Norges Kommunistiske Parti (NKP) vil med dette komme med sitt høringssvar om
fornybardirektivet fra 18. oktober 2023. Vi ser det som sterkt kritikkverdig at
direktivteksten ikke er oversatt til norsk. Dette er opplagt et hinder for at flere kan komme
med sine høringssvar. NKP vil også peke på at mens direktivet fortsatt er ute på høring er
det fra regjeringshold – ved utenriksminister Espen Barth Eide – kommet klare signaler om
at direktivet vil bli tatt inn i norsk lovverk. Dette kan tolkes som at hele høringsprosessen er
skuespill.

Et felles energimarked

Et felles energimarked i dagens EU kan følges tilbake til etableringen av Den europeiske
kull- og stålunion, som ble inngått med Paristraktaten 18. april 1951 mellom Italia,
Frankrike, Vest-Tyskland, Belgia, Nederland og Luxemburg. Kull var datidens viktigste
energikilde. Det var for øvrig disse landene som sto bak opprettelsen av Fellesmarkedet 1.
januar 1958, på basis av Romatraktaten med de fire såkalte frihetene.
Den tredje gangen Norge søkte medlemskap i EF førte det fram til en forhandlingsavtale,
som ble undertegnet 22. januar 1972. På grunnlag av forhandlingsprotokollen la
Arbeiderparti-regjeringa fram Stortingsmelding nr. 50 (1971–72). Her skriver regjeringa at
«Norsk medlemskap i EF kan ikke sees å ville påvirke elektrisitetspolitikken og
vannkraftutbyggingen». Dette imøtegikk Folkebevegelsen mot norsk medlemskap i EEC i
sin motmelding, og forutså blant annet at den konkurransefordelen Norge hadde hatt med
lave strømpriser ville bli historie – om Norge ble medlem i EF. Det er Norge langt på vei i
dag gjennom EØS-avtalen. I 1988 fremmet EF-kommisjonen forslag om et indre
energimarked.
NKP trekker også fram følgende sitat; «de lov- og forskriftsendringer som må foretas pga.
EØS-avtalen, får liten innvirkning på vår energipolitikk […] De mest sentrale deler av vår
energipolitikk berøres ikke, eller bare i liten grad av EØS-avtalen. Det gjelder
ressursforvaltning og konsesjonspolitikk, hvor hovedlinjene i nåværende lovgivning kan
opprettholdes» (Ot.prp nr. 82 (1991–92): 2).
Oljedirektivet (lisensdirektivet) var ikke del av den EØS-avtalen som ble godkjent av
Stortinget i oktober 1992, men det forelå et forslag til direktiv som EU ennå ikke hadde
vedtatt. Under EØS-debatten i Stortinget markerte både regjeringa, flertallet i
utenrikskomiteen, Arbeiderpartiet og Høyre at «om nødvendig bruker vi vetoretten» mot

2

oljedirektivet. Daværende statsminister Gro Harlem Brundtland mente i november 1992 at
oljedirektivet var uakseptabelt for Norge.
Likevel ble oljedirektivet godkjent av et flertall på Stortinget i juni 1995. Kristelig Folkeparti,
Venstre, Senterpartiet, SV og RV stemte for å bruke reservasjonsretten mot direktivet. Med
dette direktivet forsvant mange av mulighetene for politisk styring av oljepolitikken. Eller
for å sitere SV og Sp sine representanter i energikomiteen på Stortinget som under
behandlinga uttalte at; «Det at EU har laget et eget direktiv som er spesielt rettet mot
Norge, er i seg selv ganske oppsiktsvekkende. Det at verdens nest største eksportør av
råolje frivillig legger om sine konsesjonsregler og fratar staten styringsmuligheter som et
resultat av vedtak i en internasjonal organisasjon vi ikke engang er medlem i, er
sannsynligvis en handling som savner sidestykke i verdenshistorien».
Gassmarkedsdirektivet ble godkjent i desember 1997 og trådte i kraft i EU i august 2000.
Det ble tatt inn i norsk lov i oktober 2001 og har ført til grunnleggende endringer i
gasseksporten fra Norge til EU, samt store økonomiske tap for Norge.
Seinere er Norge knyttet stadig tettere til EU på energiområdet. Dette har skjedd gjennom
flere rettsakter som er tatt inn i EØS-avtalen. Det mest kjente er energimarkedspakke 3 og
Acer. Dessuten har utbyggingen av strømkabler knyttet Norge sterkere til EUs
energimarked. NKP viser til at Stortinget på 2000-tallet ga konsesjon til utbygging av fire
«utvekslingskabler» som går til henholdsvis Nederland, Danmark (den fjerde), Storbritannia
og Tyskland. Disse fire kablene har økt «utvekslingskapasiteten» med om lag 82 prosent,
fra 44 TWh til 80 TWh. Til sammenligning ligger årsproduksjonen av strøm i Norge på om
lag 155 TWh.
Denne gjennomgangen viser at Norge gjennom mange år er vevd stadig tettere inn i EUs
energiunion, tross for uttalelser om at EØS-avtalen ikke, eller i svært liten grad, skulle
berøre energipolitikken.

Konsekvenser av fornybardirektivet

Norge har i dag en andel av fornybar energi som er godt over det nivået som EU har satt for
2030. Innen da skal andelen fornybar energi i EU være på 42,5 prosent, men man skal
bestrebe seg på å nå 45 prosent. Om Stortinget godkjenner direktivet vil Norge bli
medansvarlig for å nå EUs mål. Det vil medføre press på Norge for ytterligere utbygging av
fornybarenergi gjennom etablering av flere vindturbiner i norsk natur.
Vi viser også til at det i direktivteksten fremkommer at land skal tilstrebe å etablere felles
prosjekter for havvind. EU vil også sannsynligvis, etter NKP sitt syn, legge press på Norge
for å bygge flere overføringskabler til EU. Dette vil igjen kunne øke strømprisene i Norge
med de negative konsekvensene det innebærer.
NKP viser til at direktivet vil pålegge landene å kartlegge aktuelle områder, både på land og
til havs, som kan benyttes til produksjon av fornybar kraft. Dette skal bidra til at EU når sine
mål. Det legges opp til korte tidsfrister for behandling av konsesjonssøknader. Dette

3

undergraver lokaldemokratiet, og muligheter for folkelig engasjement. Vi peker på at
allerede nå er over halvparten av sakene som behandles i kommunestyrer/bystyrer og
fylkesting påvirket av EØS-avtalen.
Fornybardirektivet er en del av EUs fjerde energimarkedspakke. Den krever at landene må
stille 70 prosent av overføringskapasiteten til rådighet, noe som for Norges del pr. nå utgjør
56 TWh. Om Stortinget sier ja til fornybardirektivet, vil Norge overføre enda mer
myndighet til EU.
EU, ved energikommissær Kadri Simson, har i et brev til energiminister Terje Aasland truet
Norge med motreaksjoner om ikke fornybardirektivet tas inn i EØS-avtalen innen 13.
august i år. Dette har beklageligvis fått utenriksminister Espen Barth Eide til å uttale at
Norge skal vedta direktivet. NKP viser til at det under behandlingen av EUs tredje
energimarkedspakke i energi- og miljøkomiteen, så uttalte flertallet – som bestod av
stortingsrepresentanter for Ap, Frp, Høyre, MDG og Venstre – dette: «Selv om Norge tar
del i et mer harmonisert regelverk for energimarkedene gjennom EØS-avtalen, har vi
fortsatt suverenitet over disponeringen av våre unike energiressurser og utformingen av vår
energipolitikk».
NKP viser videre til den såkalte reservasjonsretten, som er nedfelt i EØS-avtalen, og
uttalelser fra politisk hold om denne. Daværende handelsminister Kaci Kullmann Five (H)
uttalte i en stortingsdebatt i etterkant av redegjørelsene for EØS-forhandlingene at
reservasjonsretten var viktig for at avtalen i det hele tatt skulle være folkerettslig;
«[avtalen] går derfor ikke på tvers av opplegget med en folkerettslig avtale»
(Stortingstidende 1990–91). Eller som Gro Harlem Brundtland seinere uttrykte det om
reservasjonsretten; «vi har ikke kjempet fram regelverket uten grunn».
Vi viser også til at EØS-avtalen ikke er demokratisk forankret. Den ble godkjent av
Stortinget i oktober 1992, uten at avtalen hadde blitt forelagt det norske folk gjennom en
folkeavstemning. På denne måten ble resultatet av folkeavstemningen i 1972 i realiteten
opphevet. Velgerne hadde heller ikke hatt mulighet for å ta stilling til avtalen gjennom et
stortingsvalg, siden vårt forhold til EU ikke var tema i valgkampen i 1989 – og avtalen var
godkjent før stortingsvalget i 1993.
Norges Kommunistiske Parti sitt syn er at Stortinget må si nei til fornybardirektivet fra 18.
oktober 2023 og EUs energimarkedspakke 4.

Runa Evensen, leder NKP Terje Bjørlo, leder NKPs EU/EØS-utvalg