Da det norske folk avviste medlemskap i EF i folkeavstemninga i 1972, avviste man samtidig
Romatraktaten som var EFs grunnlag med de fire frihetene – fri flyt av kapital, varer, tjenester og arbeidskraft. I etterkant av folkeavstemninga ble det fremforhandlet en handelsavtale mellom EF og Norge. Denne trådte i kraft 1. juli 1973.
Flertallet på Stortinget vedtok EØS-avtalen i 1992. Denne avtalen er langt mer omfattende enn den folkeflertallet avviste i folkeavstemninga i 1972. Det betyr at flertallet av stortingsrepresentantene i realiteten bidro til å oppheve resultatet av folkeavstemninga 20 år tidligere. Siden EØS-avtalen ikke var fremforhandlet før stortingsvalget i 1989, kunne ikke velgerne la sitt synspunkt på avtalen være bestemmende for hvilket parti de stemte på. Stortingsflertallet avviste også å legge EØS-avtalen fram for folket i en folkeavstemning.
Siden EØS-avtalen trådte i kraft 1. januar 1994 er det tatt inn om lag 16 000 EU-rettsakter i norsk lov. Kun én gang er den såkalte reservasjonsretten benytta, det var om EUs tredje postdirektiv, men varselet om å benytte seg av denne retten i forbindelse med postdirektivet ble seinere trukket tilbake.
Fredrik Sejersted – som nå er regjeringsadvokat – uttalte i forbindelse med at EØS-avtalen ble en realitet at «Nå når EØS-avtalen er undertegnet, er politikken over. Nå er resten bare jus». En rapport fra By- og regionforskningsinstituttet NIBR ved OsloMet i 2018, som bygger på undersøkelser i 2017, viser at om lag halvparten av sakene som behandles i kommunestyrer/bystyrer og fylkesting er berørt av EØS-avtalen. Dette medfører at lokaldemokratiet er betydelig innskrenka. Eller for å vise til professor Erik Oddvar Eriksen og juristen Eirik Holmøyvik som peker på at «I praksis setter EØS-avtalen Grunnloven til side». Disse uttalelsene viser hvordan EØS-avtalen undergraver og truer folkestyret.
Norges Kommunistiske Parti vil peke på at handelsavtalen av 1973 automatisk vil tre i kraft ved en oppsigelse av EØS. NKP understreker at det kun er tre land som baserer sitt forhold til EU med bakgrunn i EØS-avtalen, nemlig Norge, Island og Liechtenstein. Alle de andre landene handler med EU uten en slik avtale. For å gjenreise muligheter for et reelt folkestyre mener NKP at EØS-avtalen må sies opp og erstattes med en reforhandlet handelsavtale.