Norges Kommunistiske Parti (NKP) vil med dette komme med sitt høringssvar vedrørende EUs reviderte bygningsenergidirektiv, som Energidepartementet har sendt på høring. Grunnlaget for NKPs høringssvar er det utsendte notatet, høringsbrevet men også opplysninger fra andre relevante kilder som vi viser til i høringssvaret.


 

Innledning

I folkeavstemninga i 1972 sa flertallet i Norge nei til medlemskap i EF, og dermed Roma-avtalen med de fire friheter; fri flyt av kapital, varer, tjenester og personer/arbeidskraft. I 1973 trådte frihandelsavtalen mellom Norge og EF i kraft. På 1980-tallet så vi konturene av det som skulle bli EØS selv om St. meld. nr. 61 (1986–87) hadde slått fast at handelsavtalen «har i det store og hele fungert etter hensikten».

Stortingsflertallet vedtok i oktober 1991 at EØS-avtalen ikke skulle bli gjenstand for en folkeavstemning. Kaci Kullmann Five forsvarte Høyres standpunkt mot folkeavstemning med at det ikke var medlemskap man nå forhandlet om, men «spørsmålet om å avgi myndighet på et meget begrenset område». Gunnar Berge (Ap) argumenterte slik da han forklarte hvorfor Arbeiderpartiet ikke ønsket folkeavstemning: «Det er selvfølgelig slik at EØS er en viktig avtale for Norge, men det er en avtale av en helt annen karakter enn den avtale vi hadde folkeavstemning om i 1972. Nå er det slik at denne EØS-avtalen aktualiserer Grunnlovens §93 (nå §115, NKPs bemerkning), men bare på et svært begrenset område». Vi viser videre til hva Fridtjof Frank Gundersen (Frp) sa i stortingsdebatten i oktober 1992: «Det norske folk i valg har aldri hatt mulighet for å påvirke EØS-avstemningen. Dersom EØS hadde vært tema i forrige stortingsvalg, ville sammensetningen på Stortinget vært annerledes». Underforstått, det hadde ikke blitt en EØS-avtale. Dette var selvsagt Arbeiderpartiet og Høyre klar over. De to partiene fryktet også et flertall mot avtalen i en eventuell folkeavstemning. Derfor avviste Arbeiderpartiet og Høyre en folkeavstemning om EØS-avtalen.

NKP viser til at Norge via EØS-avtalen har tatt inn om lag 16 500 rettsakter i norsk lov. Dette rammer mulighetene for politisk styring og dermed undergraves folkestyret. Eller for å sitere nåværende regjeringsadvokat Fredrik Sejersted, som etter at EØS-avtalen var en realitet, sa at «Nå når EØS-avtalen er undertegnet er politikken over. Nå er resten bare jus». Avtalen er betydelig mer omfattende enn det Arbeiderpartiet og Høyre hevda, for eksempel i debatten om en eventuell folkeavstemning om EØS – som vi har sitert i forrige avsnitt. Vi mener derfor at EØS-avtalen er et brudd med resultatet av folkeavstemninga i 1972.

Norge deltar i kraft av EØS-avtalen i EUs indre marked. Avtalen setter grenser for nasjonal politikk som strir mot det indre markeds prinsipper om fri flyt av varer, tjenester, personer og kapital. Bygningsenergidirektivet har intet å gjøre med det indre markedet. NKPs oppfatning er derfor at dette direktivet, som sammen med tre andre direktiver og fire forordninger er en del av EUs fjerde energimarkedspakke, ikke er EØS-relevant. Energidepartementet på sin side skriver under «Spørsmål og svar om bygningsenergidirektivet», sist oppdatert 23.01.2025, at «direktivet er EØS-relevant og Norge er forpliktet til å innlemme det i EØS-avtalen». NKP viser til EØS-avtalen som gir Norge rett til å si nei til EU-regler, også når det gjelder revisjon av allerede implementerte regler. Eller for å sitere daværende statsminister Gro Harlem Brundtland som i EØS-debatten på Stortinget 15. oktober 1992 uttalte at «Vi vil være rede til å bruke den retten avtalen gir oss til å motsette oss at forslaget blir til felles EØS-regel, dersom vi finner det nødvendig».


 

Høringsbrevet

Det heter i høringsbrevet at «Energibruken i europeiske bygg er vesentlig forskjellig fra energibruken i norske bygg. I EU er gass i stor grad brukt til oppvarming og matlaging. Strømmen som brukes er også basert på kraftproduksjon med store innslag av fossile energikilder. Dette bidrar til at bygg utgjør over 30 prosent (NKP bemerker at ifølge den norske oversettelsen er det korrekte tallet 36 prosent, se neste avsnitt) av de energirelaterte utslippene i EU. Til sammenligning er energibruken i norsk bygningsmasse i all hovedsak fornybar, og det er ulovlig å installere energiløsninger basert på fossile energikilder. Utslippene fra norske bygg utgjør om lag 1 prosent av Norges samlede utslipp. Norge har også noen av de strengeste energikravene til bygg i Europa». 

NKP peker på direktivteksten (side 2 ledd 6) hvor det heter at «Bygninger står for 40 % av sluttforbruket av energi i Unionen og 36 % av dens energirelaterte klimagassutslipp, mens 75 % av Unionens bygninger fortsatt er energiineffektive. Ifølge direktivteksten står fossile energikilder for 53 % (gass 39 %, olje 11 % og kull 3 %) av energiforbruket som går til oppvarming av bygninger i Unionen. NKP viser videre til direktivteksten (side 3, ledd 14) hvor det fremkommer at to tredeler av energien som brukes samlet for oppvarming og avkjøling i Unionen kommer fra fossile energikilder. 

Når det gjelder sluttbruken av fornybar energi totalt for henholdsvis EU og Norge opplyser Eurostat at gjennomsnittet i EU i 2022 var på 23 prosent. Tilsvarende andel i 2022 for Norge var 75,8 prosent. Målet til EU er satt til 42,5 prosent i 2030. NKP viser til Prop. 137 S (2024–2025) hvor det fremkommer at det er satt et veiledende nasjonalt fornybarmål i Norge på 77,5 prosent i 2030. Ifølge Eurostat var samlet andel i EU av fornybar kraftproduksjon i 2. kvartal 2025 på 54 prosent, mens den i Norge var nær 100 prosent. 

NKP vil også trekke fram at de klimatiske forholdene i Norge er annerledes enn i de fleste EU-land. Vi har et kaldere klima, noe som betyr lengre fyringssesong samt mer bruk av energi til oppvarming. Land lengre sør i Europa vil ha langt flere soltimer enn i Norge. Det samme gjelder for solinnstrømning som er betydelig jevnere og høyere enn i Norge. Solinnstrømningen varierer også i Norge. NKP viser til at solinnstrømningen per m2 er 980 kWh i Råde, Bergen 770 kWh, Trondheim 822 kWh og i Tromsø 669 kWh ifølge (P. Amdahl, 2022, «Gode muligheter for solenergi i Norge»). I Norge vil snø som dekker solceller samt korte dager medføre redusert produksjon, selv om effekten hos oss kan være høy grunnet kaldt klima. Likevel vil den totale energiproduksjonen fra solcelleanlegg på tak være høyrere i de fleste EU-land enn i vårt land.

Dette vi nå har trukket fram viser etter NKP sitt syn at Norge er i en helt annen fundamental situasjon enn det som er tilfelle for situasjonen i EU.


 

Stortingets mål i 2030

NKP viser til at Stortinget i 2016 satte mål om at energibruken i bygg skulle reduseres med 10 TWh, fra 64,6 TWh i 2015 til 54,6 TWh i 2030 [Meld. St. 25(2015–2016)]. Vi viser videre til Ap/Sp-regjeringas «Handlingsplan for energieffektivisering i alle deler av norsk økonomi» fra oktober 2023 hvor det heter at man skal «styrke innsatsen for å nå målet om å forbedre energiintensiteten med 30 prosent fra 2015 til 2030».

Per 2025 er reduksjonen i energibruken i bygg i forhold til 2015 kun på 1,4 TWh. Dersom utviklingen går i samme fart vil reduksjonen i 2030 sammenlignet med nivået i 2015 kun være om lag 2,5 TWh. VVS Forum viser i et oppslag 27. november 2024 til beregninger foretatt av Sintef og Skanska som konkluderer med at det må investeres rundt 18 milliarder årlig i energitiltak for å nå målet som Stortinget har satt. Det heter videre at myndighetene må bidra med en betydelig andel av denne summen. 

Rapporten «Samfunnsøkonomisk analyse av 8 TWh solkraft» av DNV Energy Systems ble ferdigstilt i mars 2024. Her heter det om det politiske målet om 8 TWh, som skal nås innen 2030, at det kreves en vesentlig høyere utbyggingstakt av solkraft enn vi så i 2023, da utbyggingen var rekordhøy i Norge. Ambisiøse mål nås ikke uten effektive og virkningsfulle tiltak. De politiske målsetningene om 8 TWh solkraft i Norge innen 2030 vil ikke nås uten mer presise virkemidler som styrker lønnsomheten, fremheves det i rapporten. Med utgangspunkt i dagens virkemidler er NVE av den oppfatning at det kun kan nås en produksjon i 2030 på 4 TWh, altså halvparten av målet.

Som vi ser så er målsetningen i 2030 om redusert energibruk i bygg samt økt solkraft på henholdsvis 10 TWh og 8 TWh. Totalt vil dette bety 18 TWh i redusert behov samt ny kraft. Men vi er langt bak målet, og vil neppe nå mer enn totalt 6,5 TWh i 2030, noe som er 11,5 TWh unna målet. Dette henger sammen med de forholdsvis beskjedne bevilgningene over statsbudsjettet, 1,1 milliarder kroner for inneværende år, som skal benyttes til energieffektivisering i bygg samt solkraft. Men det henger også sammen med manglende planer fra myndighetens side for å nå målene. 

NKP trekker videre fram Enovas årsrapport for 2024 som dokumenterer at kun 635 boligeiere i 2024 fikk støtte til energioppgradering av bygningskroppen. I årsrapporten er det ikke nivået på denne støtten tallfestet. Dette beskjedne antallet boliger må ses i sammenheng med antall boliger i Norge. Ifølge Norges Banks «rapport om energiomstilling av bolig» fra desember 2024, forfattet av Haakon Solheim og Bjørn Helge Vatne, er det i overkant av 1,5 millioner boliger i Norge – hvorav om lag halvparten er eneboliger. I 2023 var det 10 580 private som fikk tilskudd fra Enova til solcelleanlegg. Antallet sank betydelig (til 2 066) i 2024, sannsynligvis fordi myndighetene reduserte nivået på støttebeløpene.


 

Hovedpunkter i EUs bygningsenergidirektiv

Fra 2030 skal alle nye bygninger være netto nullutslippsbygg. Solceller vil bli påbudt på taket for alle nye bolighus for å nå målet.

For bygg som brukes av det offentlige gjelder kravet fra 2028.

Energibruken i boligblokker skal reduseres med minst 16 prosent i 2030 og i 2035 med minst 20–22 prosent.

Minst 16 prosent av de eldste og dårligste byggene må være renovert innen 2030. I 2033 øker dette til 26 prosent.

I Norge er seks av ti boliger plassert i energiklasse D eller lavere. I 2050 skal alle bygg være i klasse A med netto nullutslipp.

Det kreves at de enkelte land utarbeider en oversikt over bygninger og deres tilstand, samt utarbeide planer for hvordan de nye kravene skal innfris. Planene skal omfatte nasjonale mål for 2030, 2040 og 2050 (Artikkel 3). 

Hvert femte år skal landene utarbeide og fremlegge for EU-kommisjonen sitt utkast til nasjonal plan for renovering.

Det åpnes for unntak for enkelte bygg, som for eksempel hytter, historiske bygg og religiøse forsamlingshus.


 

NKP finner det kritikkverdig at myndighetene ikke har utarbeida krav eventuelt anbefalinger ved renovering av bygg, utover der bygg blir vesentlig fornyet hvor kravene følger krev til nybygg. Det betyr at mange av tiltakene som boligeiere har gjennomført gjennom år langt på vei ikke er gode nok. Det har for eksempel vært vanlig å utføre tilleggsisolering ved å øke isolasjonsmengden i vegg fra 10 til 15 cm. De som har gjennomført slike tiltak må nå fjerne husets panel, vindsperre, fore ut, tilleggs- isolere, montere ny vindsperre, lekte ut og montere nytt utvendig panel. Dette vil totalt medføre betydelige merkostnader for boligeiere i forhold til om det hadde vært utarbeida strenge krav ved renovering for flere år siden. 

NKP viser til at EUs direktiver gir myndighetene i det enkelte land en grad av frihet for valg av tiltak for å nå målet/målene som direktivet angir. Men direktivets mål skal nås. Det betyr at norske myndigheter må sørge for å sette inn nødvendige tiltak for å nå målene som vi har skissert i de nevnte kulepunktene, herunder nivå på støtteordninger og gunstige finansieringsordninger. 

Norges Kommunistiske Parti finner det kritikkverdig at myndighetene ikke har utarbeida nødvendige planer og beskrivelser i forbindelse med høringsrunden som f.eks. omhandler:

Kompetansesentre som kan utarbeide tiltaksplaner inkludert arbeidsbeskrivelser, krav til materialvalg og tegninger for det enkelte bygg for å nå målet om nullutslippsbygg. Inkludert i dette er etablering av solcelleanlegg på eksisterende bygg. Dette må danne grunnlag ved innhenting av tilbud fra boligeiere

Oppfølging (uavhengig kontroll) av arbeidet som gjennomføres på det enkelte bygg. (Dette er nødvendig fordi det er mange avvik i forhold til byggteknisk krav også i nye bygg, for eksempel gulv i våtrom med for lite fall).

Tilstrekkelig antall bedrifter og fagfolk til å gjennomføre tiltakene samt nødvendig kompetanse. Samtidig skal det være tilstrekkelig kapasitet for produksjon av nye bygg

Hvordan tiltakene i bygningsenergidirektivet tenkes finansiert (se eget pkt. i høringssvaret)


 

Nullutslippsbygg er bygg med et årlig netto energibehov eller utslipp lik null, ofte ved lokal produksjon av energi som solceller. I den kalde årstida er produksjonen av solstrøm langt lavere enn forbruket. Dette må oppveies av at produksjonen av strøm fra solceller i sommermånedene må være langt høyere enn forbruket i bygget. Det betyr at myndighetene må sørge for at det er nødvendig kapasitet i nettet slik at denne overskuddsstrømmen kan pålegges kjøpt av aktuelle aktører til en akseptabel pris. NKP kan ikke se at energidepartementet har fremmet noen planer om dette. Vi vil også vise til at antall nullutslippsbygg i Norge er veldig lavt, noe som betyr at det for de fleste bygg oppført i henhold til TEK 17 (byggteknisk forskrift gjeldende fra 01.07.2017) må gjennomføres tiltak som montering av solcelleanlegg på fasade eller tak.

NKP vil også vise til «Ekstern rapport nr. 8/2020», utgitt av NVE. Det heter i rapporten at 

«Med over 750 000 varmepumper i drift i 2015, er dekningsgraden av varmepumper i Norge høy sammenlignet med andre europeiske land, (NVE, 2016b). De fleste av disse er luft-luft-varmepumper under 10 kW installert i husholdninger. I 2018 er varmeproduksjonen fra varmepumper anslått til å være i overkant av 16 TWh. Av dette utgjør elektrisitet rundt 6 TWh og omgivelsesvarme rundt 10 TWh, (side 20). (…) Resultatene av kost-nytteanalysen viser at økt bruk av varmepumper er en svært lønnsom løsning, (side 44)». Dette dokumenterer at mange boligeiere har investert i varmepumper da energiprisen var langt lavere enn i dag. Samtidig vil NKP understreke at investeringskostnaden for varmepumpe er betydelig lavere enn de investeringskostnadene som er nødvendige for å nå målet om netto nullutslippsbygg som er satt i EUs bygningsenergidirektiv, se nedenfor.


 

Kostbart direktiv

NKP har allerede vist til Norges Bank rapport om energiomstilling av bolig fra desember 2024. I henhold til denne rapporten vil kostnadene for oppgradering i snitt være avhengig av boligtype. 

Enebolig: 450 000 kroner Tomannsbolig: 300 000 kroner Rekkehus: 350 000 kroner Leilighet: 150 000 kroner

Med basis i de stipulerte gjennomsnittlige kostnadene per boligtype samt antallet av hver boligtype, som fremkommer i rapporten fra Norges Bank, vil kostnadene for oppgraderingen i Norge, etter NKPs beregninger, beløpe seg til om lag 500 milliarder kroner. 

Norges Bank har i sin rapport konkludert med at om lag 90 prosent av dagens boligeiere ved å bruke av oppsparte midler, og eller ved opptak av lån, vil kunne finansiere de nødvendige oppgraderinger av boligen. Norges Bank peker på at boligeiere med lav inntekt og høy gjeld «kan få problemer med å gjennomføre» kravene til oppgradering. Det må også trekkes fram at rapporten avdekker at mange boligeiere i distriktene får høye kostnader sammenlignet med dagens boligverdi. NKP trekker videre fram at investering i oppgradering, enten ved bruk av oppsparte midler eller ved bruk av lån – som medfører betaling av renter og avdrag gjennom flere år framover – vil føre til at husholdningene må bruke mindre penger til andre formål. Dette kan ramme andre sektorer av næringslivet. NKP viser videre til Norges Bank som konkluderer med at energieffektivisering i dagens situasjon i sum er en netto kostnad for gjennomsnittshusholdningen. 

NKP viser til Meld. St. 23 (2023–2024) hvor det heter det at «Gjelden i norske husholdninger har lenge vokst raskere enn inntektene.» Videre slås det fast at «gjeldsbelastningen (er) på et høyt nivå, både historisk og sammenlignet med andre land». Ifølge stortingsmeldingen er «andelen av husholdningenes inntekter som går til å betjene renter og avdrag (gjeldsbetjeningsgraden), nå høyere enn nivåene under bankkrisen på slutten av 1980-tallet og finanskrisen i 2008». NKP understreker det faktum at låneopptak for å finansiere nødvendige oppgraderinger for å nå målene i EU bygningsenergidirektiv, vil ytterligere føre til en økning av den allerede høye gjeldsbelastningen blant husholdningene i Norge.

Norges Kommunistiske Parti utarbeidet høringssvar til Energikommisjonens rapport NOU 2023: 3 Mer av alt – raskere. Der støtta vi Kommisjonens forslag om at det bør utarbeides en nasjonal handlingsplan for energieffektivisering. NKP skrev at «Vi vil særlig understreke betydningen av at det utarbeides støtteordninger og gunstige finansieringsløsninger for vanlige folk når det skal gjennomføres tiltak for energieffektivisering av boliger». Denne handlingsplanen er ikke utarbeidet. Årsaken er sannsynligvis at regjering og stortingsflertallet ikke ønsker å føre en nasjonal politikk på dette området heller, men gjennomfører det EU pålegger Norge.

På et skriftlig spørsmål fra Sigbjørn Gjelsvik (Sp) til energiminister Terje Aasland i august 2025 skriver ministeren i sitt svar at «Direktivet har ingen krav som pålegger norske boligeiere å oppgradere boligene sine. Jeg er opptatt av at vi skal diskutere saken på et riktig, faktuelt grunnlag». 

Spørsmålet om finansiering av tiltakene for å nå målene som settes i bygningsenergidirektivet, eller størrelsen på eventuelle tilskuddsordninger, sier norske myndigheter intet om. Det finner NKP kritikkverdig. Da er det umulig å kunne «diskutere saken på et riktig, faktuelt grunnlag, som Aasland sier i sitt svar til Gjelsvik. 

NKP vil understreke at dagens tilskuddsordninger er såpass lave at Stortingets mål om redusert energibruk i bygg samt ny solkraft ikke nås, noe vi har redegjort for under «Stortingets mål». NKP viser til at Norge nå står i en annen og vanskeligere økonomisk situasjon framover. Vi peker på at Norge skal bruke 5 % av BNP til forsvarsformål. Til sammenligning brukte Norge 1,67 % av BNP til forsvarsformål i 2021. Dette betyr en tredobling av forsvarsutgiftene i prosentandel av BNP. Videre viser vi til norske bevilgninger i forbindelse med krigen i Ukraina, som er økt fra opprinnelig 75 milliarder kroner til 205 milliarder, samtidig som «programmet» er forlenga til 2030. Ifølge forslaget til statsbudsjett for 2026 ble den økonomiske rammen foreslått økt til 276 milliarder kroner. Kostnadene for ukrainske flyktninger i Norge er høye. Regjeringa anslo i oktober 2023 at kostnaden i 2024 ville bli 31,4 milliarder kroner. Dette er totalt betydelige kostnader, selv om handlingsregelen etterleves for 2026. Spørsmålet som må reises er i hvilken grad Stortinget i dagens og morgendagens økonomiske virkelighet kan bevilge tilstrekkelige midler til støttetiltak for nødvendig oppgradering av boliger – herunder også andre bygg – for å nå målene i EUs bygningsenergidirektiv. Dette skal konkurrere med mange andre gode formål som for eksempel bedring av kommuneøkonomien. Eller for å sitere finansminister Jens Stoltenberg som uttalte følgende på møte i Warsaw Security Forum (WSF), som fant sted 29.–30. september 2025: «Jeg vet at én ekstra milliard til Ukraina eller én ekstra milliard til nasjonalt forsvar er én milliard mindre til andre gode formål som helse, utdanning og infrastruktur».


 

Eventuelle sanksjoner

NKP har tidligere i høringssvaret redegjort for at myndighetene i Norge er ansvarlig for at målene i bygningsenergidirektivet nås. Om dette ikke skjer vil EU-kommisjonen kunne gå til rettslige skritt mot Norge, og Norge vil kunne ilegges betydelige bøter fra EU-kommisjonens side. Det er da ikke utenkelig at norske myndigheter i framtida, om målene i bygningsenergidirektivet ikke nås, vil etablere ordninger med bøter overfor eiere av bygg hvor bygget ikke er netto nullutslippsbygg. Da har utsagn som at det ikke er aktuelt for regjeringen å pålegge huseiere å energieffektivisere boligene sine ingen mer verdi enn skrift i sand (jfr. sitatene i de to neste avsnittene).

Artikkel 34 i direktivteksten omhandler Sanksjoner. Artikkelen lyder slik: «Medlemsstatene skal fastsette regler for sanksjoner mot overtredelser av de nasjonale bestemmelsene som er vedtatt i henhold til dette direktivet, og treffe alle nødvendige tiltak for å sikre at de gjennomføres. De fastsatte sanksjonene skal være virkningsfulle, stå i forhold til overtredelsen og virke avskrekkende. Medlemsstatene skal omgående underrette Kommisjonen om disse reglene og tiltakene og om eventuelle senere endringer som berører dem».

Fra regjeringshold er det videre uttalt at: «Det er ikke aktuelt for regjeringen å pålegge huseiere å energieffektivisere boligene sine. Regjeringen vil bruke virkemidler som gir mening for norske forhold, som for eksempel støtteordninger som Enova og Husbanken, og god veiledning om smarte energitiltak når man av andre grunner vil pusse opp boligen». NKP er av den oppfatning at den siterte uttalelsen fra regjeringa ikke er i tråd med artikkel 34 i bygningsenergidirektivet. Videre er en vag uttalelse fra regjeringa lite verdt i møte med lovtekster fra EU som er tatt inn i EØS-avtalen. Fra NKPs side må vi minne departementet og regjeringa på at enhver norsk lov som er i motstrid med en EU-lov må vike. Det gjelder også bestemmelser i Grunnloven – om ikke Norge benytter reservasjonsretten som er nedfelt i EØS-avtalen.

NKP viser til at Arbeiderpartiet i sitt forslag til statsbudsjett for 2026 har foreslått reduserte bevilgninger til Enova. Dessuten er eksisterende støtteordninger allerede lave. Byggstart opplyser at gjennomsnittsprisen for tilleggsisolering av vegger, inklusive ny kledning ligger, på 2 500 kroner per m2. Et vanlig norsk hus vil ha mellom 100 og 150 m2 vegg, mens et større hus gjenre kan ha opp mot 200 m2. Da monner dagens maksimale støttebeløp fra Enova på 150 kroner per m2 (maks 250m2) lite. Støttebeløpet vil kun dekke 6 prosent av gjennomsnittskostnaden opp til nevnte maksimal grense for areal. 

EUs bygningsenergidirektiv er, som tidligere nevnt i høringssvaret, en del av EUs fjerde energimarkedspakke. EUs energimarkedspakker er viktige virkemidler for EU for å fremme et felles energimarked, noe som er et mål Kommisjonen fremmet allerede på 1980-tallet. Likevel ble det i Ot. prp. nr. 82 (1991–92): 2 hevdet at «de lov- og forskriftsendringer som må foretas pga. EØS-avtalen, får liten innvirkning på vår energipolitikk […] De mest sentrale deler av vår energipolitikk berøres ikke, eller bare i liten grad av EØS-avtalen. Det gjelder ressursforvaltning og konsesjonspolitikk, hvor hovedlinjene i nåværende lovgivning kan opprettholdes». 

Gjennom de 17 strømkablene mellom Norge og europeiske land, med en teoretisk kapasitet på mer enn 50 prosent av Norges årlige strømproduksjon, er vi sterkt bundet til EUs felles energimarked. Dette har medført kraftig økte strømpriser i Norge, som undergraver norske bedrifters konkurranseevne, men som også har rammet husholdningene både gjennom høye strømpriser men også ved at prisnivået generelt har økt. Strømstøtteordningen og Norgespris har dempet det verste utslaget av de høye prisene, men ordningene gjelder ikke for næringslivet grunnet konkurransereglene for EUs indre marked. Samtidig vil NKP peke på at ordningen med Norgespris kan være i strid med EØS-avtalen. 

NKP er av den oppfatning at strømpolitikken må være et nasjonalt anliggende, og ikke styres fra Brüssel. Vi har gjennom vårt høringssvar gitt mange argumenter som peker i den retningen. Dessuten har departementet knapt noen tanker om hvordan direktivet skal settes ut i livet, og ikke minst hvordan de store kostnadene på om lag 500 milliarder kroner skal finansieres. Vår konklusjon er at Stortinget må benytte reservasjonsretten i denne saken. Da vil det være mulig å vedta planer for energieffektiviseringstiltak i bygg som er tilpasset Norges situasjon gjennom byggteknisk forskrift, uten at forskriften påvirkes av EU-regler. 


 


 

NKPs EU/EØS-utvalg