Angrepskrigen på Balkan

Skrevet . Publisert i 1999

Etter hvert som angrepskrigen NATO har satt i gang på Balkan blir mer og mer omfattende, får vi mediemeldinger om at sivile mål er truffet, sivile er drept og folk flykter fra bomberegnet.

All krig er uverdig, og denne krigen er ikke noe unntak. Vi er som nordmenn, medlemmer av en militærallianse som bomber infrastrukturen vekk fra et land alliansens ledelse ikke liker. Vi vet alle at det ikke er mulig å treffe bare såkalte militære mål fra mange tusen meters høyde. Vi vet at mennesker drepes hver eneste natt fordi Jugoslavia ikke vil la seg okkupere slik Norge ble i 1940.

For det er jo det NATOs diktat egentlig dreier seg om. Alliansen vil bestemme politikken i en del av den suverene staten Jugoslavia, og det skal føres fram ved krig! Nå er det på tale å utvide krigen med bakkestyrker også. Har vi ikke hørt dette før?

Var det ikke liknende argumenter for freden og friheten i Sør-Vietnam? Det endte opp med at bortimot en halv million amerikanske soldater og soldater fra andre allierte land kjempet en håpløs krig mot et helt folk som til slutt slo dem ynkelig.

I dag må alle fornuftige og fredselskende mennesker protestere mot selve krigen mot Jugoslavia. Først må myrderiene stanses og de som ikke har flyktet fra bombene må igjen få kunne sove i senger om nettene, ikke i tilfluktsrom. Dernest får diplomatiet arbeide, slik det har klart mange ganger tidligere, også i krigstuende situasjoner. Men det ville vel virke tillitvekkende om dette diplomatiet ble ledet av diplomater utenfor NATO?

Hva med å be det alliansefrie India opptre som mekler, hva med forsoningsspesialistene i Sør-Afrika? Kan de hjelpe til med et sivilisasjonsbidrag der Vesten har sviktet?

Dag Norum
leder NKP Østfold

Utskrift