Oljefondet har lenge blitt framstilt som “folkets kollektive rikdom” – et symbol på såkalt “ansvarlig forvaltning og sosialdemokratisk klokskap”. Men Arbeiderpartiets forslag om å sette Etikkrådet på pause avslører en dypere motsigelse: selv de mest «etiske» statlige institusjoner er underlagt kapitalens logikk.

Fra et marxistisk-leninistiske ståsted markerer dette forslaget et tydelig skifte. Det handler ikke om tekniske justeringer, men om å bekrefte profitten som høyeste prinsipp – en politikk som setter kapitalakkumulasjon foran etikk, solidaritet og rettferdighet.

Kapitalakkumulasjon foran etisk kontroll

Begrunnelsen fra Ap og støttende partier er at etiske retningslinjer må «revideres» for å sikre fondets langsiktige stabilitet og globale plass. Bak dette teknokratiske språket ligger en klassevirkelighet: etisk kontroll blir overflødig i det øyeblikket den truer bunnlinjen.

Fondet er investert i tusenvis av selskaper – fra globale teknologimonopoler til våpenprodusenter – og har gjentatte ganger blitt kritisert for å sette avkastning over ansvar. Når Etikkrådet settes på pause, fjernes det ene institusjonelle hinderet som har eksistert mot denne kapitalistiske ekspansjonen. Det er profitten som skal beskyttes – ikke prinsippene.

Hyklerskapet avslørt: oljeformuen og finansiering av folkemord

Denne motsigelsen har aldri vært tydeligere enn i forbindelse med Oljefondets investeringer i Israel under det pågående folkemordet i Gaza, beskrevet av FN-eksperter som en systematisk utslettelse. Samtidig som Den internasjonale straffedomstolen (ICC) har utstedt arrestordre på israelske ledere for krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten, har Norges statlige oljefond fortsatt å eie aksjer i selskaper som leverer våpen, motorer og teknologi til den israelske hæren.

Dette er ikke et moralsk uhell – det er et uttrykk for systemets kjerne. Det er moralsk forkastelig at offentlig rikdom – skapt av norsk arbeiderklasse og oljeutvinning i Nordsjøen – brukes til å finansiere et regime anklaget for folkemord.

Beslutningen om å svekke den etiske kontrollen kommer nettopp idet presset for å trekke seg ut av slike investeringer øker. Staten beskytter dermed kapitalen mot moralsk ansvar. Budskapet er klart: når etikk truer avkastningen, må etikken vike.

Noen hevder at Jens Stoltenbergs rolle i bombingen av Libya gjør ham til en krigsforbryter. Slike påstander er juridisk omstridte, men fra et moralsk ståsted er Stoltenbergs rolle høyst tvilsom og vitner om et alvorlig fravær av etisk integritet. Det bør derfor ikke overraske noen at det nettopp er Stoltenberg som står bak politikken om å sette oljefondets etikkråd på pause. Dette til tross for arrestordre på israelske ledere fra Den Internasjonale Straffedomstolen og økende kritikk fra den virkelige venstresiden. Dette er i tråd med hans politiske arv: lojalitet til NATO og kapitalens interesser fremfor folkeretten, solidaritet og moral.

Liberalismen avslørt

Liberale forsvarere av fondet snakker gjerne om «ansvarlig kapitalisme» og «verdibasert forvaltning». Men denne saken avslører tomheten bak retorikken. Liberalismens idealisme forsvinner i det øyeblikket kapitalens bunnlinje trues. Det som står igjen er den nakne logikken om profitt først, moral etterpå.

Dette er det Marx kalte kapitalens fetisjisme – der sosiale relasjoner, vold og utbytting skjules bak et tilsynelatende nøytralt språk om investering og vekst. Oljefondet blir da ikke et symbol på felles ansvar, men et avansert instrument for å reprodusere global ulikhet og imperialistisk dominans – pakket inn i et språk om «god forvaltning».

Stat og kapital – en uløselig allianse

Oljefondets makt ligger i illusjonen om nøytralitet – «fondet tilhører alle». Men investeringene, inkludert i selskaper som er medskyldige i okkupasjon og krig, viser at denne nøytraliteten ikke eksisterer. Staten opptrer ikke som moralsk aktør, men som kollektiv kapitalist: den forvalter rikdom for å opprettholde det globale systemet den selv tjener på.

Ved å sette Etikkrådet på sidelinjen viser den norske staten hvor lojaliteten egentlig ligger – ikke hos internasjonal rett, menneskerettigheter eller de undertrykte, men hos stabiliteten i de globale kapitalmarkedene. Den moralske masken faller, og bak står den nakne klassemakten.

Konklusjon: den borgerlige etikkens grenser

Arbeiderpartiets beslutning om å «sette etikken på pause» er ikke en administrativ detalj, men en politisk erklæring. Den slår fast at selv innen sosialdemokratiet vil etikk, rettferdighet og solidaritet ofres når de kommer i konflikt med kapitalens interesser.

Oljefondets medskyldighet i Israels forbrytelser viser dette hykleriet i sin reneste form. Det avslører at de liberale løftene om «etisk kapitalisme» bare gjelder så lenge profitten ikke trues.

Fra et marxistisk-leninistisk perspektiv er konklusjonen klar: så lenge kapitalen rår, vil moralen alltid være betinget. Kampen for rettferdighet – enten det gjelder Palestina eller Norge – kan ikke føres innenfor kapitalens logikk. Løsningen må bli en sosialistisk omorganisering av rikdom, investering og makt under demokratisk kontroll av arbeiderklassen.