NKP viser til høringsnotat datert 1. juli 2025 fra Arbeids- og inkluderingsdepartementet om forslag til endringer i allmenngjøringsloven vedrørende saksbehandlingen i Tariffnemnda. Dette er for øvrig en oppfølging av den siste handlingsplanen – av en lang rekke handlingsplaner – mot sosial dumping. Innledningsvis vil NKP i sitt høringssvar trekke noen historiske linjer, som helt klart viser at EØS-avtalen har fratatt norske myndigheter – og norsk fagbevegelse – viktige verktøy i arbeidslivspolitikken, noe det ble hevdet at avtalen ikke skulle gjøre.
Allmenngjøringsloven ble vedtatt i juni 1993. Ikrafttredelsen var 1. januar 1994, samme dato
som EØS-avtalen trådte i kraft. Grunnen til at vi fikk loven var at vi gjennom EØS-avtalen er
knyttet til EUs indre marked, med de fire såkalte friheter – fri flyt av kapital, varer, tjenester
og arbeidskraft – men også omfattende regelverk på nær sagt alle tenkelige og utenkelige
områder. Grunnet fri flyt av arbeidskraft trenger ikke arbeidskraft fra EU/EØS-land
arbeidstillatelse for å arbeide i Norge.
Lovens formål er å sikre utenlandske arbeidstakere lønns- og arbeidsvilkår som er likeverdige med de vilkår norske arbeidstakere har, og å hindre konkurransevridning til ulempe for det norske arbeidsmarkedet. Denne skulle derfor medvirke til å hindre sosial dumping. NKP viser til at flere regjeringer gjennom år har fremmet, og fått vedtatt, både handlingsplaner og strategier mot sosial dumping.
Likevel er problemet med sosial dumping og arbeidslivskriminalitet omfattende.
Som det vises til i høringsnotatet er det per nå 9 tariffavtaler som omfattes av allmenngjøring gjennom forskrifter.
På Arbeidstilsynets hjemmeside finner vi disse forskriftene, og hva de
omfatter. Ut fra lovens formål kan det slås fast at allmenngjøring ikke fullt ut sikrer
utenlandsk arbeidskraft likeverdige vilkår med norsk arbeidskraft. Selv om det i hovedsak er minstelønna i de berørte tariffavtalene som er allmenngjort, viser forskning at
allmenngjøring har hatt positiv effekt. Likevel er det mange som lønnes under
minstelønnssatsene.
Forutseende av NKP
NKP vil peke på at arbeidsmarkedet ble trukket fram allerede i stortingsdebatten 5. juni
1961. Debatten omhandlet handelsministerens redegjørelse i Stortingets møte 18. mai 1961
om «De europeiske markedsproblemer».
Emil Løvlien (NKP) sa i debatten at «Når det gjelder spørsmålet om arbeidsmarkedet, har det vært lite fremme i redegjørelser. Men jeg synes nok at når det blir spørsmål om arbeidslønninger og sosial standard, må det være helt klart at det blir en nivellering nedover til dem som ligger lavest. Der må vel grunnlaget ligge».
St.meld.nr. 45 (1968–69)
I St.meld. nr. 45 (1968–69) Om arbeidsmarkedspolitikken (side 63) fremkommer det at
Regjeringens syn er at en utlending som har sikret seg arbeid i Norge som hovedregel ikke
bør nektes arbeidstillatelse. «En antar at ulempene for norsk arbeidskraft vanligvis ikke vil bli store, idet en – som før nevnt – legger avgjørende vekt på at utlendinger skal ha samme
lønns- og arbeidsvilkår som nordmenn».
Kontrollavtalen
Det var Arbeiderpartiet som satt med regjeringsmakt da forhandlingene om et eventuelt
norsk medlemskap i EF ble sluttført i januar 1972. Ved et eventuelt medlemskap måtte Norge selvsagt ha anerkjent Roma-traktaten, som kan sies var EFs «grunnlov», med de fire såkalte friheter (fri flyt av kapital, varer, tjenester og arbeidskraft). Som kjent avviste flertallet i Norge gjennom folkeavstemningen i september 1972 at Norge skulle slutte seg til EF.
Arbeiderpartiet dannet som kjent regjering etter stortingsvalget høsten 1973. Det er
nærmest å anse som et paradoks at det samme partiet som kjempet for at Norge skulle
slutte seg til EF, og med det fri flyt av blant annet arbeidskraft, noen måneder etter
folkeavstemninga la fram en stortingsmelding [nr. 39 (1973–74)] som skulle føre fram til
restriksjoner i nettopp den frie bevegeligheten av arbeidskraft.
I St.meld. nr. 39 (1973–74) Om innvandringspolitikken vises det til at denne må sees i
sammenheng med «de store sosiale og økonomiske problemer som finnes i store deler av
verden (…)» (side 8). Videre kommer Kommunal- og Arbeidsdepartementet inn på at dette vil føre til innvandringspress. Vi siterer «Dette press vil også rette seg mot Norge som er et land med full sysselsetting og høy levestandard. Det norske samfunn er imidlertid så lite og har en slik bosettings- og næringsstruktur at det rår snevre grenser for hvor stor innvandring som kan absorberes her uten at store problemer oppstår. Innvandringen må derfor holdes under kontroll, og det må stilles krav for å sikre utledningers vilkår i Norge blir akseptable».
Som følge av Stortingets behandling av St.meld. nr. 39 ble det 25. februar 1975 inngått en
avtale mellom LO og NAF (Norsk arbeidsgiverforening), den såkalte Kontrollavtalen. Det var Stortingets forutsetning at utenlandsk arbeidskraft skulle sikres norske lønns- og
arbeidsvilkår. «Det ble overlatt til fagforeningene på stedet å kontrollere at de utenlandske
arbeidstakerne på vedkommende arbeidsplass hadde tilfredsstillende lønns- og
arbeidsforhold, samt ordnende trygdeforhold». Dette fremkommer i Ot prp. nr. 26 (1992–93) – allmenngjøringsloven, side 7. NKP siterer videre fra pkt. 1 i avtalen, samme side:
«(…) Partene i denne avtalen er innforstått med at planleggingen og omfanget av landets
økonomiske aktivitet ikke skal være basert på økt innvandring av utenlandske arbeidstakere.
En ser imidlertid at det i visse tilfelle kan være nødvendig og riktig at utenlandske firmaer
med sin egen arbeidsstokk kan få anledning til å påta seg tidsbegrensede oppdrag i Norge. Dette kan skje under forutsetning av at kvalifisert norsk arbeidskraft på det aktuelle tidspunkt ikke kan skaffes i tilstrekkelig omfang, eller at en konsekvent bruk av utelukkende norske arbeidstakere vil påføre utsatte næringer og bosettingen i visse områder et press, som kan forårsake uønskede skadevirkninger. Dersom det gjøres unntak fra innvandringsstoppen i konkrete saker er det en forutsetning for å gi arbeidstillatelse at de utenlandske arbeidstakerne får likeverdige lønns- og arbeidsvilkår sammenliknet med norske arbeidstakere. (…)».
Stoltenberg og Ot. prp. nr. 26 (1992–93) tok feil
Det var på det rene at Kontrollavtalen og innvandringsstoppen ikke kunne overleve
innføringen av EØS-avtalen, selv om daværende storingsrepresentant for Arbeiderpartiet
Jens Stoltenberg langt på vei hevdet det motsatte. Han sa i EØS-debatten 16. oktober 1992 (side 270 i protokollen) om «samtykke til ratifikasjon av Avtale om det europeiske
økonomiske samarbeidsområdet (EØS) mv.: «Også i denne EØS-debatten har motstanderne av EØS-avtalen påstått at avtalen vil undergrave norske velferdsordninger og norske lønns- og arbeidsbetingelser. Det er ikke riktig. På godt og vondt vil disse områdene i all hovedsak være upåvirket av en EØS-avtale». Stoltenbergs uttalelse bygger på Ot. prp. nr. 26 (1992–93) der det heter at «EØS-avtalens regler er ikke til hinder for at det fastsettes norske regler om lønns- og arbeidsvilkår som gjelder for alle som utfører arbeid i Norge». Som vi ser tok ikke bare Stoltenberg feil, med også den siterte forutsetningen gitt i Ot. prp. nr. 26 (1992–93). Dette i motsetning til Emil Løvliens (NKP) påpekninger i den nevnte stortingsdebatten 5. juni 1961. NKP vil videre trekke fram at inngåelsen av EØS-avtalen opphevet resultatet av folkeavstemninga i 1972, hvor flertallet av det norske folk i realiteten sa nei til at Norge skulle bli en del av det indre markedet gjennom Roma-traktaten.
Allmenngjøringsloven kom som følge av EØS-avtalen
I høringsnotatet fra Arbeids- og inkluderingsdepartementet heter det at
«Allmenngjøringsloven står i en særstilling i den forstand at lovgiver på bakgrunn av
samfunnsmessige hensyn har funnet det hensiktsmessig å gripe inn i det som tradisjonelt har vært partenes domene; nemlig det å fastsette lønn». Det som ikke sies i høringsnotatet er at allmenngjøringsloven ble vedtatt på bakgrunn av EØS-avtalen og frykten for sosial dumping, noe NKP viser til innledningsvis i partiets høringssvar. Norges Kommunistiske Parti vil også peke på Kontrollavtalen av 1975 som viser at myndighetene og fagbevegelsen hadde betydelig bedre verktøy på dette området før EØS-avtalen ble en realitet. Det er ikke overraskende for NKP at dette ikke nevnes i høringsnotatet. Enhver negativ konsekvens av EØS-avtalen skal tydeligvis unngå synliggjøring fra myndighetshold.
NKP om pkt. 4.2.2 i høringsnotatet
NKP viser til at «Departementet foreslår at lønnssatsene skal kunne endres som følge av
tariffrevisjoner ved hovedoppgjør uten forutgående høring», pkt. 4.2.2 i høringsnotatet.
Videre heter det at «Endringsforslaget innebærer at arbeidsgivere i en allmenngjort bransje som ikke er omfattet av den allmenngjorte tariffavtalen, blir bundet av lønnsbestemmelsene i tariffavtalen gjennom allmenngjøringsforskriften fra et tidligere tidspunkt enn i dag. Dette kan medføre økte lønnskostnader for berørte bedrifter. Samtidig vil arbeidstakerne i disse bedriftene få endret sine lønnsvilkår fra et tidligere tidspunkt, noe som kan gi høyere lønnsutbetaling. Formålet med forslaget er å sikre like konkurransevilkår i allmenngjorte bransjer» pkt. 5 i notatet.
Dette er et forslag som NKP ser positivt på. Samtidig må det understrekes, som NKP har
nevnt i høringssvaret, at det fremdeles er mange brudd på allmenngjøringsforskriftene. Det
betyr at kontrollen må styrkes, både fra Arbeidstilsynets side, men også fra p rofesjonelle
innkjøperes side. Og ikke minst må det tverretatlige samarbeidet styrkes i kampen mot
arbeidslivskriminalitet og sosial dumping. Dessuten er det viktig å vurdere om
strafferammene ved brudd bør skjerpes.
NKP om pkt. 4.2.3 i høringsnotatet
I pkt. 4.2.3 i notatet vises det til innarbeidet praksis der Tariffnemnda endrer lønnssatsene i gjeldende allmenngjøringsforskrifter ved mellomoppgjør underveis i en
allmenngjøringsperiode. NKP støtter forslaget fra Departementet at det skal fremgå av § 6 i allmenngjøringsloven at Tariffnemnda kan endre lønnssatsene ved mellomoppgjør underveis i en allmenngjøringsperiode.
Runa Evensen, leder i NKP
Terje Bjørlo, leder i NKPs EU/EØS -utvalg