I pengenes verden

«Vi har nesten ikke penger» fortalte et pensjonert ektepar i det tidligere DDR, «men hva skal vi med penger, når vi får alt det vi trenger til et godt liv». Ikke minst hadde de dengang gratis lege, tannlege og medisiner.

Det mikronesiske Stillehavs-folket hadde heller ikke penger, før deres øyrike ble prøvefelt for atomvåpen. I dag har de dollar, T-shirts, junk-food og narkotika. Deres gamle selvbergende samfunn har gått i oppløsning, vesentlig på grunn av kapitalens verdinormer.

Det er disse verdinormene som styrer verden i dag, og velstand regnes etter kapitalistiske mål. Den nasjon som tjener mest, regnes som et rik, og her har Norge sin naturlige plass. "Vi har det så godt i Norge" er en vedtatt sannhet, uansett hvor mange bostedsløse som finnes. Det hevdes at mange som lever på eksistensminimum har seg selv å takke. Trass i at mange av våre unge går til grunne av mangel på fremtidshåp, sier myndighetene at ingen stat er så sosial og demokratisk som vår egen.

Det norske klassesamfunnet er av gammel dato. Men hvorfor er det ingen som reagerer på retningen det har tatt de siste årene? Mens oljelandet Norge samler opp milliarder og lar rikfolket utfolde seg uhemmet, kuttes tilbudene for folk flest. Det er på tide å stille et nytt spørsmål: Er det holdbart å si at ingen er på eksistensminimum i Norge?

Det er de mest ubemidlede som ofrer relativt mest på matmoms, skyhøye husleier og transport. Det er de som mangler kontanter til legevakta eller må lide i stillhet når tannpinen melder seg. Det er de som har minst sosial kontakt og fritidstilbud.

Hvis livskvalitet skal ha noen mening, må denne negative utviklingen vendes til noe bedre.

Birgit Skjæret
Norges Kommunistiske Parti