Saul Mullard, NKP

Valg er ikke målet – organisering er det

Beslutningen som NKPs Kongress (landsmøte) har tatt om å stille kandidater til valg i Norge må forstås korrekt, både politisk og strategisk. Deltakelse i valg under det borgerlige parlamentariske demokratiet er ikke en støtte til liberal demokrati, og valgresultater er heller ikke et mål i seg selv. Fra et marxistisk-leninistisk standpunkt er valg et middel, ikke et mål. Det reelle målet forblir uendret: å bygge partiet, styrke organisasjonen og heve arbeiderklassens klassebevissthet.

Historien har gang på gang vist at sosialisme ikke kan stemmes fram gjennom borgerlige institusjoner. Samtidig var Lenin tydelig på at kommunister må gjøre taktisk bruk av alle tilgjengelige arenaer der arbeiderklassen kan nås, organiseres og politiseres. Valg representerer nettopp en slik arena. De tvinger oss til å møte folk der politiske spørsmål allerede stilles, samtidig som de gjennom praktisk erfaring avslører begrensningene i det borgerlige demokratiet.

Å stille til valg tjener derfor den bredere oppgaven med partibygging. Det krever organisatorisk disiplin, forutsetter lokal tilstedeværelse og nødvendiggjør arbeid med konkrete samfunnsspørsmål. Brukt riktig er valg ikke en avsporing fra revolusjonær politikk – de er ett av flere virkemidler for å styrke den revolusjonære organisasjonen.

En verden på vei mot fare

Denne strategiske diskusjonen kan ikke skilles fra den internasjonale situasjonen. Verden beveger seg i en farlig retning. Ifølge Jiang Xueqin befinner vi oss i et historisk øyeblikk som innebærer en reell risiko for verdenskrig. Denne vurderingen står i skarp kontrast til de overfladiske propagandafortellingene som liberale stadig gjentar, der de forsøker å forklare dagens geopolitikk gjennom grove analogier – oftest ved å sammenligne Vladimir Putin med Adolf Hitler.

Slike sammenligninger avslører en grunnleggende manglende forståelse av historie. Den nåværende geopolitiske situasjonen ligner i liten grad perioden før andre verdenskrig. Den minner langt mer om årene før første verdenskrig, da et svekket britisk imperium stod overfor fremveksten av Tyskland som en konkurrerende imperialistisk makt. Europa var den gang bundet sammen av rigide alliansesystemer som i praksis gjorde konflikt stadig mer uunngåelig.

I dag ser vi en lignende dynamikk. USA er i relativ tilbakegang, mens Kina vokser fram som en global makt. Afrika, det yngste kontinentet, er fullt av potensial og stadig mindre villig til å akseptere fortsatt imperialistisk underordning. Både Kina og mange afrikanske stater avviser USAs imperialistiske dominans, og dette skiftet former den globale maktbalansen.

Denne analysen er ikke en avsporing fra spørsmålet om partistrategi i Norge – den er helt sentral for den. Imperialisme skaper krig, og krig føres alltid på arbeiderklassens bekostning. Den norske arbeiderklassen trenger derfor et sterkt, disiplinert og godt organisert kommunistisk parti som kan fremme en uavhengig linje basert på fred, internasjonalisme og klasseinteresser – ikke imperialistisk aggresjon.

Fred, klasseinteresser og NKPs rolle

Arbeiderklassen i Norge ønsker fred. Det er ikke i arbeidernes interesse å bli dratt inn i imperialistiske kriger ført på vegne av NATO eller USAs strategiske dominans. NKP er det eneste partiet i Norge som fremmer en konsekvent og prinsipiell fredspolitikk forankret i anti-imperialisme og klasseanalyse.

Denne realiteten tvinger oss til å organisere oss, styrke våre strukturer og bygge partiet videre. Landsmøtet har identifisert deltakelse i valg som én metode for dette. Vi bør følge denne veien ikke bare av formell lojalitet til demokratisk sentralisme, men fordi den inngår i en bredere, langsiktig strategi for partibygging.

Noen kamerater peker med rette på at den nye valgloven er dypt udemokratisk, ved at den krever over 40 000 underskrifter nasjonalt for å stille til stortingsvalg. Dette er en alvorlig hindring. Men vanskelighet er ikke det samme som umulighet. Agder og Telemark distrikt viste dette tydelig ved å sikre nødvendige underskrifter til stortingsvalget. Vi har fire år fram til neste stortingsvalg. Spørsmålet er ikke om det kan gjøres, men hvordan vi organiserer oss for å gjøre det.

Å diversifisere vårt organiseringsarbeid

For å møte denne utfordringen må vi diversifisere våre organiseringsmetoder. Bare i Kristiansand finnes det rundt 8 200 personer som er uføre, og i hele Agder er 3 313 personer registrert som arbeidsledige, ifølge NAV. Rundt 12 prosent av unge i Kristiansand er arbeidsledige, og 3,4 prosent av personer mellom 18 og 29 år er uføre. Dette er ikke abstrakte tall – de representerer konkrete lag av arbeiderklassen som sviktes av dagens system.

I en tidligere artikkel i Friheten skrev jeg om KPI og husleieinflasjon. Leieboerforeningen har 5 700 medlemmer. Dette er mennesker som direkte rammes av økte levekostnader, utrygghet og boligutbytting. Vi bør organisere oss blant disse gruppene i våre lokalsamfunn, støtte deres kamper, stå sammen med dem i handling og bygge partiorganisasjon rundt deres behov.

Dette betyr ikke at vi skal forlate arbeidet i fagbevegelsen. Tvert imot innebærer det å utvide vårt arbeid til å omfatte de delene av arbeiderklassen som er mest undertrykt og marginalisert av kapitalismen – de arbeidsledige, de uføre, leietakere og unge mennesker som er stengt ute fra stabilt arbeid og bolig.

Ungdom, klassebevissthet og organisering

Unge mennesker i dag er mindre utsatt for mainstream-medienes propaganda enn tidligere generasjoner, og det finnes en økende følelse av håpløshet og utrygghet blant dem. Jeg deler ikke den idealistiske forestillingen om at «ungdommen vil forandre verden» på egen hånd. Unge mennesker forblir i stor grad maktesløse i møte med kapitalistisk og imperialistisk dominans. Samtidig er de mer tilbøyelige til å lytte, engasjere seg og organisere seg.

Marxismen er ikke et moralsk prosjekt. Den er en vitenskapelig analyse av samfunnet, basert på forståelsen av at ulike klasser har ulike interesser, og at historien utvikler seg gjennom klassekamp. Unge arbeidere vil bli sendt for å kjempe i de krigene imperialistene ønsker. Å organisere ungdom er derfor ikke valgfritt – det er en nødvendighet dersom vi mener alvor med å bygge klassebevissthet og motsette oss imperialistisk krig.

Lenin var tydelig på dette punktet: klassebevissthet oppstår ikke spontant. Den må bringes til arbeiderklassen gjennom organisert politisk kamp, gjennom et disiplinert og forankret parti. Arbeiderklassen i Norge trenger et slikt parti. Den trenger NKP.

Ved å organisere oss sammen med arbeidsledige og uføre unge, ved å ta deres bekymringer på alvor og investere tid i deres kamper, styrker vi vår organisasjon både materielt og politisk. Dette vil sette oss i en langt bedre posisjon når det gjelder innsamling av underskrifter til valg. Økt organisering gir økt synlighet, og økt synlighet gir partivekst.

Fra passiv innsamling til aktiv organisering: En strategi for underskrifter

Det er ikke min plass å fortelle de ulike distriktlagene i NKP hvordan de skal organisere seg. Hvert distrikt har dyktige kamerater med kunnskap om lokale forhold, og strategi må alltid tilpasses den konkrete virkeligheten. Likevel må vi tenke kollektivt utover den snevre og ofte lite effektive praksisen med å sette opp en stand på torget og håpe at folk kommer til oss.

Innsamling av underskrifter kan ikke behandles som en rent teknisk oppgave, løsrevet fra politisk organisering. Den må i stedet forankres i aktiv deltakelse i arbeiderklassens kamper. Vi må være til stede der folk allerede organiserer seg – eller bidra til å skape slike rom der de ennå ikke finnes.

Dette innebærer å slutte seg til og støtte lokale organisasjoner som kjemper for rettighetene til uføre, arbeidsledige, leietakere som møter utbyttende utleiere, og unge mennesker som er utestengt fra stabilt arbeid og bolig. Der slike organisasjoner allerede finnes, bør vi stå skulder ved skulder med dem i solidaritet. Der de ikke finnes, bør vi bidra til å etablere dem.

I Kristiansand kom jeg for eksempel over en Facebook-gruppe for unge uføre. Deres uttalte mål er ikke først og fremst politisk: de ønsker å møtes, være sosiale, dele erfaringer og snakke åpent om utfordringene de står overfor. Det er nettopp her kommunister bør være til stede. Vi kunne tilby kontorlokalene våre én gang i uka, sette fram kaffe og skape et inkluderende miljø. Vi bør ikke begynne med forelesninger eller rekruttering. Vi bør lytte. Vente på spørsmål. Bygge tillit.

Ved å vise i praksis at vi står på deres side – at vi bryr oss om livene deres, kampene deres og deres verdighet – skaper vi grunnlaget for politisk diskusjon. Derfra kan vi forklare vår analyse, vår politikk og våre løsninger på de reelle problemene de møter. Dette er ikke veldedighet, og det er ikke opportunisme. Det er organisering. Det er en del av klassekampen.

Slikt arbeid har klare ringvirkninger når det gjelder valg og innsamling av underskrifter. Vi har allerede sett dette gjennom vår konsekvente støtte til Palestina-solidaritetsbevegelsen. Under forrige stortingsvalg signerte mange listene våre med glede, ikke på grunn av smarte slagord, men fordi de gjenkjente oss som kamerater i kamp. De visste at vi var der – uke etter uke – og støttet deres sak.

Det samme kan gjelde for uføre og arbeidsledige unge i våre kommuner og byer. Når folk kjenner oss, stoler på oss og ser at vi konsekvent forsvarer deres interesser, slutter innsamling av underskrifter å være en abstrakt terskel. Den blir en naturlig forlengelse av allerede eksisterende politisk arbeid.

Å organisere på denne måten styrker partiet, hever klassebevisstheten og forankrer NKP dypere i arbeiderklassens lokalsamfunn. Det hjelper dem vi organiserer sammen med – og det hjelper oss. Dette er den typen tålmodig, jordnært og disiplinert arbeid som må utgjøre ryggraden i vår strategi framover.

Vårt ansvar som kommunister

Ingenting av dette vil være enkelt. Det vil kreve hardt arbeid, tålmodighet og dedikasjon. Det vil kreve at vi lytter like mye som vi snakker, og at vi lærer like mye som vi lærer bort. Men vi er kommunister. Vi er ikke redde for hardt arbeid. Vi er ikke redde for å lytte og lære.

Arbeiderklassen trenger et fortroppsparti. Det er vårt historiske ansvar å møte dette behovet. Valg er ikke målet – det er én vei blant flere.