Utvidelsen av EU i 2004 med 10 nye land medførte at EUs indre marked med de fire såkalte frihetene – hvorav fritt arbeidsmarked – omfattet nye land med et lønnsnivå som lå langt under det norske. Selv om det var visse overgangsordninger på det frie arbeidsmarkedet fram til 2009, medførte utvidelsen stor arbeidsinnvandring til Norge.
Arbeidsinnvandringen førte til sosial dumping, men også press på lønnsnivået i Norge. Cappelen-utvalget slo fast i 2016 at reallønnsveksten de siste ti årene har vært langt svakere i næringer med høy andel sysselsatte innvandrere. Senter for lønnsdannelse finner at arbeidsinnvandringa i perioden 2004–2014 har bremsa lønnsutviklinga betydelig. For bygge- og anleggsbransjen er den estimert til hele 19 prosent. Og det er særlig i jobber med stort innslag av utenlandsk arbeidskraft vi ser dette. Lavlønnsutvalget skriver at «Innvandrere lønnes i snitt lavere enn befolkningen ellers. I 2022 tjente de 14,7 prosent mindre enn befolkningen utenom innvandrere i samme alder». Også utenlandske pendlere lønnes lavere.
Den første handlingsplanen mot sosial dumping kom i 2006. Seinere lanserte den «rødgrønne» regjeringa ytterligere to handlingsplaner mot sosial dumping, i henholdsvis 2008 og i 2013. Solberg-regjeringa presenterte i januar 2015 sin strategi for å styrke innsatsen mot arbeidslivskriminalitet. Denne ble revidert i 2017, i 2019 og i 2021. I oktober 2022 lanserte Støre-regjeringa sin handlingsplan mot sosial dumping. NKP kan konstatere at tross mange handlingsplaner og strategier mot sosial dumping og arbeidslivskriminalitet, er dette fortsatt et omfattende problem i norsk arbeidsliv. Regjeringa skriver i november 2024 at «Erfaringar viser at utsette grupper ofte har ulovlege og dårlege arbeidsforhold. Tal frå Arbeidstilsynet viser at utanlandske arbeidstakarar skadar seg meir på jobb enn andre».
Ifølge SSB foretok det offentlige innkjøp av varer, tjenester og investeringer for om lag 780 milliarder kroner i 2023. Dette betyr at offentlig sektor har et særlig ansvar for å motarbeide sosial dumping i sine kontrakter. NKP viser også til ILO 94 – Konvensjon om arbeidsklausuler i offentlige arbeidskontrakter – som trådte i kraft i Norge i februar 1997, samt forskrift om lønns- og arbeidsvilkår i offentlige kontrakter. NKP viser videre til lov om (delvis) allmenngjøring av tariffavtaler. Likevel er dette ikke tilstrekkelig for å hindre sosial dumping og useriøsitet i arbeidslivet.
NKP mener at det skal stilles krav om at alle bedrifter som skal utføre oppdrag/tilby tjenester for offentlige oppdragsgivere har tariffavtale inngått av et landsomfattende forbund. Dette vil øke organisasjonsgraden, samt sørge for at flere får ei akseptabel lønn. Og ikke minst vil det være et kraftfullt våpen mot sosialdumping og useriøsitet i arbeidslivet.