Dette innlegget ble først publisert i Fædrelandsvennen.
Den siste tiden har vi sett en alvorlig eskalering i Midtøsten etter militære angrep fra USA og Israel mot Iran.
Disse handlingene reiser grunnleggende spørsmål, ikke bare om regional stabilitet, men også om folkeretten og det internasjonale systemet Norge tradisjonelt har vært en sterk forsvarer av.
Ifølge FN-pakten er bruk av militær makt mellom stater kun tillatt i selvforsvar eller etter mandat fra FNs sikkerhetsråd. Angrep som ikke oppfyller disse kriteriene, representerer et brudd på det regelbaserte internasjonale systemet som har vært et fundament i norsk utenrikspolitikk siden andre verdenskrig. For små og mellomstore stater er slike regler avgjørende for stabilitet og fred.
Konsekvensene av krig i Midtøsten stopper imidlertid ikke ved regionens grenser. Vi blir allerede advart om at en eskalering kan føre til høyere oljepriser og økt inflasjon. For familier i Agder betyr dette noe svært konkret: høyere priser, dyrere lån, dyrere husleie og en mer usikker økonomisk hverdag.
I dagens økonomiske politikk – som i stor grad deles av både Arbeiderpartiet og Høyre – behandles inflasjon først og fremst gjennom rentehevinger. Problemet er at slike tiltak rammer skjevt. De rammer først og fremst husholdninger med boliglån og familier med allerede stram økonomi. Også leietakere rammes når utleiere øker husleien som følge av høyere renteutgifter.
Resultatet er en politikk som i praksis innebærer en omfordeling oppover i samfunnet. Når rentene øker, flyttes store summer fra vanlige husholdninger til banker og finansinstitusjoner, samtidig som mange selskaper fortsetter å rapportere solide overskudd.
Dette skjer samtidig som staten øker militærutgiftene betydelig. Når økte militærbudsjetter kombineres med press på skoler, helsetjenester og kulturtilbud, oppstår et viktig spørsmål: hvem betaler egentlig prisen?
På lengre sikt reiser dette et mer grunnleggende spørsmål: hvem skal økonomien egentlig tjene? Mange opplever i dag at økonomiske beslutninger i økende grad styres av finansielle interesser fremfor samfunnets behov.
Historien viser at krig nesten alltid rammer arbeiderklassen hardest gjennom høyere priser, lavere levestandard og økonomisk usikkerhet.
Derfor bør Norge arbeide tydelig for diplomati, folkerett og multilateralt samarbeid. Konflikter må løses gjennom dialog og internasjonale institusjoner – ikke gjennom ensidige militære angrep som bryter med FN-pakten.
For arbeidsfolk i Agder handler dette ikke bare om utenrikspolitikk, men også om økonomisk trygghet og fremtiden til våre lokalsamfunn.
Saul Mullard, NKP Agder og Telemark