Valget: gammel vin på gamle flasker

Valget er over. Alt er ved det gamle. Valgforskerne studerer gamle tabeller og nye fra årets valg for å produsere valganalyser og konsekvenser for by og land. Med kloke ord og alvorlige miner snakker de om det meget interessante og spennende at AP og Høyre gikk fram her og Frp. og SV gikk tilbake der, mens Rødt og mellompartiene står i stampe. Det er like oppsiktsvekkende som å helle gammel vin på gamle flasker.

Enten det blir Ap eller Høyre som får ordførerne trenger man ikke skifte etiketten på flaskene. Politikken blir stort sett uendret. Kommuner og fylker blir administrert – nei, ikke styrt – av partier, med et småborgerlig haleheng, og alle har fortsatt kullsviertro på fallerte kapitalistiske, eller ”blandingsøkonomiske”, løsninger på folks grunnleggende behov. Det er utrolig at de omfattende kapitalistiske krisene i verdensøkonomien, med tsunamier av sosial nød som skyller inn over landene, ikke åpner øynene for de som kaller seg "sosialistiske" og ”arbeiderpartier” i Europa og i Norge. AUFere som er sosialdemokratenes radikale alibi sa med lyseblåe blikk og alvor i røsten på stand: Vi har det jo så godt i Norge. Hvorfor endre på noe?

Selv SV eller Rødt hadde ingen sans for å kritisere vårt kapitalistiske 2/3-dels samfunn, med 1/3 del uten jobb eller evne til å livnære seg selv, mens kapitaleierne blir rikere og rikere. Sosial nød, fattigdom, vanstyrt boligpolitikk, miljøforurensning, rusproblemer, uteliggere, psykiske lidelser blant barn og unge, skandaløs kriminalpolitikk m.m., fant heller ikke nåde for disse ”arbeiderpartienes” interesser i valgkampen.

SV tviholdt på skjørtekanten til AP. Rødt jobbet intenst for å nå fram til den. Den rødgrønne varmen ga opportunismen overtak og Rødt holdt kjeft om de rødgrønne regimer i regjering, i by og bygd i de siste 4 årene og deres ettergivenhet for private pengekrefter. Partiene tidde om privatisering av sykehjem, skole, transport, utflytting av hjørnesteinsbedrifter (ELKEM) og avskaffelse av offentlig eierskap av bedrifter til fordel for Børsen.

AP-ordføreres kynisk spekulasjoner i råtne verdipapirer for innbyggernes penger med milliontap, ble heller ikke tema i valgkampen. Pengene til kampfly og kriger som kunne løse mange problemer forsvant ut i tåka for arbeiderpartiene. De var opptatt i heseblesende anstrengelser i å være seriøse i bruk av oljepenger og i budsjettbalansen for å kappkjøre med Høyres New  Public Managements kapitalistiske tenkning. En tenkning hvor omsorgen for menneskers liv og helse skal være i økonomisk harmoni med papirbudsjettene. Ellers nedlegges sykehus, sykehjem og skoler hvis da ikke private ”aktører”, som nok ikke skal tjene penger på samaritanhandlingene overtar.

Kommunistene i dette landet konstaterer at ”venstresiden” er død. NKP lever. Borte var debattene om hva som skiller partiene politisk, prinsipielt og ideologisk. Velgerne ser ingen forskjell på partiene – alle har noe godt og noe dårlig på programmene – er den jevne velgers dilemma. Hva skal jeg velge? Så går man etter trynefaktoren og retorikken til stortingspolitikerne som jo stiller som ordførerkandidater, skulle man tro, over hele landet. Man velger prinsippløst og uten vyer for hva slags land Norge skal være i framtiden. Venstresiden har ikke gitt dem noen ideologiske ledertråder og har sviktet sin misjon som veiledere og politiske læremestere.

Norges Kommunistiske Parti er allikevel fornøyd med at ting faller på plass. Verken SV eller Rødt er bærere av sosialismens ideer og er venstresosialdemokrater. De er brødpolitikere som selger sin arvedel for linser – for posisjoner i parlamentet. NKP er det eneste kommunistiske partiet i landet som viderefører de revolusjonære tradisjonene til fordel for de diskriminerte og underpriviligerte. NKP slåss mot storkapital og høyrekreftene i alle partier og mot rasistiske og fascistiske krefter i folkedypet. Allerede i dag ser vi at løftene om et åpnere og mer demokratisk samfunn er borte. Media og systempolitikerne gjorde alt for å holde NKP unna valgkampen i aviser, radio og TV. Disse ”gammelkommunistene” med Stalin i baklomma. Det er greit med annerledestenkende men det får være grenser, sa en fiiin trondhjemsfru til meg på valgbua. Sorry, mor. Ingen grenser stanser kommunistene på vei framover.