten.

Jordbrukets og fiskets relative betydning i økonomien og andel av befolkningen har avtatt. Men fortsatt er dette livsgrunnlaget i store deler av landet. For landets bosetting, selvforsyning, kultur og miljø har disse næringene stor betydning.

I jordbruket er produksjonsenhetene gjennomgående små og for det meste selveide. Det er lite kapitalisme i selve jordbruket og samvirketanken står sterkt blant bøndene. Fortsatt ytes vesentlige tilbakeføringer over statsbudsjettet til bøndene og deres organisasjoner.

Overføringer til det tradisjonelle jordbruket er i 90- årene blitt redusert. Samtidig har det offentlige satset på stukturrasjonaliseringer og nisjeprodukter. Satsing på bygdeutviklingsprodukter som altså blir kanalisert til helt andre ting enn tradisjonelt landbruk, har heller ikke skapt vesentlig nye arbeidsplasser i distrikts-Norge. Resultatet av denne politikken er at stadig flere småbønder og særlig de med under 1 årsverk forsvinner.

Det er dessverre liten grunn til å tro at regjeringens EU- tilpasning sluttet ved folkeavstemningen den 28.november 1994. Tvertom ser det ut til at utarmingen av distriktene vil fortsette.

En jordbrukspolitikk etter EU-tilpasningsmønsteret vil forsterke tendensen til overgang fra korndyrking til melke -og kjøttproduksjon på Østlandets flatbygder. Det vil føre til at industrielle driftsformer tar overhånd på bekostning av spredt bosetting og levende bygder.

Landbruksdepartementets nye praktisering av jord- og konsesjonslovgivningen fører til at mindre bruk ved eierskifte blir tillagt de større brukene som tilleggsjord.

NKP vil bekjempe denne utviklingen. Forsvinner flere av de små brukene og dermed grunnlaget for mye av bosettingen, ødelegger det etterhvert hele næringsgrunnlaget i utkant- Norge. Derfor vil NKP samarbeide med alle organisasjoner som ser behovet for en aktiv og helhetlig jordbrukspolitikk.

I fisket har det skjedd en relativt sterk kapitalistisk utvikling og sosial differensiering. Det pågår en overgang til mer kapitalkrevende farkoster og redskaper.

Men fremdeles er det slik at flesteparten av fiskerne, helt eller delvis, eier og dermed har kontroll over sine egne produksjonsmidler.

Også mellomlagene blir på forskjellige måter - om ikke så direkte som arbeiderklassen - utbyttet av den innenlandske og utenlandske monopolkapitalen. Det gjelder særlig småprodusentene som er avhengige av lånekapital og kostbare produksjonsmidler. Disse gruppene er viktige forbundsfeller for arbeiderklassen.

Noen viktige samfunnsgrupper

De intellektuelle
De intellektuelle er personer som hovedsaklig utfører åndsarbeid og som gjerne har høyere utdanning. Denne gruppen er meget differensiert, sosialt og yrkesmessig. Noen intellektuelle hører hjemme i borgerskapet. Andre tilhører mellomlagene. En stor del hører sosialt til arbeiderklassen eller nærmer seg den. Allerede Marx snakket om "en vitenskapelig utdannet arbeiderklasse".

Den rivende vitenskapelig-teknologiske utviklingen har ført til at mange med høy utdanning er ansatt i utdanningssektoren. Et økende antall ansatte i offentlig virksomhet, har også en slik bakgrunn. De intellektuelle er blitt en stor samfunnsgruppe. De blir i dag rekruttert fra bredere sosiale lag enn tidligere.

Mange intellektuelle deltar på ulike plan i kapitalens ledelse av det økonomiske, politiske, administrative og ideologiske livet i samfunnet. Særlig viktig er deres rolle som produsenter og spredere av borgerlige ideer og verdier.

Tidligere hørte det store flertallet av intellektuelle til borgerskapet og mellomlagene og var preget av borgerlig syn. I dag har mange intellektuelle stor betydning for arbeiderklassen og dens organisasjoner.

Kvinnene
Kvinnene er fortsatt en diskriminert gruppe. Kvinnenes liv og arbeid verdsettes lavere enn mennenes. Diskrimineringen kan reduseres under kapitalismen. Men først under sosialismen- kommunismen skapes vilkårene for helt å avskaffe den.

I det kapitalistiske samfunnet blir ikke forholdene lagt til rette for at kvinner kan ha sin plass i arbeidslivet. Likevel er kvinnene en viktig arbeidskraftreserve for kapitalen. De kan lett manipuleres ut og inn av arbeidsmarkedet etter behovet for arbeidskraft. Det tradisjonelle rollemønsteret er basert på at kvinnens plass er i hjemmet. Det oppfattes derfor som mindre forkastelig å sende kvinnene tilbake til hjemmene når arbeidsløsheten øker.

Kvinnenes økonomiske avhengighet svekker deres posisjon i samfunnet. Likestillingsloven gir formell likestilling. Men for at sosial og politisk likestilling mellom menn og kvinner skal bli reell, må kvinnene ha økonomisk selvstendighet. Grunnlaget for selvstendighet er å kunne forsørge seg selv.

Flere kvinner har gått ut i arbeidslivet, men ofte som deltidsansatte. Selv om husarbeidet er blitt sterkere industrialisert (bruk av ferdigmat, nye tekniske husholdningsmaskiner osv.), har kvinnens yrkesaktivitet ført til at hun er blitt dobbeltarbeidende.

Klasseundertrykkelse og kvinneundertrykkelse er flettet sammen. Dette kompliserer de sosiale motsetningene. Gjennom kvinnenes egen kamp har folks bevissthet om dette endret seg i positiv retning. Kvinner og menn i alle klasser og grupper som utbyttes og undertrykkes, må i fellesskap kjempe for å endre samfunnsforholdene.

Ungdommen
Ungdommen er en gruppe som undertrykkes og utbyttes på en spesiell måte under kapitalismen. Den hører til de mest utsatte gruppene i samfunnet. Den rammes først av krisene og arbeidsløsheten.

Den unge generasjonen har en usikker tilværelse under de stadige svingninger mellom høykonjunktur og lavkonjunktur. Mange unges drøm om en trygg og lys framtid forsvinner bl.a. på grunn av faren for en atomkrig som vil ødelegge alt liv. Framtida blir borte.

Dette er hovedårsakene til pessimismen og virkelighetsflukten hos mange ungdommer. I en slik situasjon vil alkohol og narkotika lett komme til å framstå som umiddelbare erstatninger for manglende framtidstro.

Ungdommen har på flere måter en særegen stilling i samfunnet. Den ser på livet ut fra sine spesielle forhold. Strømninger og moter blant den øker skillet til de eldre generasjoner. Mange unge utvikler sine kulturer uavhengig av de "voksnes" verden i sterkere grad enn tidligere. Og de føler at herskende atferdsnormer og idealer bryter sammen, uten å ha noe å sette i stedet.

Ungdomstida blir forlenget i takt med kravet om lengre utdanning. Langt flere unge er elever og studenter enn tidligere. Det betyr at ungdommen fremmedgjøres fra arbeidslivet, samtidig som de unge får flere teoretiske og tekniske kunnskaper. Men mange ungdommer som søker høyere utdanning, får ikke adgang til dette på grunn av strenge og ensidige opptaksvilkår. En stadig større del av ungdommen står således uten både utdannings- og arbeidsmuligheter.

De unge har en rekke felles trekk og interesser, men på samme tid er de som andre generasjoner i det norske folk delt i ulike klasser og sosiale lag. For de yngste er denne delingen preget av deres familiebakgrunn. De tilhører foreldrenes klasse. Først når de kommer i et eget selvstendig forhold til produksjon og arbeidsliv, får de sin egen klassetilhørighet. Barn og ungdoms klassebakgrunn danner, sammen med geografiske forskjeller og ulike boligmønstre, grunnlaget for viktige skiller innen en tilsynelatende enhetlig ungdomsmasse.

Arbeiderungdommen blir i særlig grad rammet av kapitalismens kriser. Den rammes sterkest av arbeidsledigheten. Den kommer inn i et utdanningssystem, preget av tradisjoner og et miljø som er fremmed for den. Dette systemet har et borgerlig innhold.

Ungdommen har under kapitalismen en naturlig interesse i å gjøre felles sak med arbeiderbevegelsen og andre framskrittskrefter. For arbeiderbevegelsen er det derfor en viktig oppgave å aktivisere og skolere ungdommen i kampen for fred, demokratiske rettigheter og sosialisme.

I atomalderen, da selve livet er truet, har all ungdom uansett klassetilhørighet en alt overskyggende interesse: å stå sammen i kampen mot faren for utslettelseskrig og miljøkatastrofer. Derfor støtter ungdom opp om alle de bevegelsene som har til overordnet mål å redde vår jord.

Monopolkapitalen øker sin makt

Økonomisk maktkonsentrasjon
De store bedriftene har en stor og stigende del av den samlete sysselsetting i bergverk og industri. Likeledes av den totale bruttoproduksjonsverdien i næringen. Langt sterkere enn konsentrasjonen av produksjonen er konsentrasjonen og sentraliseringen av kapitaleiendommen i store monopolforetak. I de seinere årene har en rekke av dem sluttet seg sammen i konserner. Monopolene inngår samarbeidsavtaler om produksjon, priser, markedsdeling og teknologi. Dette finner sted innen de fleste bransjer. Konsernene får en økende del av produksjonen, lønnstakerne, investeringene, omsetningen og profitten i industrien. Samtidig fusjonerer foretak i ulike næringsgreiner.

I handelen trenger store monopolforetak - varehus og kjeder - vekk småkjøpmennene, spesielt i tettstedene. Supermarkedene får hånd om mesteparten av omsetningen i detaljhandelen.

I handelsflåten konsentreres en større del av tonnasjen på noen få hender. De store rederiene inntar en sentral plass i norsk monopolkapitalisme.

Også i skogbruket er det samlet veldige arealer og rikdommer hos noen få. En håndfull private skogeiere og selskaper eier flere millioner dekar skog.

Særlig hurtig og kraftig skjer kapitalkonsentrasjonen i bank og forsikring. Antallet forretningsbanker synker jamt. De to største bankene svarer aleine for over halvparten av forretningsbankenes samlete forvaltningskapital. Samme utvikling kan vi registrere når det gjelder forsikringsselskapene og sparebankene.

Mangel på plan og styring
Hva og hvor mye som skal produseres bestemmes ikke ut fra folkets behov, men ut fra de store aksjeeiernes profittinteresser. Investeringene skjer ikke etter en samlet landsomfattende plan, men ut fra det enkelte foretaks snevre og egoistiske beregninger. Derfor forekommer "overkapasitet", "overinvesteringer" og "overproduksjon".

Samtidig plasseres en økende del av kapitalen og overskuddet i utlandet, mens bedrifter her i landet legges ned. Derfor opplever vi arbeidsløshet og innstramminger.

Det er stor mangel på boliger, sykehus, skoler, veier, barnehager osv., og også store udekkete behov for en rekke forbruksvarer. Og dette skjer i en tid da veldige, revolu- sjonerende teknologiske framsteg skaper stadig høyere arbeidsproduktivitet og åpner store muligheter for menneskene, muligheter vi har under forutsetning av demokratisk styring og kontroll med utviklingen.

Den spekulative kapitalen er blitt et karakteristisk trekk ved kapitalbevegelsen de seinere åra. Dette ytrer seg først og fremst gjennom den sterke økningen i børsomsetningen. Ved siden av de "tradisjonelle" storkapitalistiske haiene, dukker det opp "nyrike" børsspekulanter som snylter på samfunnet og oppnår "gevinst", samtidig som de unndrar det offentlige for milliardbeløp. Dette er også uttrykk for en langt sterkere eiermobilitet, ved at aksjepostene hyppig skifter hånd, og en tilsvarende økt usikkerhet blant de ansatte. Spekulasjoner og konkurser koster samfunnet milliarder av kroner.

Utenlandsk kapital i Norge og norsk kapital i utlandet
Utenlandsk kapital har i mesteparten av dette hundreåret hatt en sterk stilling innenfor norsk industri. Den internasjonale monopolkapitalen kommer inn både som lånekapital og som direkte plassering i norske foretak eller ved at det opprettes underavdelinger av moderselskapene. Ikke minst kommer den internasjonale kapitalen inn gjennom de transnasjonale selskapene.

Den utenlandske kapitalen er særlig konsentrert om de viktigste eksportnæringene; elektrokjemisk og elektrometallurgisk industri, jern og metallindustrien og oljesektoren. Dette er næringsgreiner med typiske storbedrifter som svært ofte er prisgitt politikken til den internasjonale monopolkapitalen. Men utenlandsk kapital trenger nå også inn på andre områder.

Den norske monopolkapitalen deltar på sin side i utbyttingen av arbeiderklassen i andre kapitalistiske land og i utbyttingen av u-land. Dette skjer på flere måter og i økt grad. Norge er ikke lenger bare et land som importerer kapital. Mer og mer av de store selskapenes og bankenes kapitaloverskudd, som er en frukt av de norske lønnstakeres arbeid, eksporteres til utlandet i stedet for å investeres i norske arbeidsplasser. Også norsk storkapital søker dit profitten er størst. Som storkapitalen i andre industriland kjøper den norske billige rå- og matvarer fra u-land og selger dem som ferdige industrivarer til høye priser. Norske redere høster store fortjenester på en imperialistisk utbytting av disse landene. Samtidig "utflagges" norske båter for at rederne kan skaffe seg billig arbeidskraft og unndra seg beskatning. Dette skjer i strid med norske interesser. Det viser at kapitalen ikke har noe fedreland.

På denne måten får de norske storkapitalistene en del av den profitten som verdensimperialismen høster.

I likhet med andre lands monopolkapitalister, profitterer også de norske på militariseringen. De ser med misnøye på alle folk som kjemper for nasjonal og sosial frigjøring, og støtter krigføring mot folk og nasjoner som har reist seg mot imperialismen. Og de presser på for å få Norge tilsluttet EU, også etter at over 1.5 millioner velgere (52,2%) sa NEI til EU- medlemskap ved folkeavstemningen, 28/11-94. Dette viser hvor unasjonalt det norske storborgerskapet er i vår tid.

Den norske monopolkapitalen er aktivt interessert i å holde oppe det imperialistiske systemet. Den er med i den verdens- omfattende samordningen av imperialismens økonomiske, politiske og militære makt. Norsk industri produserer og eksporterer militært utstyr i betydelig omfang og knyttes sterkere til internasjonal rustningskapital. Monopolkapitalen arbeider for å knytte Norge nærmere til imperialismens militære og økonomiske blokker. Den er alltid villig til å prisgi det norske folks interesser når den selv kan dra nytte av det.

Statsmonopolkapitalismen i Norge
Også den norske monopolkapitalen gjør staten til organ for sine særinteresser. Gjennom de mange offisielle og halvoffisielle råd og utvalg, samarbeidsorganer, bransjeutvalg osv. styrkes de korporative trekk og tendenser i den moderne borgerlige statens utvikling. Gjennom nærings- og arbeidsgiverorganisasjonene (NHO, Bankforeningen, Norges Rederiforbund, Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon etc.) styrker storfinansen sin innflytelse over viktige og store deler av statsapparatet.

Kapitalismen i Norge blir mer og mer statsmonopolkapitalisme. Det betyr: i tillegg til at storfinansen dominerer økonomien, bruker den statsapparatet til å fremme sine interesser. Staten blander seg direkte inn i økonomien, og stort sett på monopolkapitalens vilkår. Derfor er det også i Norge slik at monopolkapitalens og statsmaktens oppfatninger og praksis i økonomien og politikken går sammen.

Sosialdemokratiet spiller en betydelig rolle i statsmonopolkapitalismens utvikling. Dels på det ideologiske plan gjennom klassesamarbeidsteoriene og teorien om at staten står hevet over klassene og klassekampen. Dels på det praktisk-politiske plan gjennom samarbeidet med storkapitalen via statsapparatet og "samarbeidsorganer". Som regjeringsparti er Arbeiderpartiet på mange måter det mest høvelige redskapet for storkapitalen. I forbindelse med offensiven for å få Norge inn i EU så vi at høyresiden i partiet fullt ut var villig til å påta seg rollen som politisk propagandist for storkapitalens interesser.

Viktige kjennetegn ved den statsmonopolkapitalistiske utviklingen og politikken er:

- Det nære samarbeidet mellom staten og de kapitalistiske næringsorgansiasjonene som er dominert av storkapitalen. Arbeiderparti-regjeringens nærmeste rådgivningsorganer er f.eks. dominert av representanter for den norske storkapitalen.

- Endringene i statsapparatet i mer autoritær og korporativ retning med byråkratisk maktsentralisering som innskrenker demokratiet.

- Begrensning av det kommunale selvstyret på viktige felter.

- Forsøk på å beskjære arbeidernes kampmidler ved "samordning" og tvungen lønnsnemnd.

Alt dette truer folkets demokratiske rettigheter og krever samlet kamp mot monopolkapitalen og for demokratiet.

Demokratiet i Norge

Borgerlig demokrati
Det borgerlige demokratiet var i sin tid et stort steg fram i vår historie. Det har eksistert i mer en halvannet århundre. På flere områder er det blitt utvidet gjennom arbeiderklassens og andre klassers og gruppers kamp. Dette har alltid skjedd under sterk motstand fra borgerskapet og høyrekreftene. Den herskende klasse og dens stat har blitt tvunget til viktige innrømmelser.

Vi har alminnelig stemmerett. Stortinget gir lover, og regjer- ingen står til ansvar overfor Stortinget. Grunnloven proklamerer trykkefrihet og ytringsfrihet og en begrenset streikerett. Ingen skal dømmes uten lov og ingen straffes uten dom, og i en rekke domstoler deltar også lekdommere. Kommunene har et visst selvstyre.

Likevel er demokratiet begrenset. Arbeiderklassen og andre arbeidende lag har ingen reell makt i staten. Demokratiet begrenser seg til politiske, sosiale og kulturelle områder og er mangelfullt. Ofte er det bare formelt. Folket avgir stemme annethvert år, men blir i stor grad holdt borte fra styre og stell. Livsviktige avgjørelser for folk og land treffes av et stadig voksende stats- og administrasjonsapparat og av de store selskapene og deres organisasjoner. Beslutningsprosessen gir lite rom for folkets egen medvirkning.

Demokratiet uthules
Mer og mer makt samles i den utøvende statsmaktens organer. Makten til de lovgivende og folkevalgte organer innskrenkes. Stortinget har ikke den samme betydning for landets styre som før. Det er i stor grad blitt redusert til et sandpåstrøingsorgan. Saksbehandling både i statsapparat og lokale myndighetsorganer blir mer og mer byråkratisk. Den politiske makten sentraliseres. Kommunene pålegges flere og flere oppgaver av staten, samtidig med at statens politikk forverrer primærkommunenes og fylkeskommunenes økonomi.

Disse antidemokratiske og autoritære trekkene ved den nåværende staten forsterkes. De kommer i motsetning til norske demokratiske tradisjoner. Tradisjonene forutsetter at de folkevalgte styringsorganer skal spille den sentrale rollen, både på riksplanet gjennom Stortinget, og lokalt gjennom fylkestingene og kommunestyrene.

Krisetrekkene ved det borgerlige demokratiet rammer også enkeltmenneskene. Personer og partier med et annet politisk syn og andre klasseinteresser enn det styresmaktene og storborgerskapet godtar, blir diskriminert.

Forfattere og kunstnere, forskere og andre intellektuelle som utfordrer det bestående, utsettes for ulike grader av synlig og, kanskje mest, usynlig sensur og press fra dem som sitter med den økonomiske makten og har kontrollen over landets kulturliv.

Folk som på ulike måter står i opposisjon til det bestående, risikerer den dag i dag å bli satt på mer eller mindre synlige svartelister. Man kan f.eks. risikere å bli urettmessig forbigått ved ansettelser, fortidd i pressen, på ulike måter forfulgt på arbeidsplassen og i lokalmiljøet.

Det finnes et utall av metoder. "Beredskapsloven" Norge fikk i 1950 var i strid med de demokratiske prinsippene i Grunnloven og de demokratiske rettsreglene i den norske rettergangsordningen. Denne loven gir politimyndighetene fullmakt til å treffe tiltak mot framskrittskreftene i landet i situasjoner som de herskende kretser her hjemme eller i NATO betrakter som farlige for seg og sin makt.

Maktorganer som i hovedsak alltid har tjent storborgerskapet, fortsetter å bestå i vårt land - med sine generaler, politi- sjefer, sikkerhetsagenter, dommere og byråkrater. Topplederne i apparatene kommer i det alt vesentlige fra de privilegerte lagene i samfunnet, eller det er folk fra andre samfunnslag med en lojal holdning overfor de bestemmende storkapitalistiske kretsene i inn- og utland. De ser en trussel og en hovedfiende i sosialismen og den revolusjonære arbeiderbevegelse, og handler ut fra dette. Særlig er det store militære NATO-apparatet en trussel mot den demokratiske styreformen. Samtidig sløser det bort enorme materielle ressurser og tar verdifull arbeidskraft vekk fra samfunnsnyttig virksomhet.

Borgerlige og sosialdemokratiske regjeringer avløser hverandre, men det statlige maktapparatet og maktstrukturen forblir uendret. Demokratiet kan ikke utvides vesentlig uten at selve statsapparatet demokratiseres og etter hvert får et annet klasseinnhold.

Demokratiet stanser foran bedriftsporten
Det borgerlige demokratiet omfatter ikke arbeiderklassens eget materielle livsgrunnlag - selve arbeidet. Det ledende prinsippet i lovverket og maktorganene er å beskytte den private eiendomsrett og den herskende klasses makt og interesser.

Kapitalistene må regne med den styrke den organiserte arbeiderklassen representerer og kan derfor ikke skalte og valte helt som de vil. Det gjelder også forholdene i produksjonen. Men likevel har kapitalistene kontrollen og avgjørelsen i bedriftene. Selve styringsretten har bed- riftseieren og hans representanter. Arbeiderne og funksjonærene har ingen reell medbestemmelse. De blir holdt utenfor kjennskap til stillingen og framtidsutsiktene for de bedrifter og foretak der de selv skaper de materielle verdiene som danner grunnlaget for samfunnets liv. De er ikke med på å bestemme bedriftens produksjon og investeringer. De har ingen myndighet til å hindre negative virkninger av strukturrasjonaliseringen og innføringen av ny teknologi, eierskifte, nedlegging og utflagging. På det økonomiske området er de demokratiske rettighetene langt sterkere begrenset enn på det politiske. I virkeligheten hersker et kapitalistisk bedriftsdiktatur.

Spørsmålet om hvem som skal ha den avgjørede makten, de som produserer eller de som profitterer, er et viktig og revolusjonært demokratiseringskrav. Kapitalistene frykter dette kravet fordi det sprenger rammene for det borgerlige demokratiet og rokker ved selve grunnlaget for kapitalens økonomiske makt og dens styringsrett.

Frihet og demokrati
Frihetskravet har alltid vært sterkt i det norske folk. Men det har aldri hatt det samme innhold for undertrykkerne som for de undertrykte, for overklassen som for "allmuen". Nasjonal, individuell og sosial frihet har forskjellig mening i arbeiderklassen og borgerskapet.

Dagens monopolkapitalister og høyrekrefter hevder retten til fritt - uten innblanding fra folket - å kunne oppheve landets nasjonale sjølvråderett, fritt å kunne konsentrere den økonomiske makten i sine hender, fritt å fortsette sin utbytting av det arbeidende folk, fritt å flytte norsk kapital til utlandet, fritt å stanse eller holde i gang produksjonslivet etter egne avgjørelser. Denne friheten påberoper de seg i kraft av sin private eiendomsrett til produksjonsmidlene. Med frihet mener de markedskreftenes frihet. Folkets frihetskrav i vår tid er frihet til forsvar av landets selvstendighet. Det er frihet fra monopolkapitalens klasseherredømme, frihet fra utbytting og undertrykkelse, frihet fra frykt for arbeidsløshet og usikkerhet for morgendagen. Det er frihetskrav som forutsetter et samfunn der friheten for hver enkelt av oss er forutsetningen for den frie utviklingen til alle. Et slikt frihetskrav kan kapitalismen ikke oppfylle. Det kan bare et samfunn uten utbytting og klassemotsetninger.

Det borgerlige samfunn bruker begrepene frihet og demokrati som om de var identiske. Det ene brukes i stedet for det andre, og omvendt. Men i virkeligheten utelukker demokrati en full frihet. Demokrati er en statsform og betyr alltid begrensninger i frihet, gjennom lover, plikter og påbud, statens utøvelse av sin tvangsmakt osv. Det borgerlige demokrati er hovedsakelig et demokrati for borgerskapet.

Historiens gang går fra enevelde til borgerlig demokrati, fra borgerlig demokrati til sosialistisk demokrati - altså samtidig fra mindre frihet til større frihet. Og fra utvidet sosialistisk demokrati til opphevelse av demokratiet som statens tvangsmakt. Først da blir mennesket virkelig fritt.

Marxismen knytter frihet sammen med innsikt i nødvendigheten. For å bli frie må menneskene lære å kjenne de lovene som styrer samfunnsutviklingen. Ut fra denne innsikten kan menneskene skape forhold som etter hvert gjør demokratiet overflødig som statsform og mennesket virkelig fritt.

Monopolisering av mediene
Den herskende klasses ideer er samfunnets herskende ideer. Borgerskapet hersker også på det ideologiske området.

Kapitalen kjenner ingen nasjonale grenser. Det gjør heller ikke kapitalistenes ideologi. Imperialismens ideologiske offensiv omfatter hele den kapitalistiske verden, også Norge. Den er nå også på offensiven i Øst-Europa.

Den moderne kapitalismens ideologi dyrker individualisme, egoisme og ubegrenset privat initiativ. Den driver hemningsløs antikommunisme så vel i en direkte, plump og naken form, som i mer raffinerte former. Etter SUs og andre sosialistiske staters oppløsning er den fortsatt tilsynelatende uhemmet i sin rabiate antisosialisme og antikommunisme.

Ånds- og kulturliv kommersialiseres og forflates. Kulturen, ikke minst idretten, blir et viktig område for utbytting, en kilde til berikelse for kapitalen. De borgerlige massemediene - både aviser, ukeblad, radio og fjernsyn - er spekulasjonsobjekter. Tale- og trykkefriheten monopoliseres gjennom økt konsentrasjon innenfor mediebransjen.

Dette skjer også ut fra ideologiske motiver. Målet for storkapitalen og høyrekreftene er å få kontroll med informasjonsstrømmen. Gjennom den påvirkes våre synspunkter og standpunkter. Tilsynelatende er informasjonen allsidig, men i virkeligheten er den ensidig, silt gjennom de borgerlige nyhetsbyråene som beherskes av store monopoler. Flommen av reklamefinansierte fjernsynsprogrammer over stadig flere kanaler, bidrar til passivisering og forflatning i samfunnet.

Det foregår en storstilt ideologisk manipulering av folkemassene. Store ord om frihet, demokrati, fri meningsdannelse og informasjon blir under slike forhold hykleri. Om man f.eks. går inn for å melde Norge ut av NATO så applauderes dette av makthaverne og deres talsmenn under henvisning til at NATO garanterer din frihet til å være mot NATO. Standpunktet ditt blir m.a.o. mot din vilje snudd til sin egen motsetning. Plutselig er du blitt gjort til NATO- tilhenger! Frimodige ytringer om uvesentlige spørsmål tillates og oppmuntres. På den måten blir opposisjonen gjort ufarlig. Grunnleggende kritikk av det kapitalistiske systemet forties. Vi kan med god grunn snakke om en medieimperialisme.

"Markedsøkonomien" er blitt et aksiom, et overordnet prinsipp.

Men selv om borgerlige ideer er framherskende i vår del av verden, og borgerskapet rår over veldige midler til å utbre sin ideologi, finnes det også andre ideer som ikke lar seg utslette. Det gjelder først og fremst ideer basert på marxismen. Disse ideene som fikk verdensomspennende utbredelse, er langt fra døde og maktesløse. Mellom den borgerlige og den marxistiske ideologi pågår en vedvarende konfrontasjon og kamp. Denne kampens betydning øker og har prinsipiell karakter - både her i Norge og i verdensmålestokk.

Mange av de samme trekkene vi ser i mediebransjen, kan vi spore innenfor undervisning og kultur.

Krisen i borgerlig kultur
Borgerlig tenkning og propaganda gjennomsyrer undervisningen og lærebøkene.

Utdanningssystemet rasjonaliseres etter kapitalens behov. Undervisningsplanene skal tjene monopolkapitalens krav til en arbeidskraft den selv ønsker, for at den mest profitabelt kan utnytte et moderne produksjonsutstyr. Motsetningen mellom monopolkapitalens behov for snevert spesialutdannete produksjonsarbeidere og produksjonsledere og ungdommens krav på allsidig kunnskap skjerpes.

Opphoping av makt og innflytelse på monopolenes hender når det gjelder kultur og utdanning, skaper økte motsetninger. Kultur- arbeidere og kulturforbrukere reagerer på forflatningen og fordummingen. Det reageres mot amerikaniseringen av kulturlivet. Kapitalismens forfallstendenser gjenspeiles i masseproduserte filmer, tegneserier og magasiner. Den tradisjonelle borgerlige ideologien er kommet i alvorlige vansker. Derfor forsøker storborgerskapet å lansere nye ideer og normer for å beholde det idelogiske hegemoniet. Ett eksempel på dette er lanseringen av ny-konservatismen og "markedsliberalismen".

Ungdom, og ikke minst kvinner, reagerer mot den konservative påvirkning og dominans som storborgerskapet utøver på kultur- og utdanningssektoren. Man er på leting etter nye og progressive verdier og ideer også i Norge.

Innen borgerlig ideologi og tenkning skjer det også en differensiering. Borgerskapet splittes i synet på viktige spørsmål. Først og fremst gjelder det holdningen til fred og avspenning. Hovedskillet går mellom ny-konservatismen, som representerer klasseinteressene til storborgerskapets høyrefløy, og den borgerlige og småborgerlige liberalismen.

Toneangivende borgerlig moral er pengemoralen. Utviklingen av kapitalismens indre motsetninger, først og fremst klasse- motsetningene, svekker grunnlaget for denne moralen og de øvrige borgerlige ideene. På den annen side forsterker den vitenskapelig-tekniske utviklingen midlene til å utbre og konservere disse ideene.

Den idelogiske og psykologiske krigføringen
Imperialismen driver en omfattende og systematisk ideologisk og psykologisk krigføring for å forsvare sine klasseinteresser og maktposisjoner.

Denne krigføringen var først og fremst rettet mot "kommunismen" og de sosialistiske land. Gjennom sine massemedia tok og tar de sikte på forvirre og passivisere folket med antikommunistisk propaganda. "Ny grobunn" for sosialistiske ideer og marxistisk tenkning skal forhindres. Samtidig skjønnmales og lovprises den "vestlige verden" og dens "verdier", dvs. det kapitalistiske systemet.

Den ideologiske og psykologiske krigføringen ble forsterket i slutten av 1940-åra. Hovedskyteskiven på hjemlig bane var Norges Kommunistiske Parti. Partiets innflytelse skulle reduseres mest mulig - med alle midler. Samtidig skulle det banes vei for Norges medlemskap i NATO.

Et sentrum for denne krigføringen er USA. Denne krigføringen er en del av imperialismens globale strategi. Viktige deler av den veldige mediemaskinen er knyttet til det militær- industrielle kompleks og CIA. Målet i den verdensomspennende ideologiske og psykologiske krigen er å svekke fredsbevegelsen og skade de krefter som truer storkapitalens herredømme. Alt brukes - direkte løgner, fortielser og fordreininger. Målet helliger midlet.

Gjennom et falskt bilde av verden, skal folkeopinionens oppmerksomhet ledes bort fra kapitalismens problemer: arbeidsløsheten, nedbyggingen av sosiale goder, økt kriminalitet og vold, ungdomsproblemer og kulturpessimisme.

Vis kapitlene

IV. NORGES VEI TIL SOSIALISMEN

Arbeiderbevegelsen må ha en strategi
Et parti som har sosialismen og kommunismen som mål og som kjemper for det, må ha en klar forestilling ikke bare om sosialismen og kommunismen, men også om veien en må gå og midlene for å nå målet.

Hvilken hovedlinje skal følges i den nåværende etappe av kampen for sosialismen? Hva er det nærmeste målet? Hva er hovedoppgavene på veien dit?

Den minst sannsynlige overgangen i vår tid er den direkte overgangen fra kapitalisme til sosialisme. Det mest sannsynlige er at veien til sosialisme vil gå gjennom ulike etapper og trinn. Dette avhenger dels av den økonomiske og politiske situasjonen, nasjonalt og internasjonalt. Og det er dels avhengig av bevissthetsnivået i arbeiderklassen og dens nære forbundsfeller.

Utvidelse og fornyelse av demokratiet

Hva må strategien bygge på ?
En strategi for sosialismen i Norge bygger på at monopolkapitalen i dag er dominerende innenfor kapitalismen. Det store skillet i klassekampen går i dag mellom monopolkapitalen og folkets brede lag. Strategien bygger på at den private monopolekspansjonen øker. Og den bygger på at også kapitalismen i Norge er kommet inn i sitt statsmonopolistiske sluttrinn.

Ved at statens rolle i økonomien har økt, får statens økonomiske politikk stor betydning for arbeiderklassens kamp. Det tvinger fram økt bredde og høyere nivå i arbeidernes og funksjonærenes krav og kamp. Kravene kan ikke lenger oppfylles bare i kamp mot NHO og de private kapitaleierne. Over halvparten av lønnsinntektene omfordeles over de offentlige budsjettene. Derfor må både de politiske og faglige kravene også rettes til staten og dens politikk. Det gjelder spørsmålet om hva skatte- og avgiftsinntektene skal brukes til.

Arbeidernes økonomiske og politiske krav smelter sammen. Sikring av arbeidsplassene, større sosial trivsel og trygghet, kamp for vern av indre og ytre miljø, for kvinnenes og ungdommens rettigheter, koples sammen med krav om økt demokratisering og medbestemmelse, nasjonal selvråderett, fred og avspenning og internasjonalt samarbeid.

Kravene må munne ut i et demokratisk alternativ til monopolenes, konsernenes og storbankenes herredømme.

Hvem skal ha makt og innflytelse i samfunnet? Hvem skal regulere og kontrollere hvem? Hvem skal beherske stat og økonomi? Hvordan skal statsmakten være og fungere?

Disse spørsmålene stilles av selve utviklingen. Kampen for medbestemmelse, innflytelse og makt - både innen det enkelte foretak og i staten - er blitt en sentral og aktuell oppgave for arbeiderbevegelsen.

I sin strategi må arbeiderbevegelsen avgrense seg i to retninger. På den ene siden fra reformismen, som tror at kapitalismen kan vokse gradvis over i sosialismen uten at arbeiderklassen leder an i en revolusjonær omdannelse av samfunnet. På den andre siden fra venstreradikalismen som bare ser det revolusjonære spranget, men overser veien og etappene til målet.

Skal arbeiderklassen kunne kjempe målbevisst for sosialismen, må den ha innsikt i sin stilling og klarhet over de nære og fjerne målene. Den norske arbeiderklassen må utvikle den bevissthet og handlingsevne som svarer til dens rolle som revolusjonær kraft.

Utviklingen av klassebevisstheten hemmes av tilsløringer og illusjoner som storkapitalens manipuleringer og delvise sosiale innrømmelser bidrar til, av borgerlig ideologi, av klassesamarbeidsillusjoner og antikommunisme. Men skjerping av klassemotsetningene fører til sterkere kampinnstilling og mer enhetlig faglig opptreden i Norge.

Monopolkapitalen og folket
Monopolkapitalens snevre klasseinteresser kommer i konflikt med flere og flere lag og grupper også utenfor arbeiderklassen.

Bønder, fiskere, håndverkere osv. betaler skyhøye priser for sine produksjonsmidler som leveres av de innenlandske og utenlandske konserner. Små kapitalistiske bedriftseiere bukker under eller blir avhengige av monopolene. Arbeiderklassens kamp knyttes derfor sammen med den kampen som andre arbeidende lag fører for sin eksistens og sine rettigheter. Også større grupper av kvinner og ungdom må forstå at deres interesser ikke kan ivaretas uten kamp mot storkapitalen.

Den økonomiske og politiske maktkonsentrasjonen på monopolborgerskapets hender og alle nye, skarpe motsetninger i kapitalismen skaper muligheter for en bred folkeallianse. EU- kampene i 70 -og 90-årene viser oss dette konkret. De allmenndemokratiske bevegelsene som består av ulike sosiale og politiske grupper, er objektivt rettet mot monopolkapitalen og reaksjonen.

I denne kampen vokser det fram spirer til en antimonopolistisk bevissthet. Dette skjer ikke bare i deler av arbeiderklassen, men også blant fiskere, bønder, intellektuelle og andre grupper. Den kan også gå inn i borgerskapets egne rekker. EU- kampen viste hvordan kamperfaring høyner den politiske bevisstheten og hever den opp på et høyere trinn. Å isolere monopolborgerskapet og å avskaffe monopolenes herredømme er i dag en klassemessig forutsetning for overgangen til sosialismen. I kampen for sosialismen må arbeiderbevegelsen og dens forbundsfeller først begrense og deretter bryte monopolkapitalens makt og fornye og utvide demokratiet på alle viktige områder av samfunnslivet.

De demokratiske massebevegelsene
Av de demokratiske massebevegelsene i Norge er fredsbevegelsen fortsatt meget viktig. Den er fortsatt spaltet i en rekke organisasjoner, men det utvikles et økende samarbeide. Kampen mot atomkrigstrusselen må ikke svekkes, tvert om - den må forene de organiserte fredskreftene og samle større grupper til felles innsats for avgrensete målsettinger.

Andre massebevegelser som spiller en økende rolle er miljøbevegelsene, solidaritetsbevegelsene, kvinnebevegelsene og menneskerettsbevegelsene.

I sitt innhold er disse bevegelsene demokratiske, antimonopolistiske og anti-imperialistiske.

Kommunistene går inn i disse bevegelsene for å styrke enheten i bevegelsene på deres eget grunnlag, aktivisere dem og bygge dem ut til effektive kamporganisasjoner på ulike områder. Dette skjer i full respekt for deres spesielle karakter og oppgaver, samtidig som vi arbeider for at deres aktivitet skal sees i en større demokratisk, samfunnsmessig sammenheng.

Den utenomparlamentariske kampen
Den parlamentariske kampen - å delta i valg og vinne fram med folkets krav i Stortinget og kommunestyrene - er bare en av formene for arbeiderklassens kamp. Det beste i norsk borgerlig-demokratisk politisk tradisjon har gitt den parlamentariske kampen en sterk prestisje også hos det arbeidende folk. Mange viktige reformer som har bedret livskårene for folket har vært vunnet, og må fortsatt vinnes, gjennom den parlamentariske kampen.

Men den norske arbeiderklassen har også rike tradisjoner i utenomparlamentarisk kamp. Arbeiderne har kjempet fram sine rettigheter i kamp mot borgerskapet gjennom harde og lange streikebevegelser og andre aksjoner. Ett eksempel er erobringen av åttetimersdagen.

Den parlamentariske kampen gir økte muligheter for den utenomparlamentariske kampen så sant de to formene supplerer hverandre. Men den utenomparlamentariske kampen er den viktigste fordi den aktiviserer og bevisstgjør arbeidsfolk i høyere grad. Representantene i storting, fylkesting og kommunestyrer kan på sin side gjøre bedre arbeid når de støttes av en god utenomparlamentarisk virksomhet.

Demokratiske reformer
For å kunne begrense og deretter bryte monopolkapitalens makt og utvide demokratiet, må det gjennomføres gjennomgripende demokratiske reformer som knytter kampen for demokratiet sammen med kampen for sosialisme. Denne sammenhengen blir objektivt nærere og nærere. Demokratiske antimonopolistiske reformer har til forskjell fra de vanlige sosiale reformene en revolusjonær karakter. De er rettet mot monopolkapitalen i utgangspunktet. Allerede i opplegget til slike reformer tas det sikte på å begrense storkapitalens profitt- og maktområde. De vanlige sosiale reformene, som har en dobbeltkarakter ("gi og ta"), forbedrer bare levekårene uten å endre på selve systemet.

Borgerskapets og sosialdemokratenes "samarbeidsformer" gir arbeiderne og funksjonærene begrensete fordeler innenfor rammene av systemet. Demokratiske reformer er noe mer. De utvider arbeidsfolks demokratiske innflytelse og kontroll.

Men dette er reformer som er rettet mot monopolkapitalen. Storparten av det arbeidende folk må mobilisere til bevisst kamp for slike reformer. De fører ikke ut over grensene for kapitalismen. Men en rekke av de demokratiske reformene, som trinn i en fast strategi rettet mot monopolkapitalismen, kan trappe opp klassekampen. De fører klassekampen fram til den grense der grunnleggende omveltninger tar til, og som vil være innledningen til den sosialistiske revolusjonen. I motsatt fall gjenreises monopolkapitalens makt.

En ny økonomisk politikk
For å kunne gjennomføre omfattende demokratiske endringer i det norske samfunnet og begrense monopolkapitalens makt, må det kjempes fram en ny økonomisk politikk. Hovedpunktene i denne må være:

1. Det bygges opp et demokratisk planleggings- og styringssys- tem der fagbevegelsen får forhandlingsrett over alle viktige sider som berører arbeidsforhold og lønnstakernes sosiale og økonomiske kår.

- Samfunnets ressurser kartlegges, og det utarbeides en økonomisk plan for hele landet som sikrer økonomisk vekst og arbeid til alle gjennom en jevn utbygging av næringslivet, en planmessig endring av næringsstrukturen og en styrt innføring av ny teknologi.

2. Landets produktivkrefter utvikles med det mål for øye å tilfredsstille folkets materielle og kulturelle behov.

- Enhver form for statsmonopolistisk "regulering" av forholdet mellom arbeid og kapital forhindres. Ingen begrensning av arbeidernes, fiskernes, bøndenes og andre arbeidendes frie kamprett. Fagbevegelsen må på et fritt grunnlag fremme egne, selvstendige krav overfor staten.

- Aktiv inntektspolitikk mot monopolkapitalen, for større innflytelse over og høyere andel av de verdier som skapes i produksjonen. Samtidig setter det offentlige inn tiltak som bedrer de små -og mellomstore bedriftenes lønnsevne.

- Lettelse av arbeidet ved innføring av arbeidssparende teknologi. Nedsettelse av arbeidstida generelt og særlig ved økt produksjon og større arbeidsproduktivitet.

3. Investeringene i næringslivet, spesielt i industrien, bankvesenet og skipsfarten kommer under reell samfunnsmessig styring av offentlige organer. Styringen skjer etter en samlet plan i samarbeid med fagbevegelsen og gjennom medbestemmelse for de ansatte på den enkelte bedrift. Det vedtas en lov om etableringsstyring som gjør det mulig å lede omfang og lokalisering av nyinvesteringer.

- Forretningsbankene og forsikringsselskapene overtas av staten. Det samme gjelder bedrifter som trues med nedleggelse og som har avgjørende betydning for storsamfunnet og/eller lokalsamfunnet.

- Staten og kommunene tar ansvar for utbygging av næringsvirksomhet der dette er nødvendig for å dekke prioriterte behov.

- Statens innsats for teknologisk forskning og utvikling økes.

4. Fornyelse og utvidelse av demokratiet forutsetter en helt annen fordeling av den verdi som skapes i produksjonen (primærfordelingen) og de midler som trekkes inn i statskassen gjennom skatter og avgifter (sekundærfordelingen).

- Et nytt skattesystem innføres. Inntekt av eget arbeid og inntekt av andres arbeid er to forskjellige ting og kan etter demokratiske prinsipper ikke beskattes likt. Den merverdi som skapes av det arbeidende folk i produksjonen og ikke anvendes til produksjonsmessige nødvendige investeringer, inndras av det offentlige gjennom skattemyndighetene. Arbeidsfolks oppsamlete midler som hus, bil og sparepenger skal ikke være en ny og viktig skattekilde.

- Sosialpolitikken tar utgangspunkt i det syn at de som skaper de materielle og kulturelle verdiene, har et selvsagt krav på sosial sikkerhet i yrkeslivet, i familien og under utdanning. Alle får full trygd ved sykdom, ulykke, uførhet, arbeidspermisjon og arbeidsledighet.

- Stabilt prisnivå, forbud mot tomtespekulasjon og gjeninnføring av sosial boligreisning. Husleiene skal ikke overstige 10% av lønnsinntekten. Effektiv hjelp til gjeldsofre.

- En ny regionalpolitikk som sikrer tilstrekkelig med arbeidsplasser, tidsmessige kulturtilbud og effektive kommunikasjoner. En distriktspolitikk som har folkets velferd og ikke monopolkapitalens profitt som motiv og målsetting. Langt større tilskudd fra staten til anlegg og drift av industri og andre foretak i de strøk av landet som har en ensidig økonomi.

- Samvirke i produksjon og omsetning gis effektiv støtte. Jordbrukere, fiskere, håndverkere og mindre næringsdrivende som trues av monopolene, hjelpes for å forsvare sine livsinteresser.

Miljø- og ressurspolitikk
Norge må føre en miljøpolitikk som sikrer fornuftig bruk av landets naturrikdommer, som trygger folkets helse og treffer effektive tiltak mot den internasjonale monopolkapitalens hensynsløse utnyttelse av naturressursene. Miljøskader dekkes av foretak som forårsaker dem.

Noen viktige punkter i NKPs øko- og ressurspolitikk:
- Staten må stå for leting, utvinning og fordeling av oljen. Norsk storkapital og multinasjonale selskaper gis ikke adgang til å drive rovdrift på vårt lands energiressurser.
- Selvforsyning av mat økes, blant annet ved at større områder av vårt land blir utnyttet til matproduksjon. Til det trengs levedyktige lokalsamfunn med balansert næringsliv. Ved en slik satsing, kan matvareimporten reduseres kraftig.
- Fisken må utnyttes slik at den gir et optimalt tilskudd av mat.
- Energiforbruket søkes holdt lavest mulig ved at samfunnet fordeler kraften på en bedre måte.
- Utviding av ferdigvareproduksjonen fremmes framfor produksjonen av råvarer. Resirkulasjon gjennomføres i størst mulig utstrekning.
- De siste miljøteknologiske nyvinningene må anvendes i bedriftene. Lover vedtas som forbyr utdeling av utbytte før såvel det indre som det ytre miljø er tilfredsstillende. Småbedrifter må få statlig støtte, slik at de ikke skal bli slukt opp av de store. Miljølovene må respekteres, og bedrifter som bryter disse lover, nasjonaliseres.

For å kunne gjennomføre en økologisk og samfunnsmessig mer forsvarlig produksjon, må storbedriftene og bank- og forsikringsselskapene overføres i samfunnseie. Da har en kapital til å kunne gjennomføre landsomfattende planer. Kampen for å avverge rovdrift og store miljøødeleggelser må bli en del av strategien for sosialismen.

Demokratisering i arbeidslivet
De viktigste demokratiske reformene må komme i arbeidslivet, først og fremst i industribedriftene. Dette er ikke bare et spørsmål om hvor mange representanter de ansatte har i bedriftens styre. En viktig forutsetning for en reell bedriftsdemokratisering er bevisstgjøringen og opplæringen av de ansattes representanter. De skal sitte der som partsrepresentanter. De skal ivareta lønnstakernes interesser på bedriften. Dette er en oppgave fagbevegelsen må løse.

Norges Kommunistiske Parti går inn for:
- Flere representanter for de ansatte i bedriftenes styrer. Sammen med representanter fra det offentlige skal de ha flertall.
- Utvidet forhandlingsrett og innsynsrett i den daglige ledelsen av bedriften, herunder i regnskaper.
- De ansattes representanter skal jevnlig og allsidig informere sine arbeidskolleger.
- Bedriften skal forhandle med de ansatte og deres organisasjoner i god tid om investeringer, endringer i produksjon, produksjonsteknologi og eierforhold. De ansatte som part skal - gjennom sine organisasjoner - ha permanent innsikt i alle langtidsplaner som angår bedriften.
- De ansattes representanter skal hente inn den nødvendige ekspertise som betales av bedriften. Fagbevegelsen må også selv bygge opp sin egen bedriftsøkonomiske klassebevisste ekspertise, som ivaretar de ansattes interesser.

Demokratisering av statsapparatet
En demokratisk politikk forutsetter kamp mot byråkratiet og for demokratisering av de viktigste stats- og styringsorganer. Folket må få mulighet til mer direkte å ta del i samfunnets styre og stell. De folkevalgte representanter må gis arbeidsvilkår og få faglig bistand til å skjøtte sine verv på en forsvarlig måte. Utenomparlamentariske demokratiske bevegelser og organisasjoner må få støtte til å utarbeide alternative utredninger og forslag.

- Det kommunale selvstyret gjøres reelt. Det må sørges for at kommunene får tilstrekkelige midler til å løse sine oppgaver. Det må innføres direkte valgte lokalutvalg med myndighet og egne budsjetter for avgrensete oppgaver.

- En demokratisk valgordning som sikrer full forholdsmessig representasjon i Stortinget innføres.

- Grunnloven bringes i samsvar med de krav samfunnsutviklingen stiller og hva folkeflertallets interesser krever. Grunnlovsbestemmelser som står i veien for overføring av eiendom til folket, fjernes.

- Militæret og politiet demokratiseres. Den personlige sikkerhet garanteres. Ingen diskriminering av åpne demokratiske organisasjoner etter ideologiske og politiske sympatier og antipatier.

- De antidemokratiske unntakslovene av 1949 oppheves. Politiets politiske overvåking og etterretningsvirksomhet rettes mot de kreftene som virkelig representerer en fare for folket og Norges nasjonale sikkerhetsinteresser. Spesielt rettes søkelyset mot lukkete, udemokratiske organisasjoner og representanter for den internasjonale monopolkapitalen og imperialismen.

- Full demokratisk kontroll med hele justisvesenet. Prinsippet om likhet for loven gjøres reelt. Personregistrering, telefonavlytting og brevkontroll av demokratiske organisasjoner og deres medlemmer må forbys. Dataarkiver over personer må være under full demokratisk kontoll.

- Tilsetting i offentlige stillinger demokratiseres.

Demokratisering av utdanning, informasjon og kultur
I dataalderen blir det avgjørende at man kan anvende den kunnskapen som finnes.

Faren er at noen få kontrollerer kunnskapen, mens det store flertall av menneskene i samfunnet blir "roboter" som bare vet det de blir programmert til av makthaverne. De som har makten, bestemmer kunnskapsutvalget og vurderer hva vi skal vite.

For arbeiderbevegelsen vil utdanningen bli et politisk kampspørsmål. Mengden av kunnskap øker i eksplosivt tempo. Å kjempe for å fordele denne kunnskapen på mange i stedet for å konsentrere den hos noen få, er derfor nødvendig hvis vi skal nå et samfunn bygd på arbeiderklassens idealer.

Sektorisert kunnskap i form av innlæring av data er bare en del av utdanningen. Økt betydning får evnen til å se tingenes innbyrdes forhold og evnen til å se helheter.

Utviklingen krever mer og bedre utdanning. Grunnutdanning og avsluttet høyere utdanning blir bare et første trinn på utdanningsstigen. Livslang læring stiller økte krav, ikke bare til den enkelte, men også til samfunnet og politiske myndigheter.

Det offentlige må ha et overordnet ansvar for høyt utdanningsnivå i hele folket. Private løsninger er ikke egnet til å løse utdanningssektorens problemer i framtida.

- Utdanningspolitikken må legges om etter mer demokratiske retningslinjer. Allsidighet og vitenskapelighet må inn i skolen. Skole og arbeidsliv knyttes nærmere sammen. En ny, grunnleggende skolereform gjennomføres.

- De offentlige massemediene og utdanningsinstitusjonene må åpnes for arbeiderklassens synsmåter. Den borgelige ideologiens monopolstilling oppheves. Arbeiderklassens ideologi, den vitenskapelige sosialismen, gis plass i fjernsyn, radio og skole, uten diskriminering.

Informasjonsvirksomheten gjennom offentlige organer og medier skal gjenspeile den kampen som pågår både i vårt eget land og i verden omkring oss: kampen mellom framsteg og reaksjon, sosialisme og kapitalisme, nasjonal frigjøring og imperial- istisk undertrykking.

- Folket gjøres mer delaktig i andre kulturer enn den "vestlige". Alle kulturer har sin egenverdi. De er ledd i utviklingen av en verden, preget av mangfold og nasjonal egenart i et internasjonalt fellesskap. Solidaritet med alle folk som kjemper for sin frihet og rett til å bestemme sin egen utviklingsvei, må prege radio, fjernsyn og skole.

- Kultur- og underholdningsprogrammer, film og fjernsyn, litteratur og andre uttrykks- og påvirkningsmidler skal ikke domineres av profittinteresser med vold, pornografi og kriminalitet som spekulasjonsobjekter.

Hovedlinjer i en demokratisk kulturpolitikk
NKP går inn for en kulturpolitikk som - både prinsipielt og praktisk - legger forholdene til rette for at de kulturelle goder stilles til disposisjon for alle.

Dette kan bare bli gjennomført ved å legge opp til en kulturpolitikk etter følgende hovedretningslinjer:

- Å ta vare på og videreføre det beste i vår allmenne og nasjonale kulturarv, herunnder arbeiderkulturen.

Kulturen er etter sitt vesen internasjonal. De nasjonale kulturer utvikler seg gjennom dialog over grensene og yter dermed sitt bidrag til verdenskulturen.

Aksjonsenhet og samarbeid
Hovedvilkåret for en antimonopolistisk, demokratisk omdannelse som ledd i kampen for sosialismen er enhetlig aksjon fra arbeidernes og funksjonærenes side. Hovedvilkåret er enhet i arbeiderklassen og et omfattende samarbeid med arbeiderklassens forbundsfeller.

Både kampen for freden, for bedre levekår og utviklingen i den antimonopolistiske kampen gjør det mulig og nødvendig at kommunister, sosialdemokrater, sosialister og partiløse samarbeider i flere og flere spørsmål. Dette samarbeidet må gå på tvers av ideologiske skillelinjer.

Enhet i handling betyr ikke at en gir avkall på egen identitet. Hver samarbeidspart forfekter sitt eget syn. Kommunistene vil i skrift og tale arbeide for å utbre kjennskapet til marxismen i og utenfor arbeiderbevegelsen.

Et omfattende praktisk samarbeid i arbeiderbevegelsen krever brudd med klassesamarbeidet overfor monopolkapitalen. Samarbeidet forutsetter at antikommunismen isoleres.

Våre erfaringer viser at det er mulig å få i stand sterkere enhet og handlingsfellesskap. Særlig krigsfaren og kampen for freden kan skape viktige holdningsendringer i vesentlige deler av det politiske landskapet. Dette gjelder også store deler av den EU-vennlige opinionen, f.eks. blant store deler av Arbeiderpartiets velgere. Klassemotsetningene innenlands og kampen mot høyrekreftene kan også befordre slike holdningsendringer.

En bred folkeallianse må skapes
Enheten i arbeiderklassen og samlingen i folket må etterhvert bli utbygd slik at det dannes et fast demokratisk forbund av alle lag i folket.

Det norske folk er meget godt organisert. Det har utviklet en rekke demokratiske organisasjoner. De viktigste er de faglige organisasjonene. LO aleine teller over 750 000 medlemmer. Dessuten har vi mange betydningsfulle organisasjoner når det gjelder grunnplansorganisering: Norsk Bonde- og Småbrukarlag, Norges Bondelag, Norges Fiskarlag, Norges Kooperative Landsforening, boligkooperasjonen, idretts- og ungdomsorganisasjonene, kvinneorganisasjonene, kulturorganisasjonene, avholdsbevegelsen og andre.

Disse organisasjonene må aktiviseres sterkere og gjøres til organer for et levende demokrati. En av de fremste oppgavene er å øke aktiviteten og kampkraften i fagbevegelsen. Det store flertallet av de fagorganiserte må bli med i arbeidet for å styrke fagorganisasjonen og gjøre den til et sterkere redskap for arbeiderklassen. Den organisasjonsmakten arbeiderklassen rår over må mobiliseres til virkelig innsats.

For ikke å splitte sine krefter må fagbevegelsen være partipolitisk uavhengig. Samtidig må fagbevegelsen i langt sterkere grad politiseres og utvide sitt virkeområde.

Så lenge monopolkapitalen ikke er endelig slått ut, vil den og dens tilhengere med alle krefter søke å gjenvinne de tapte skanser. Derfor må folkets aktivitet stadig fornyes og det må kjempes for å bygge ut nye posisjoner. For å slå monopolkapitalen må folket ha en slik ideologisk og politisk styrke at det har kraft til å gjennomføre den maktforandring som må til. De demokratiske, antimonopolistiske reformene vil angripe kjernen i maktstrukturen, slik at hele det kapitalis- tiske system i landet svekkes. Det vil bli mulig å opprette en demokratisk folkemakt på grunnlag av så vel utenomparlamentarisk som parlamentarisk kamp.

Arbeiderklassen må ha ledelsen - hegemoniet
I kampen mot monopolkapitalen og høyrekreftene, for fred, nasjonal uavhengighet og utvidet demokrati må arbeiderklassen ta det politiske og ideologiske lederskapet i nasjonen.

Bare en sterk og samlet motkraft kan demme opp for statsmonopolkapitalismen. Alle grupper og lag som står i motsetning til den må forenes. Arbeiderklassens ledende rolle er nødvendig for at disse klasser og lag skal komme i bevegelse. Bare derved kan en overvinne monopolkapitalismen og ta fatt på å gjennomføre sosialismen. Ikke i noe land har arbeiderklassen greid denne oppgaven aleine.

Samlingen av arbeidere, bønder, fiskere, intellektuelle osv. er derfor en forutsetning for demokratisk framsteg på veien til sosialismen. I Norge er bøndene og fiskerne en viktig samfunnsmessig kraft med utviklete samvirkeorganisasjoner. Arbeiderklassen må alltid og konsekvent støtte bøndenes og fiskernes rettmessige krav. Mange bønder og fiskere er allerede så nære forbundsfeller at de kan regnes som en del av arbeiderbevegelsen.

De gruppene i mellomlagene som sysselsetter seg selv, må forvisses om at det dreier seg om kamp mot monopolkapitalens eiendoms- og maktforhold, ikke om å ta eiendommen fra dem. Det dreier seg tvert imot om å verne deres eksistens.

Vinner arbeiderbevegelsen disse forbundsfellene over på sin side, vil det gi arbeiderklassen det politiske, og ideologiske lederskap i landet. Etter hvert vil stadig flere gå over på revolusjonære posisjoner.

En demokratisk folkemakt

Folkeregjering
Folkealliansen som tar form i kampen mot monopolkapitalen, må tilkjempe seg statsmakten for å gjennomføre sine krav.

En antimonopolistisk, progressiv og demokratisk regjering dannes med representanter fra de sosiale lag og klasser alliansen representerer. Arbeiderklassen må lede folkeregjeringen. Det vil bli en regjering av en helt annen karakter enn de borgerlige og sosialdemokratiske regjeringene landet vårt har hatt og har. De har ikke rokket ved monopolkapitalens maktsstilling og pengevelde. Tvertimot er dens kontroll over samfunnets økonomi og politikk styrket.

Samarbeidet mellom monopolborgerskapet og høyreledelsen i DNA har forsterket Stortingets borgerlige klassekarakter som statsorgan. Samtidig er nasjonalforsamlingens betydning redusert i forhold til den utøvende makt og byråkratiet. Likevel har ikke det representative systemet utspilt sin rolle som sentralt ledd i en demokratisk styreform. Stortinget kan forandre klassekarakter ved en omfattende massebevegelse for demokratisk medbestemmelse og kontroll i samfunnslivet. Folkealliansen, som erobrer flertallet i Stortinget, vil endre Stortingets klassekarakter. Styrkeforholdet mellom borgerskapet og det arbeidende folk blir endret. Den parlamentariske kampen og arbeidet i Stortinget vil få en annen og ny betydning.

Folkeregjeringen vil støtte seg på et flertall i Stortinget, og den utenomparlamentariske aktivitet som organisasjonene til arbeiderne, bøndene, fiskerne, de intellektuelle, kvinnene, ungdommen og andre demokratiske krefter utfolder. En gjennomgripende, revolusjonær omforming tar til. De sentrale posisjoner i næringslivet, statsapparatet og de opinionsdannende organene går over på folkets hender. Alle avgjørende stillinger i statsapparatet besettes med personer som fullt og helt slutter opp om folkemakten.

Et virkelig folkestyre
Norge får en statsmakt og en regjeringspolitikk i pakt med folkeflertallets interesser. Denne statsmaktens hovedoppgave er å overvinne monopolenes herredømme og skape et reelt demokrati, et virkelig folkestyre.

Folkemakten må skape de viktigste forutsetningene for en etterfølgende sosialistisk omforming av samfunnet. Det er skapt en bred demokratisk og nasjonal front og bevegelse i folket på tvers av sosiale, ideologiske og politiske skillelinjer. Demokratisk folkemakt betyr en grunnleggende endring av det politiske styrkeforholdet i landet. Da vil veien åpnes for en videre revolusjonær prosess med det mål å avskaffe den kapitalistiske utbyttingen og opprette sosialistiske produksjonsforhold.

Men det betyr ikke at klassekampen "dør hen". Klassekampen vil kunne skjerpes under folkemakten. Veien fram til sosialismen vil øke faren for reaksjonære framstøt mot de nye og store demokratiske rettighetene som folket tilkjemper seg. Det vil da ikke bare gjelde viljen til å forsvare det som er vunnet. Det må stadig reises nye demokratiseringskrav, krav som driver reaksjonen på retrett og sprenger de grensene for demokratiet som det kapitalistiske herredømmet har trukket opp.

Fredelig overgang til sosialismen
Den revolusjonære prosessen må gå videre. Folkealliansen som skapes, gir stor nok overvekt for arbeiderklassen og dens forbundsfeller til å holde de antidemokratiske kreftene i sjakk uten anvendelse av væpnet makt.

Reaksjonære og fascistiske ekstremistgrupper vil under slike forhold være isolert i folket. De blir politisk maktesløse, så snart den demokratiske folkeregjeringen opptrer bestemt og besluttsomt. Undergravningsaksjoner og væpnete kuppforsøk vil da forhindres i tide.

Mennesker som har et borgerlig grunnsyn vil under den nye statsmakten ha full rett og adgang til å virke for sine meninger. Det må råde full åpenhet. Men arbeiderklassen kan ikke stå passiv om borgerskapet bryter landets lover og griper til vold. Og arbeiderklassen må drive den revolusjonære prosessen videre, sammen med sine forbundsfeller.

De konkrete formene for veien til sosialismen kan ikke fastlegges på forhånd. De vil bli bestemt av klassekampens intensitet i den situasjon som foreligger når spørsmålet står på dagsordenen. Det avgjøres av de konkrete vilkårene i landet, av nasjonale særdrag og politiske tradisjoner i det norske samfunnet og av den internasjonale situasjonen.

Den sosialistiske revolusjonen
For endelig å kunne avskaffe kapitaleiendommen og utbyttingen må sosialismen innføres.

Den sosialistiske revolusjonen er den siste etappen i den demokratiske omveltningen som innledes med å begrense monopolkapitalens makt og utvide demokratiet på vesentlige områder. Nå sprenges de kapitalistiske rammene helt. En ny samfunnsformasjon bygges opp. Også statsmakten får et nytt innhold. Det nye demokratiet, som helt avløser det borgerlige, blir et sosialistisk demokrati.

Kommunistene vil en fredelig overgang til sosialismen, en overgang uten blodsutgytelse og borgerkrig. Mulighetene for fredelig overgang er i vår tid større enn tidligere i en rekke utviklete kapitalistiske land. Ja, en overgang til sosialismen uten borgerkrig og lidelser vil i en del regioner, som f. eks. Norden, være den mest sannsynlige.

Det er også muligheter for at flere land samtidig går over til sosialismen. Men en av forutsetningene for at mulighetene skal bli virkelighet er fred, avspenning og nedlegging av militære blokker og overholdelse av det folkerettslige prinsippet om ikke-innblanding.

I samarbeid med andre framskrittsvennlige og revolusjonære demokratiske krefter vil Norges Kommunistiske Parti arbeide for å legge de politiske vilkårene til rette for en fredelig overgang til sosialismen. Dette forutsetter at arbeiderbevegelsen stadig er på offensiven for å utvide demokratiet. Fast og resolutt må den sette inn den organiserte styrke arbeiderklassen og dens forbundsfeller rår over gjennom sin nøkkelstilling i produksjonen og i samfunnslivet ellers.

En fredelig overgang til sosialismen er i pakt med de historiske tradisjonene i norsk folkebevegelse, og i arbeiderbevegelsen. Den borgerlige revolusjonen i 1814, kampen for å utvide det borgerlige demokratiet, for sosiale reformer og for den nasjonale uavhengigheten ble gjennomført uten blodige sammenstøt.

De demokratiske tradisjonene er i seg selv ingen garanti for at monopolborgerskapet og ytterliggående høyrekrefter vil respektere dem. Derfor må folket stadig være på vakt og beredt til å verge seg mot reaksjonære framstøt. Dersom den gamle herskerklassen under overgangen til sosialismen setter makt inn mot arbeiderklassen og dens forbundsfeller, vil de vite å svare med de mottiltak situasjonen krever. I tide må arbeiderbevegelsen treffe tiltak for å redusere den gamle herskerklassens muligheter til å sette væpnet makt inn mot innføringen og oppbyggingen av sosialismen. Forsøk på kupp og landsforræderi må slås tilbake.

Arbeiderbevegelsens internasjonale historie viser at når det arbeidende folk har grepet til fysisk makt, har det vært framkalt av borgerskapets og reaksjonens overgrep. Dette gjelder når de mobiliserer militære og politi mot arbeiderbevegelsen og folkereisningen. Denne demokratiske nødvergeretten kan folket aldri gi fra seg.

Når vi kommunister slår fast at det er mulig med en fredelig overgang til sosialismen i Norge, er det ikke fordi vi venter ettergivelse fra storborgerskapets side. Det er fordi det i vårt land i vår tid kan skapes en veldig overmakt av folkets progressive demokratiske krefter mot de reaksjonære kreftene. Men denne vei utelukker ikke at kampen blir hard og krevende. Bare ved å reise hele den kraft som finnes i det arbeidende folk og organisere en besluttsom offensiv på alle områder av klassekampen, vil storborgerskapet tvinges til å vike plassen som herskende klasse på en ikke-voldelig måte.

Arbeiderklassens herredømme
Arbeiderklassen og dens forbundsfeller oppretter sin egen makt, det Marx og Engels kalte proletariatets diktatur. Denne betegnelsen henviser til klasseinnholdet i den nye staten. Borgerskapet er helt fratatt makten, og arbeiderklassen er blitt herskende klasse i staten.

På grunn av ulike vilkår og historiske særtrekk i de enkelte land får denne makt forskjellige former. Men i sitt klasseinnhold og vesen er den over alt det samme. Det er denne statsmakten som sikrer overføringer av alle de viktigste produksjonsmidlene og finansmidlene i folkets eie.

Klassekampen slutter ikke med at arbeiderklassen og det arbeidende folk tilkjemper seg statsmakten. Den antar bare nye former.

I flere av de tidligere sosialistiske land i Øst-Europa hadde arbeiderklassens makt i lengre perioder en skarp form. De historiske forhold og tradisjoner og den internasjonale situasjon hadde medvirket til dette. Under forutsetning av en slik utviklingsvei som skissert i dette program, vil vilkårene for arbeiderklassens makt i Norge bli gunstigere.

Hva vil et sosialistisk Norge bety ?

Vår historiske tradisjon
Det historiske, kulturelle og materielle utgangspunktet for oppbyggingen og utviklingen av sosialismen i Norge vil skille seg radikalt fra forholdene i de landene som inntil nå har startet på en slik utviklingsvei.

Vårt land har en langvarig borgerlig-demokratisk utvikling (siden 1814 og 1905), der arbeiderbevegelsen har spilt og spiller en viktig rolle. Folkets frihets- og rettstradisjoner har røtter langt tilbake i historien, og har vært vernet om i kampen mot konge- og adelsmakt, embetsmannsvelde og fremmedstyre.

Landet har høyt utviklete produktivkrefter - både tekniske og menneskelige. Arbeiderklassen er tallrik, godt organisert og har et relativt høyt kultur- og utdanningsnivå. Temmelig hurtig etter maktovertakelsen kan Norge få en materielt, sosialt og kulturelt høyt utviklet sosialisme. Dette til forskjell fra Sovjetunionen og andre land som innnførte sosialismen.

Samfunnseie
Uansett historisk utgangspunkt og nasjonale særtrekk, er det bestemte hovedtrekk som er lovmessige og felles for alle land som blir sosialistiske. Disse hovedtrekkene er:

- Arbeiderklassens og forbundsfellenes politiske herredømme.
- Avskaffelse av den private eiendomsretten til de viktigste produksjonsmidlene.
- Begrensning og deretter avskaffelse av utbyttingen som grunnlag for klasseherredømmet.

Et sosialistisk Norge vil bety at de viktigste produksjonsmidlene og andre økonomiske midler er i samfunnseie, enten som offentlig eiendom eller som samvirkeeiendom. Det gjelder storbedriftene innen industri, handel, sjøfart, bank- og forsikringsvesen og annen virksomhet som er særlig viktig for storsamfunnet og lokalsamfunnet. Ved siden av den toneangivende offentlige sektor vil det også eksistere privateiendom til produksjonsmidler og privat markedsøkonomi. Etterhvert vil sosialistiske eiendomsformer vinne stadig større innpass og dominans.

Samfunnsplan
Et sosialistisk Norge betyr videre:
- Økonomien styres etter en samfunnsmessig plan med en samfunnstyrt og rammebetinget markedsøkonomi. Både omfanget av produksjonen og hva som skal produseres kan fastsettes i hovedtrekk. Produksjonmidlene fordeles etter nøye avveining mellom produksjonsgreinene og de ulike områdene av økonomien. Kriser og arbeidsløshet avskaffes.

- Sosialistisk selvstyre og sosialistisk bedriftsdemokrati innføres.
- Små -og mellomstore bedrifter får en viktig samfunnsmessig betydning og stilling.
- Den offentlige sosiale og kulturelle sektoren utvides, styrkes og demokratiseres. Sosial likhet og sosial rettferd kommer i brennpunktet. Samtidig får forskning og kultur en langt viktigere stilling i samfunnet enn under kapitalismen.

- Det gjøres slutt på den kulturelle forflatningen som kapitalismen fører med seg. Alle gis muligheter til å utvikle sine personlige anlegg og interesser. Menneskets frie skaperkraft utvikler seg i et mangfold av kunstformer, stilarter og sjangere.

- Et sosialistisk Norge vil basere seg på en styrt utnyttelse av den vitenskapelig-tekniske revolusjonen. Først og fremst dreier dette seg om omfattende automatisering av produksjonen og økt bruk av roboter. Mer fritid for den enkelte og rikere muligheter for allsidig menneskelig livsutfoldelse.

- Utnyttelsen av energi- og naturressurser vil skje etter en økologisk forsvarlig plan. Jorda og havet vil få gjenskape sine fornybare ressurser. Avfallsstoffer føres tilbake til produksjonen og en sløser ikke med materialer og råstoffer. Sosialistisk ressursforbruk vil skje i solidaritet med alle folk i verden, og med tanke på kommende generasjoner.

- Miljøspørsmål, som angår natur, bosetting og industriplassering, vil behandles etter en helhetsvurdering. Et sosialistisk Norge vil være med å løse de globale miljøvernproblemene gjennom internasjonale avtaler og kontroll i et globalt system for natur- og miljøvern.

I norsk jordbruk vil sosialismen bety:
- Utvikling i retning av flere produktive enheter. Mindre enheter bevares og styrkes i samsvar med særnorske naturforhold, eiendomstradisjoner og landets behov. Det offentlige støtter aktivt opp om sambruk og utvikling og demokratisering av samvirkebevegelsen. De som dyrker jorda, skal eie den. I hvilke former, avgjøres av jordbrukerne sjøl.

I norske fiskerier vil sosialismen bety:
- En kombinasjon av ulike driftsformer: stordrift med kapitalkrevende redskaper, og smådrift med mindre redskaper. En kombinasjon av ulike eiendomsformer: offentlig eide driftsenheter (stat og kommune), driftssamvirke (gruppeeiendom) og privat drift. Plan og styring. Et utbygd avtalenett med andre fiskerinasjoner.

En ny klassestruktur og fordeling
Sosialismen skaper en ny sosial- og klassestruktur, fordi:
- Den private eiendomsrett til de viktigste produksjonsmidlene og finansmidlene oppheves.
- Det etableres et nytt fordelingssystem. Profittmotivet blir ikke lenger det ledende, men menneskenes behov. Enhver yter etter evne og får etter ytelse.
- Effektiv bekjempelse av skatteunndragelser, spekulasjoner og korrupsjon. Sosialismens moralske og rettslige prinsipp er: Ethvert arbeidsført menneske har rett til og plikt til arbeid. Det skal ikke leve på bekostning av andre.

Følgen av disse grunnleggende endringer er:
- Det oppstår en arbeiderklasse som ikke blir utbyttet, og som er medeier i den samfunnsmessige eiendom og produkt som omfatter mesteparten av nasjonalformuen og nasjonalinntekten.

- Borgerskapet, de private kapitaleierne, forsvinner som klasse. Den private sektoren i industri, håndverk, handel og tjenesteytende næringer vil bestå av mindre eiere som selv deltar i arbeidet på sine bedrifter.

- Arbeidet som utføres av bonde- og fiskeribefolkningen, samfunnnsgjøres mer og mer gjennom ulike former for samvirke og sambruk.

- De intellektuelle blir mer og mer en enhetlig sosial gruppe av arbeidende sosialistiske intellektuelle. Deres arbeid tjener hele samfunnets interesser, og ikke lenger private klasse -og gruppeinteresser.

Rettssikkerhet og ytringsfrihet skal vernes og utbygges
I et sosialistisk Norge sikrer arbeiderbevegelsen organisasjons-, møte- og trykkefrihet. Den sikrer alle retten til å kritisere statens og myndighetenes styre og stell. Arbeiderbevegelsen verner rettssikkerheten. Den fører videre vår demokratiske rettstradisjon, frigjort fra begrensningene i den borgerlige klasselovgivningen. Alle de privilegier de herskende klasser har i dag, oppheves. Den sosialistiske rettsordningen som skapes, og det sosialistiske lovverket som utformes, garanterer den enkelte mot vilkårlige overgrep. Misbruk av offentlig makt og myndighet straffes strengt.

Sosialistisk lovgivning og rettspraksis sikrer full trosfrihet. Kirken og staten er atskilt.

Likeverd
I et sosialistisk Norge vil enhver diskriminering i arbeidslivet på grunn av kjønn bli effektivt bekjempet. Dette er imidlertid ikke nok til å sikre kvinnene likerett med mennene når det gjelder deltakelse i samfunnslivet.

Daginstitusjoner, førskoler og utdanningsinstitusjoner må bygges ut, og kollektive service-ordninger vil gjøre husarbeidet lettere. Men heller ikke det er nok. En del av service -og omsorgsarbeidet kan ikke utføres av det offentlige - eller man ønsker det ikke. Det må fortsatt utføres i hjemmet. Vi må føre en fast ideologisk kamp mot at dette arbeidet i hovedsak faller på kvinnene. I et samfunn hvor de fleste har arbeidsplass utenfor hjemmet, må også pliktene hjemme deles. Kvinner og menn må stå sammen i felles kamp for frigjøring og likestilling mellom kjønnene og mot et borgerlig kvinnesyn. Det må føres en ideologisk kamp mot dobbeltarbeid og borgerlig kvinnesyn også under sosialismen.

Bare under sosialismen kan en virkelig løse problemet med de nasjonale minoritetene.
Samenes rett til å bevare sin gamle kunst og kulturarv sikres gjennom innsats fra samfunnets side. Samisk litteratur, bildende kunst og musikk må stimuleres og oppmuntres.

Gjennom støtte til samisk forlags-og avisvirksomhet må sosialismen bidra til oppblomstring av det samiske språket. Planmessig innsats i samedistriktene, med vekt på etablering av lokale arbeidsplasser, samiske utdanningssentra og ny boligreisning vil sikre denne folkegruppens levevilkår.

Innvandrernes muligheter til å beholde eget språk og egen kultur sikres. Enhver form for diskriminering bekjempes. De sikres lik rett med norske borgere til å delta i samfunnet, og gis derfor nødvendige materielle ressurser. Samme muligheter gis sigøynerne. Samtidig må disse gruppene respektere og følge landets lover og regler.

Den sosialistiske statsformen i Norge
Stortinget har spilt en sentral rolle i vår historie. I mange år har det vært landets nasjonale og demokratiske sentrum. Også under sosialismen vil stortinget kunne spille en sentral rolle. Det gir de nødvendige lover for å overføre alle utslagsgivende produksjonsmidler til samfunnseie, beskytte den sosialistiske eiendommen og utvikle det planøkonomiske systemet.

Å bygge opp sosialismen er ikke en sak bare for et enkelt parti, én klasse eller ett maktorgan. Hele det arbeidende folk må være med i den sosialistiske omformingen av samfunnet. Flest mulig organisasjoner må delta aktivt i den direkte ledelsen for å sikre et demokratisk styre og hindre byråkratisering av stats- og samfunnsledelsen, maktmisbruk og privilegier. Lærdommene fra tidligere sosialistiske land er viktige. Flerpartisystemet vil være et viktig element i det sosialistiske demokratiet i vårt land. Nye organer og organisasjoner vil oppstå og sikre et balansert forhold mellom demokrati nedenfra og hensiktsmessig sentralisme gjennom statsorganenes landsomfattende virke.

Den sosialistiske omformingen krever at det borgerlige byråkratiske statsapparatet avvikles. Det erstattes med organer som tjener sosialismen. Statsapparatet står under det arbeidende folks kontroll.

Det sosialistiske demokratiet er demokrati på bredere plan og høyere utviklingstrinn enn det borgerlige demokratiet vi har. Det sosialistiske demokratiet er flertallets herredømme over mindretallet, ikke bare formelt, men også reelt. Det avgjørende kjennetegnet på det sosialistiske demokratiet er i hvilken grad arbeiderklassen og alle andre arbeidende mennesker deltar aktivt og bestemmende i samfunnets ledelse og i hele samfunnets sosialpolitiske, økonomiske og kulturelle liv.

Klassene forsvinner
Den sosiale strukturen i det sosialistiske Norge forandres under samfunnets gradvise utvikling til kommunismen. I denne prosessen omformes klasser og lag som har sitt grunnlag i ulike former for eiendom som forekommer under sosialismen. Det gjelder først og fremst arbeiderklassen og bøndene. De intellektuelle, som særskilt gruppe, tjener nå i sin helhet det nye samfunnet som bygger på fellesskap og menneskeverd for alle. Deres antall øker raskere enn de andre samfunnsgruppene. Arbeiderklassen, bøndene og de intellektuelle nærmer seg hverandre.

Etterhvert dannes en klasseløs struktur i samfunnet. Mellom byen og landsbygda forsvinner de vesentlige sosial-økonomiske og kulturelle forskjellene. Forbindelsen mellom legemlig og åndelig arbeid i produksjonen blir nærmere og den vesentlige forskjellen forsvinner til slutt.

Under en høyt utviklet sosialisme og i kommunismen vil enkeltfamilien som økonomisk enhet opphøre. Ingen av familiemedlemmene er økonomisk avhengige av hverandre - verken foreldrene eller barna. De menneskelige relasjonene mellom familiemedlemmene utvikles fritt og likeverdig.

Vis kapitlene


V. ARBEIDERBEVEGELSEN OG NORGES KOMMUNISTISKE PARTI

Marxismen og arbeiderklassen
En hovedoppgave for Norges Kommunistiske Parti er å klargjøre arbeiderklassens stilling og betydning. Dette innebærer først og fremst å gi klassen selv innsikt i sin egen stilling i samfunnet og den historiske rollen arbeiderklassen har som revolusjonær klasse. Det må først og fremst gjøres ved å føre den vitenskapelige sosialismen inn i arbeiderbevegelsen, forene arbeiderklassen med marxismen.

Da arbeiderklassen er fri for produksjonsmidler og blir utbyttet av kapitaleierne, er den mer enn noen annen klasse objektivt interessert i å fremme utviklingen fra kapitalisme til sosialisme. Derfor er den en revolusjonær klasse.

Dens grunnleggende klasseinteresse faller sammen med samfunnslivets grunnleggende interesse i vår tid; Nemlig det å gi produktivkreftene full utfoldelse og oppheve grunnlaget for all sosial urettferdighet, utbytting og undertrykking. I dag gjelder det framfor alt vår felles interesse av å overleve, unngå en ny verdenskrig. Men det gjelder også fellesinteresser i en rekke andre saker som skyldes det monopolkapitalistiske systemet, som f.eks. monopolenes utplyndring av natur- og menneskelige ressurser.

Arbeiderklassen skaper de viktigste og fleste materielle verdiene i samfunnet. Når arbeidsfolk streiker, går samfunnslivet i stå. Samfunnet kan blomstre uten kapitalister, men ikke eksistere uten arbeidere. Den nye sammensetningen og veksten i arbeiderklassen gjør den stadig mer betydningsfull i kampen mellom gammelt og nytt, mellom framsteg og reaksjon, mellom kapitalisme og sosialisme.

Arbeiderklassen har forstått betydningen av samhold og fellesskap. Den er den mest demokratisk innstilte klasse fordi dens egen organiserte bevegelse er det store flertallets selvstendige bevegelse i dette flertallets egen interesse. Dens egne faglige og partipolitiske organisasjoner har en demokratisk oppbygging.

De to hovedretningene i arbeiderbevegelsen
Arbeiderklassens og arbeiderbevegelsens kamp for sin sosiale og politiske frigjøring begynte i og med at arbeiderklassen ble til. Den norske arbeiderklassen har stort sett utviklet seg etter samme linje som arbeiderklassen i andre kapitalistiske land - fra spontan til bevisst bevegelse.

Utviklingen har gått under innflytelse av alle de store idéstrømningene i arbeiderbevegelsen. Den har vært - og er - påvirket av utopiske, anarkistiske, syndikalistiske, marxistiske og reformistiske teorier og standpunkter. Den står under konstant trykk fra borgerlig og førborgerlig ideologi. Den påvirkes både av dogmatiske og opportunistiske holdninger.

Også i norsk arbeiderbevegelse dannet det seg to hovedretninger - en revolusjonær og en reformistisk. Det politiske uttrykk for dette var striden i Det Norske Arbeiderparti fram til splittelsen i 1923, og etter denne tid kommer de to hovedmotsetningene klarest fram gjennom de to arbeiderpartiene - Det norske Arbeiderparti og Norges Kommunistiske Parti.

Reformismen som ideologi og holdninger er sterkt utbredt og har dype røtter i norsk arbeiderbevegelse. Den er en hindring for å forene arbeiderklassen om en målbevisst revolusjonær politikk. Reformismen forkaster den revolusjonære vei. Den hevder i dag at det er tilstrekkelig for arbeiderklassen bare å kjempe for begrensete reformer. Den har bidratt til å passivisere store deler av norsk arbeiderklasse og svekket den aktive kamp for grunnleggende reformer. Den bidrar til å holde arbeiderne vekke fra framstøt med et sosialistisk perspektiv og skaper forvirring om grunnleggende begreper i sosialismen.

Reformismen har utartet til klassesamarbeid i teori og praksis. Den hevder at klassekampen er foreldet og at klasseforskjellene holder på å forsvinne, uten at den kapitalistiske eiendomsretten blir rørt.

Ikke i ett eneste land har de sosialdemokratiske lederne innledet sosialistiske omdannelser. Tvert om, de har tilpasset arbeiderbevegelsen til det borgerlige samfunnet.

Men i enkelte land som utviklet seg mot sosialismen etter den andre verdenskrigen, i 1945, gikk sosialdemokrater sammen med kommunistene i et marxistisk parti, med det mål å bygge et sosialistisk samfunn.

Marxismen i norsk arbeiderbevegelse
Marxismen har aldri hatt noen sterk stilling i norsk arbeiderbevegelse. Før Oktoberrevolusjonen var den lite kjent. Ved siden av Det kommunistiske manifest var svært få tekster av Marx og Engels utgitt før 1920. Norsk arbeiderbevegelse fikk dessuten kjennskap til marxismen mer indirekte, nesten bare gjennom populariseringer som ikke altid var i overensstemmelse med det Marx og Engels hevdet. Først i 20-åra ble utgivelsene flere og bedre. I 1930-åra kom også viktige arbeider av Lenin. På 50-tallet begynte en mer systematisk utgivelse. Selv i dag savnes mange av de mest betydelige verkene på norsk.

Manglende kunnskaper og uholdbare tolkninger skapte mye forvirring i alle arbeiderpartiene. Det teoretiske skoleringsarbeidet og teoriutviklingen lider ennå under dette. Marxismen blir fremdeles i stor utstrekning betraktet som en dogmatisk lære og ikke som en vitenskap i stadig utvikling. Oppløsningen av SU og sosialismens nederlag der og i andre land har forsterket denne feiloppfatningen av marxismen. NKP ser det som en helt sentral oppgave å overvinne slike oppfatninger.

Norsk arbeiderbevegelse trenger marxismen som teoretisk grunnlag. Den er en uunnværlig teori i kampen arbeiderklassen må føre. NKP skal representere den skapende, ikke-dogmatiske marxismen i norsk arbeiderbevegelse.

"Arbeiderklassens frigjøring må være dens eget verk." Det er til dette formålet arbeiderklassen trenger det kommunistiske partiet. Dette partiet har ingen andre interesser enn arbeiderklassens. Og det har den store fordel framfor andre partier at det arbeider og kjemper ut fra en vitenskapelig teori. Marxismen er den eneste teori som i praksis har vist seg holdbar i arbeiderklassens kamp.

Norges Kommunistiske Parti Et marxist-leninistisk arbeiderparti
Norges Kommunistiske Parti ser det som sin oppgave å virke som den norske arbeiderklassens revolusjonære parti, på grunnlag av marxismen-leninismen.

Partiet deltar på alle tre hovedfronter i klassekampen - den økonomiske, politiske og ideologiske. Den ideologiske kampen har i dag fått mye større betydning enn før, både nasjonalt og internasjonalt. Særlig viktig er det på en velargumentert måte å avsløre antikommunismen. Like viktig er kritikken av kapitalismens økonomiske og politiske system. De borgerlige ideologer har utviklet en rekke besnærende økonomiske og politiske teorier som forvirrer arbeiderklassen. Disse teorier leder arbeiderklassen vekk fra dens historiske oppgave og forlenger livet til kapitalismen.

Partiet bygger på den demokratiske sentralismens prinsipper. Disse demokratiske prinsippene skal gi hvert enkelt medlem full mulighet til å delta i utarbeidingen av partiets politikk og retningslinjer, sentralt og lokalt. Vi legger vekt på å utvikle en kollektiv arbeidsstil. Partiet skal handle i samsvar med vedtak fattet etter en demokratisk behandling i alle ledd. Det enkelte medlem skal rette seg etter flertallet. Men innenfor partiet har det rett til å arbeide for sine standpunkter, så lenge det ikke strir imot partiets grunnsyn. Den indre partidebatten er det viktigste vilkåret for partiorganismens sunnhet. Kritikk, selvkritikk og åpen debatt er en forutsetning for å hindre vilkårlighet og egenrådige avgjørelser, kameraderi og pampetendenser.

Partiet - et redskap
Partiet er ikke et mål i seg selv. Det skal være et redskap for den norske arbeiderklassens og alle progressive krefters kamp for freden, framskrittet og sosialismen. Denne rollen gjelder uansett om partiet er stort eller lite. Derfor kjemper vi for å styrke NKP. Historien viser at en svekkelse av kommunistenes stilling alltid har styrket høyrekreftene, og i kritiske stunder åpnet veien for krig og fascisme.

Et sterkt NKP tjener alle som er i konflikt med storkapitalen og dens politiske partier.

Det kommunistiske partiets nødvendighet ble allerede definert i Det kommunistiske manifest: kommunistene har større innsikt i de vilkårene klassekampen foregår under, når de hele tiden studerer hvordan disse vilkårene utvikles og endres. Og de setter alltid helhetsbevegelsens interesser i forgrunnen. Partiets rolle eller funksjon er definert i samme skrift på denne måten: "De kjemper for å nå arbeiderklassens umiddelbart foreliggende mål og interesser, men samtidig representerer de i den nåværende bevegelse bevegelsens framtid".

Denne rollen kan ikke spilles av et parti som bare begrenser seg til protest og opposisjon. Folk ber ikke om nei, men om realistiske og velbegrunnete løsninger.

NKPs oppgaver i massebevegelsene bygger på to fundamenter:
a) Delta aktivt i kampen for å ta vare på den arbeidende befolkningens umiddelbare interesser, og
b) samtidig utnytte alle muligheter til en effektiv kritikk av kapitalismen, gi den daglige kampen antimonopolistiske perspektiver og drive målbevisst og velfundert opplysning og informasjon.

NKPs profil må være at det også er et kampens parti, et aksjonsparti, dvs. et parti som tar løpende initiativ og aktiviserer i den antimonopolistiske massebevegelsen, lokalt og sentralt. Langs en slik linje må medlemmene og partiets organer på alle plan delta aktivt og enhetlig i den sosiale og politiske kampen.

Rollen som redskap kan bare spilles når partiet plasserer seg i arbeiderbevegelsen og folkebevegelsen ellers med sin innsikt, sitt helhetssyn, sine analyser, sine paroler, sine forslag, sine utspill og sitt engasjement.

Enhet mellom teori og praksis
Enheten mellom teori og praksis, samsvaret mellom ord og handling, er et ufravikelig prinsipp for det kommunistiske partiet.
På bakgrunn av den strategiske hovedlinjen som er staket opp i dette programmet, må NKP meisle ut, konkretisere og følge opp sin politikk og praksis. Det er gjennom dette og den idologiske kampen at partiet markerer og profilerer seg. Det er ut fra dette vi plasserer oss som kommunistisk parti innenfor arbeiderbevegelsen og i det norske samfunnet.

Det å sette partiets hovedlinje ut i praksis, er ikke bare et organisatorisk spørsmål, men et politisk spørsmål. Det krever at medlemmer og tillitsmenn er fortrolige med partiets linje, at det hersker en kollektiv felles bevissthet. Det krever at partiet har en felles vilje til å gå ut i det norske landskapet, delta aktivt i den nasjonale klassekamp, samtidig med at partiet konsekvent fastholder den proletariske internasjonalismens prinsipper.

Partiet må legge avgjørende vekt på å gi våre medlemmer og sympatisører innsikt i vilkårene for dagens klassekamp og kunnskap om hvordan den organiseres. Det teoretiske studiet av filosofiske, økonomiske, sosiale og kulturelle spørsmål må knyttes til den aktuelle praksis i klassekampen og ta sitt utgangspunkt i den. Partiskoleringen skal ruste partimedlemmene i deres aktive politiske virksomhet på ulike felter. Den er samtidig den viktigste forutsetningen for en prinsippfast kommunistisk overbevisning og holdning. Den hindrer at partiet glir ut i høyreopportunisme eller venstreradikalisme.

Norges Kommunistiske Partis forhold til andre partier
Å gjennomføre sosialismen i Norge er en sak for hele den norske arbeiderbevegelse.
Både i kampen for bedre kår for det arbeidende norske folk, for å bevare og utvide de demokratiske rettighetene og for å erobre makten og bygge sosialismen, går Norges Kommunistiske Parti inn for samarbeid med de andre arbeiderpartiene.

Partiet går inn for samarbeid og enhetlig opptreden med alle progressive krefter. NKP søker forbund med alle antimonopolistiske og demokratiske organisasjoner og grupper. Gjennom de brede tverrpolitiske bevegelsene kan også grunnlaget legges for et mer varig samarbeid, med sosialismen som perspektiv.

Det Norske Arbeiderparti
DNA er en del av den internasjonale sosialdemokratiske bevegelsen. Partiet har på 90-tallet i Norge stadig tydeligere blitt garantisten for kapitalistisk liberalistisk markedsøkonomi. Uten særlig motstand i eget parti og med støtte fra Høyre og Fremskrittspartiet har det gjennomført det ene dereguleringstiltaket etter det andre.

Selv etter at 52,2% av befolkningen, 28/11-94, for andre gang sa nei til medlemsskap i EU, har partiet markert svært tydelig at kursen med sikte på å integrere Norge i EUs indre marked gjennom EØS-avtalen fortsetter. Skritt for skritt tilpasser DNA seg det internasjonale monopolkapitalistiske systemet.

På vesentlige områder har partiledelsen bøyet av for storkapitalens krav. Deres klassesamarbeidspolitikk svekker idag arbeidsfolks grunnleggende sosiale rettigheter og mulighetene for å føre en alternativ økonomisk politikk. Holdningene til statsbedrifter taler et tydelig språk.

Istedet for å advare mot storkonsernenes og byråkratiets økende makt i EU-systemet, fortsetter de toneangivende sosialdemokratene å skjønnmale monopolenes Europa.

Slik har de blitt forsvarere av en politikk som innebærer nedbygging av de små landenes handlefrihet, svekking av det lokale folkestyret gjennom økte motsetninger mellom sentrums og- periferibefolkningen, en forsterkning av miljøproblemene og en svekking av fagbevegelsens strategiske posisjoner.

Alt i alt innebærer DNAs holdning til EU-prosessen i seg selv en vesentlig høyredreining. Her har de tatt på seg å gjennomføre en politikk som er helt på linje med programmet til Høyre og Fremskrittspartiet. I sin "Ja til EU"-kampanje fikk DNA-ledelsen solid støtte fra NHO, arbeidskjøpernes hovedorganisasjon i Norge. Dette var et svært tydelig politisk uttrykk for at storkapitalen hadde tillit til DNA som det eneste partiet i Norge med styrke til å føre en politikk i storkapitalens interesser.

Sammen med ledelsen i en rekke andre sosialdemokratiske partier har DNA i de utenriks- og forsvarspolitiske hovedspørsmålene stilt seg på samme side som USA-og EU- imperialismen. Blant annet kommer dette tydelig fram i deres nærmest reservasjonsløse holdning til VEUs planer om å kunne sette inn Europahæren i aksjoner utenfor egne grenser og uavhengig av enstemmighet i FN.

Særlig før SUs oppløsning spilte sosialdemokratiet en positiv rolle innen fredsarbeidet. Den rollen har de til en viss grad ennå. Men i sin rolle som heiagjeng for nedbyggingen av sosialismen i Øst-Europa, har de et medansvar for at det er oppstått fattigdom, etniske motsetninger og kriger i disse områdene. Sosialdemokratiets rolle som fredskaper er derfor høyst diskutabel og motsetningsfull.

Organiseringen av Sosialdemokrater mot EU (SME) i 1993-94 viser at partiet fortsatt har en aktiv venstreside. Men bare aktiv grasrotmobilisering utenfor partiet vil kunne snu partiets nåværende høyrekurs.

Sosialistisk Venstreparti
SV er en del av den sosialdemokratiske retningen i arbeiderbevegelsen. Det tar sikte på å markere seg som en selvstendig kraft på venstresida, bl.a. gjennom et tredje standpunkt mellom Arbeiderpartiet og NKP. Ideologisk og politisk er SV uten enhetlig profil. Dette viste seg også i partiets behandling av EU-spørsmålet.

Partiets program og praksis inneholder elementer fra ulike retninger og strømninger, såvel marxistiske som småborgerlige og anarkistiske retninger.

SV har motstridende og uklare holdninger i prinsipielle spørsmål, blant annet når det gjelder sosialismen. I viktige sosiale spørsmål går SV inn for de samme saker som kommunistene og venstrefløyen i DNA. Det samme gjelder i utenriks- og sikkerhetspolitikk.

Venstreradikalismen
Et hinder for en bred enhetspolitisk utvikling i arbeiderbevegelsen er sekterismen og venstreopportunismen. Den kommer til uttrykk på forskjellige måter og har for en stor del sin sosiale basis i småborgerlige samfunnslag. Et typisk kjennetegn for venstreradikalismen er den manglende evnen til å kombinere ulike former for politisk kamp.

Den nedvurderer eller forkaster det nødvendige massearbeidet, det parlamentariske arbeidet og kompromisser. Den har en tendens til å forherlige bruken av populære, men dogmatiske fraser.

Når en under mottoet om å bygge et nytt revolusjonært parti, i realiteten har isolert seg som en politisk sekt fra den virkelige og folkelige kampen, har resultatet blitt splitting av arbeiderbevegelsens venstreside.

Dette har objektivt svekket det politiske potensialet til alle breie folkebevegelser. Det har også hindret arbeidet for et sterkere kommunistisk parti.

Den største av de venstreradikalistiske grupperingene i Norge, RV/AKP, sprang historisk ut av Sosialistisk Folkeparti (SF) på 60-tallet. På 70-tallet og langt oppover på 80-tallet hadde denne grupperingen de fleste av kjennetegnene til sekterismen og venstreopportunismen, eller det Lenin kalte "radikalismen - kommunismens barnesykdommer."

I denne bevegelsen ser det imidlertid ut til at det har skjedd endringer i positiv retning fra slutten av 80-tallet. I samarbeid med andre organisasjoner inntar RV/AKP nå langt mer konstruktive holdninger til enhet og samarbeid på tvers av partiskillene.

Men samtidig forsterkes den interne kampen i denne bevegelsen om politisk plattform og identitet. Det delvis konstruerte skillet mellom parti (AKP) og bevegelse (RV) kan ikke fortsette. Selv etterat RV i 1995 ble konstituert som parti, er det fortsatt uavklart hvilken hovedretning utviklingen i denne bevegelsen vil få; en venstresosialistisk flytende bevegelse eller et mer stringent revolusjonært parti. Avgjørende for oss er deres syn på overgangen til sosialismen og holdningen til aksjonsfellesskap med andre venstrekrefter.

Mindre grupperinger som Internasjonale Sosialister (IS), Revolusjonært Ungdomsforbund (RUF) o.a. er muligens bare døgnfluer. Men deres eksistens viser at det er behov for et sterkere kommunistisk arbeid blant ungdommen.

De Grønne
Forståelsen for de miljømessige utfordringene og de store økologiske sammenhengene har på 70 -og 80-tallet intensivert arbeidet for natur -og miljøinteressene. Miljøpartiet De Grønne er det politiske uttrykket for denne trenden.

Vi hilser dette grønne engasjementet velkommen og har også utviklet aksjonsfellesskap med mange av disse gruppene lokalt, i store og små kampsaker. Det er mye som tyder på at også "De Grønne" vil bli tvunget til å fokusere sterkere på sammenhengen mellom kapitalismen og miljøproblemene.

Uttalelser fra ledende ideologer i den grønne bevegelsen viser at begreper som sosialisme og planøkonomi også kan settes på dagsorden av De Grønne. Dette lover godt for et sterkere og breiere samarbeid mellom den revolusjonære arbeiderbevegelsen og miljøbevegelsen.

Samarbeid på tvers av skillelinjer
NKP understøtter det progressive og positive og kritiserer det tilbakeliggende og inkonsekvente i standpunktene til de andre partiene i arbeiderbevegelsen. Vi framhever det som forener kommunister, sosialdemokrater og sosialister og som er i samsvar med arbeiderklassens grunnleggende interesser. Aktivt og målbevisst går vi inn for det som fremmer enhetlig opptreden av arbeiderklassen, høyner dens klassebevissthet og øker dens kjennskap til sin egen stilling og historiske oppgave.

Dagens og morgendagens oppgaver krever økt forståelse og innsats for felles grunninteresser i hele arbeiderbevegelsen. Dette kommer særlig til uttrykk i aksjonsenhet og ulike former for samarbeid mellom sosialdemokrater, sosialister og kommunister på arbeidsplassene, i fagbevegelsen og i andre masseorganisasjoner, - først og fremst i fredsbevegelsen.

Samtidig utvikles strømninger på venstresiden i arbeiderbevegelsen som går inn for tilnærming mellom de sosialistiske og kommunistiske kreftene. Dette gir muligheter til oppklarende diskusjoner. Det kan føre til større enhet og forståelse for at det er nødvendig å forene venstrekreftene på et anti-kapitalistisk grunnlag.

Mellompartiene
En sentral oppgave for hele arbeiderbevegelsen er å isolere de borgerlige høyrekreftene og etablere allianse og samarbeid med mellompartiene, med sikte på å begrense storkapitalens makt og styrke demokratiet.

Monopolkapitalens klasseinteresser, som politisk ivaretas først og fremst av Høyre og Fremskrittspartiet, kommer på forskjellige måter i motsetningsforhold til det store flertallet av funksjonærer, bønder, fiskere, selvstendige næringsdrivende i byene, intellektuelle, pensjonister og andre grupper. Uansett fellesskap når det gjelder bestemte verdinormer i det borgerlige samfunnet mellom de småborgerlige partiene og Høyre/Fremskrittspartiet, er det derfor viktige prinsipielle skillelinjer mellom de to partipolitiske leirene utenfor arbeiderbevegelsen.

Dette skillet fører også til en differensiering innad i mellompartiene. Både i Venstre, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti diskuteres saker som henger sammen med den utbyttingen og det presset som disse partienes tilhengere utsettes for under den statsmonopolistiske kapitalismen. Deler av disse partiene radikaliseres. Særlig gjelder dette Senterpartiet. Partiets kamp mot EU og alt hva det står for, er i bunn og grunn et ledd i den antimonopolistiske kampen.

En av hovedoppgavene for NKP er å gjøre det klart at mellomlagene og andre samfunnsgrupper bare har utsikt til å vinne fram med sine interesser og krav når de står sammen med arbeiderklassen.

Høyrekreftene må isoleres
Lederskapet i Høyre og Fremskrittspartiet ivaretar ikke bare det norske storborgerskapets klasseinteresser. De går også inn for at utenlandsk industri- og finanskapital skal etablere seg helt fritt her i landet. I utenriks- og sikkerhetspolitikken inntar de en servil holdning overfor de herskende kretser i USA og EU.

Høyre og Fremskrittspartiet har sitt medlems- og velgergrunnlag i flere sosiale lag, - fra borgerskapet til vanlige lønnstakere. EU-avstemningen i 1994 viste at også vesentlige deler av disse partienes velgere er på kollisjonskurs med partiledelsen i flere spørsmål.

Det skaper indre spenninger og økte motsetninger. Blant annet skjerpes motsetningene mellom den mørkeblå, reaksjonære, militaristiske retningen og de liberal-konservative som går imot undergraving av det borgerlige demokratiet. I kampen for fred, nasjonal uavhengighet og forsvar for og utvidelse av demokratiet må arbeiderbevegelsen knytte an også til disse liberale kreftene i folket vårt.

Norges Kommunistiske Parti og den internasjonale arbeiderbevegelsen

Den proletariske internasjonalismen og internasjonal solidaritet
Arbeiderne i alle land har grunnleggende felles interesser. De har en felles fiende - den internasjonale kapitalen. De har et felles mål - å avskaffe det ene menneskets utbytting av det andre og bygge sosialismen-kommunismen. Arbeiderbevegelsen i alle land må derfor forene sine krefter på den proletariske internasjonalismens grunn.

Internasjonal solidaritet betyr at den norske arbeiderklassen støtter frigjøringsbevegelsene i de landene som ennå er underlagt fremmede koloniherrer. Den støtter aktivt alle folk som kjemper for sin nasjonale og sosiale frihet og uavhengighet.

Proletarisk internasjonalisme betyr at den norske arbeiderklassen stiller seg solidarisk med arbeiderklassen og dens organisasjoner i alle land. Den betyr at den norske arbeiderklassen stiller seg solidarisk med arbeiderklassen i de landene der den har tatt makten og bygger sosialismen, samtidig som den kritiserer feil og mangler som er i strid meden sosialismens prinsipper og skader dens internasjonale anseelse.

En slik kritikk er nødvendig og skal tjene utviklingen av vår felles sak. NKP ser på oppløsningen av SU og avviklingen av sosialismen i en rekke land som en historisk tragedie med uoverskuelige negative virkninger internasjonalt.

Den kommunistiske verdensbevegelsen

Norges Kommunistiske Parti er en selvstendig del av den kommunistiske verdensbevegelsen.
Den internasjonale kommunistiske bevegelsen var og er fremste kraft i den revolusjonære verdensprosessen.

Vårt parti går inn for enhet, samhold og slagkraft i den internasjonale kommunistiske bevegelsen. Vi går inn for forbindelser og kontakter med marxistiske partier og nasjonale frigjøringsbevegelser over hele verden. I forholdet til andre broderpartier følger vi prinsippene om uavhengighet, likhet og ikke-innblanding i indre saker. Hvert parti utarbeider og fører sin politikk ut fra forholdene i sine respektive land. Det må herske et demokratisk, kameratslig og åpent forhold mellom partiene. Intet enkelt parti eller sentrum må på ny få regional eller global "overhøyhet" i vår bevegelse, slik det var i Komintern og Kominforms dager.

Samtidig går NKP inn for at kommunistiske og andre marxistiske partier utvikler et nærmere internasjonalt samarbeid. Dette samarbeidet må omfatte både våre sentrale aktuelle oppgaver, først og fremst kampen for å bevare freden, og de mer prinsipielle spørsmålene. Vi går inn for å finne fastere former for internasjonalt samarbeid mellom partiene, fordi det kan styrke både det enkelte partiet og den internasjonale kommunistiske bevegelsen. Dette ut fra vår overbevisning om at det er langt mer som forener oss enn det som skiller.

Kapitalkreftenes organisasjoner og de konservative, liberale og sosialdemokratiske partiene har funnet fram til sine former for internasjonalt samarbeid og utveksling av erfaringer. Vi kommunister må, ut fra våre felles ideologiske og klassemessige interesser og oppgaver, utvikle og styrke vårt internasjonale samarbeid. Dette er også i samsvar med en viktig historisk tradisjon i vår bevegelse.

De nasjonale interesser og vårt internasjonale ansvar
Norges Kommunistiske Parti går inn for nasjonenes uavhengighet, deres rett til selvbestemmelse og likhet. Vi kjemper mot enhver form for nasjonal undertrykkelse.Det er en forutsetning for frivillig tilnærming mellom nasjonene og fredelig samarbeid på likeberettiget grunnlag.

Et selvstendig Norge betyr uavhengig norsk gjerning for fred i verden. En nasjon som kjemper for og forsvarer sin nasjonale selvstendighet, kjemper samtidig for sine borgeres frihet. Bare et land som har full selvbestemmelsesrett og samtidig viser respekt for andre land, kan utvikle personlig frihet, og sikre det enkelte menneskets rett til å bestemme over seg selv.

Et folks underkastelse under andre er en fornektelse av menneskerettighetene. Norske kvinner og menn må selv bestemme i eget hus. Norsk innlemmelse i den europeiske unionen, EU, vil på ny gjøre Norge til et lydrike.

Å trygge Norges nasjonale sikkerhet og selvstendighet vil gi større framgang for det arbeidende folk og større utviklingsmuligheter for demokratiet.

Nasjonal og statlig suverenitet er en forutsetning for å kunne utvikle en økonomisk politikk som tjener det arbeidende norske folk. Oppgivelse av nasjonal uavhengighet fører til økonomisk undertrykkelse eller vesentlig innskrenking av råderetten. Den gir frie muligheter for den utenlandske kapitalens ekspansjon.

Norges frihet må fremmes gjennom utvikling av norsk økonomi etter demokratiske og nasjonale retningslinjer og gjennom kamp mot de transnasjonale selskapenes diktat og infiltrering. Norge må her stå sammen med andre land som er utsatt for samme fare. Vi må samarbeide med land som respekterer landets nasjonale og statlige suverenitet.

For å oppnå dette må følgende gjelde:
- Norsk statsmyndighet må ikke overføres til overnasjonale organer. Norges Storting og regjering må bare inngå avtaler som bygger på respekt for retten til selvbestemmelse.
- Det ledende prinsippet for norsk utenrikshandel må være: Økonomisk samarbeid med alle folk, uansett deres samfunnssystem, på grunnlag av likeberettigelse og gjensidig fordel.
- Lover som skal sikre kontroll med utenlandsk kapital må håndheves, styrkes og utvides.
- Norges utenrikshandel må under offentlig kontroll og reguleres gjennom langsiktige handelsavtaler.
- Det gjennomføres importregulering, som beskytter landets egen produksjon mot konkurransen fra de transnasjonale selskapene.
- Kontrollen med kapitaleksporten må bli strengere enn i dag. Den må ikke liberaliseres. Norsk kapital må bli i landet for å utvikle norsk produksjon og sikre norske arbeidsplasser. Kapitalflukt må stoppes. Utflagging av norske skip må stoppes.

Kommunistene er både patrioter og internasjonalister
Norges Kommunistiske Parti avviser nasjonalt sneversyn. Vi går imot enhver tendens fra nasjoner til å spille førerroller for andre folk. Men partiet avviser også fornektelse av nasjonale særtrekk eller undervurdering av berettigete nasjonale interesser. Det enkelte kommunistiske partis nasjonale og internasjonale ansvar er ett.

Det er ingen motsetning mellom Norges nasjonale interesser og arbeiderklassens internasjonale interesser. Jo sterkere arbeiderklassen står internasjonalt, desto større framgang kan den norske arbeiderklassen og det norske folk ha i sin kamp. Norges Kommunistiske Parti går inn for å styrke de internasjonale solidaritetsbåndene mellom arbeidere og arbeiderorganisasjonene. Vi går inn for gjensidig utveksling av erfaringer.

Internasjonal arbeiderenhet i kampen mot den internasjonale monopolkapitalen er nå mer nødvendig enn noen gang.

Det gjelder å møte de transnasjonale selskapenes offensiv og ekspansjon.

Det gjelder å møte krigsforberedelsene til de mest aggresive krefter i imperialismen med felles, internasjonale mottiltak.

Det gjelder i fellesskap å utforme en ny internasjonal politikk som styrker samkvemmet mellom alle land og folk, og samtidig styrker den nasjonale selvstendigheten.

Det gjelder å åpne en trygg framtid for hele menneskeheten.

Vis kapitlene