Ansvar etter Libya

Skrevet . Publisert i Østfold

«Påkrevd med gransking av Libyainnsatsen» har Aftenposten som tittel på sin lederartikkel fredag 16. september. Det er ikke vanskelig å dele redaktørens syn på nødvendigheten av en uavhengig gransking av Norges deltakelse i krigen i Libya.

I april i år fremmet Kristelig Folkeparti, Venstre, Senterpartiet og SV et forslag om en uavhengig gransking av Norges deltakelse i Libya-konflikten. Dette forslaget falt i Stortinget mot stemmene til Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet. Utenriksminister Børge Brende sa i stortingsdebatten at det ikke er grunn til å evaluere enhver militæroperasjon som Norge har deltatt i. Anniken Huitfeldt fra Arbeiderpartiet begrunnet partiets motstand mot en evaluering med at Afghanistan-evalueringen var under arbeid. Disse begrunnelsene framstår som dårlige argumenter for å kunne vri seg unna en ubehagelig granskningsrapport.

I en rapport som utenrikskomiteen i Underhuset i Storbritannia har fått utarbeidet, beskrives det hvordan daværende statsminister David Cameron ble påvirket av den daværende franske president Nicolas Sarkozy til militær deltakelse i Libya-konflikten. Det sies at operasjonene var basert på feilaktige etterretningsrapporter. Truslene om et nært forestående folkemord var sterkt overdrevet. Avisa The Washington Times avslørte at amerikansk etterretning ikke fant tegn på et nært forestående folkemord. Argumentet om folkemord ble likevel brukt av Hillary Clinton. Etterretningstjenesten konkluderte med at Gaddafi tvert imot ikke hadde til hensikt å drepe egne innbyggere, da han ville slå ned opprøret.

The Huffington Post skriver at eposter til Clinton også har avslørt at man var klar over at Gaddafis regime hadde klart å holde ekstremistene i sjakk, mens man nå sto overfor en forventet styrking av jihadistene som følge av NATO-landenes bombing. Det er også avslørt at man på amerikansk side var klar over at pro Nato-opprørerne summarisk henrettet folk. Clinton var også klar over at konflikten i Libya kunne ha vært løst gjennom forhandlinger, noe Clinton for øvrig fryktet, før Nato-landenes bombing startet. 

Det ble tidlig klart at Nato-landenes agenda i Libya ikke var en beskyttelse av sivile, men en deltakelse i en krig som hadde som hovedmål å sørge for Gaddafis fall. Det er hevet over enhver

tvil at landene som deltok i bombingen av Libya gikk vesentlig lengre enn FN-mandatet. Dette mandatet hadde som formål å sikre beskyttelsen av sivile.

Allerede i 2001 la USA planer om hvordan de skulle gå til krig mot syv land i løpet av fem år. Ett av landene var Libya. Dette dokumenteres av den pensjonerte amerikanske generalen Wesley Clark. I et intervju som er tilgjengelig på YouTube, begrunner han dette med oljerikdom. En e-post til Hillary Clinton avslører franske motiv for å gå til krig mot Libya. Det handlet om olje, fransk innflytelse, men også frykten for at Gaddafis planer om en egen afrikansk valuta skulle bli en realitet. Libya hadde gullreserver på totalt 143 tonn.

Det er nedfelt i Grunnloven at det er Stortinget som skal behandle spørsmål om Norge skal delta i krig. Dette ble ignorert av den rødgrønne regjeringen, med daværende statsminister Jens Stoltenberg og daværende utenriksminister Jonas Gahr Støre i spissen. Via

mobiltelefon og tekstmeldinger ble det i løpet av timer bestemt at Norge skulle delta i krigen. I løpet av krigen slapp norske piloter nesten 600 bomber over Libya. Mange av bombemålene ble pekt ut av pilotene mens de var i lufta.

Som vi vet ble Libyas leder drept av opprørsstyrkene, godt assistert av NATO-landenes bombing. Etter drapet på Gaddafi uttalte Gahr Støre til Aftenposten.no at «jeg mener vi må våge å være optimistiske. Det libyske folket har kastet av seg en diktator». Videre la han «vekt på signaleffekten dette får ut over grensene til Libya, at enda en diktator i Midtøsten har falt.» Da nyheten om Gaddafis død ble kjent var daværende statsminister Jens Stoltenberg i Washington hvor han forberedte et møte med president Barack Obama. På Aftenposten no. het det at man ventet at presidenten på nytt «berømmet Norge for innsatsen i Libya».

En FN-rapport fra 2016 avslører hvordan situasjonen i Libya har utviklet seg. Her beskrives Libya som et land hvor lovløsheten råder. Det dokumenteres tusenvis av offentlige likvideringer, drapsforsøk, tortur, voldtekter, trusler, trakassering og vilkårlig fengsling. Mange av forbrytelsene kan utgjøre krigsforbrytelser ifølge FNs menneskerettighetssjef Zeid Ra’ad Al Hussein.

I Aftenpostens lederartikkel heter det videre at «en evaluering er nødvendig, ikke for å dyrke frem etterklokskap, men for å se om det er lærdom å hente for politikere, militære og i siste instans også for norsk opinion».

For noen uker siden ble Afghanistanrapporten om Norges krigsdeltakelse offentliggjort. Konklusjonen var at Norge var en god alliert, men utover det har man ikke lykkes. Siden har det blitt stille om rapporten, også fra pressens side. Som vi vet bisto Norge også USA i angrepet på Irak i 2003. Norge var en av de mest ivrige deltakerne i bombingen av Libya. Nå er Norge engasjert i Syria-konflikten.

Om tidligere Høyre-leder og utenriksminister Jan Petersen er det sagt at ikke engang under tortur ville han si noe kritisk om USA. Dette er en beskrivelse som passer de aller fleste norske politikere. Det er derfor lite trolig at norske politikere kommer til å lære noe av en eventuell granskningsrapport om Norges deltakelse i, og ikke minst politiske behandling av Libya-konflikten. Til det er beundringen for USA og amerikanske politikere for sterk. Det samme kan sies om store deler av det norske pressekorpset. Likevel er det viktig å få en uavhengig granskningsrapport. Det er håp om det siden det fra Arbeiderparti-hold er signalisert at partiet nå er på glid.

Et annet spørsmål som absolutt må reises er om norske politikere bør stilles til ansvar. Kan man leve med at samtlige stortingsrepresentanter og regjeringsmedlemmer stilte seg bak en aksjon som har lagt et land i grus, ført til tusenvis av drepte, drapsforsøk, tortur og voldtekter?

TERJE BJØRLO

Nestleder Norges Kommunistiske Parti i Østfold

(Foto: Nei til EU)

Utskrift