Velkommen til Norge, velkommen hjem?

Delegasjonen ankom Gardemoen flyplass rett rundt midnatt. Vi så at der hadde kommet et hvitt lag over mor-Norge under vårt utenlandsopphold. Toget videre til Kristiansand skulle gå fra Oslo S 04:19. Det er mange 100-lapper å spare ved å reise på denne måten, og mer miljøvennlig. Ventetiden frem til toget gikk videre skulle jeg derfor tilbringe på Sentralstasjonen, og skrive og lese litt.

Vi tok flytoget ned i samlet tropp, og jeg sa farvel til mitt reisefølge, og satt meg godt til rette på et sete av metall, som riktignok sugde ut all varmen av kroppen min. Planen var å se på alle menneskene og nyte livet i pausene.

En utenlands mann satt og matet fuglene med restene fra et rundstykke. Jeg fikk også øye på et norsk kjærestepar og en ung familie, tilsynelatende lykkelige alle sammen.

Hos familien satt moren og ammet spedbarnet, som faren hadde plassert i armene hennes. Han måtte løsne barnet fra bæreselen på magen sin. Varme fra far og varme fra mor i den kalde natten. Omsorgen og kjærligheten var tydelig. Kanskje var de tilreisende fra Frankrike? De snakker i alle fall fransk seg imellom. Senere fremkom det at de skulle videre med buss på morgenkvisten.

Jeg ble revet ut av tankene av et rabalder i nærheten. Det unge kjæresteparet, antakelig altfor tidlige rusmisbrukere og kjenninger av Oslo S`s Securitas, ble bedt om å fjerne seg og gå utenfor. Det ble naturlig nok høylytte og fysiske protester. Paret ble i mine øyne behandlet urimelig og nedlatende i alles åsyn, men ble likevel geleidet ut av vaktene mot sin vilje.

Så kom turen til den lille familien, den utenlandske mannen og til meg. Helt uforståelig først. Vaktene ba oss forlate Oslo S, og så informerte de om at stasjonen stenger noen timer om natten og åpnes igjen først 03:45. Antakeligvis for å prøve og skjule at hovedstaden i Norge har fattige, rusmisbrukere, hjemløse og andre slitere; vi som må vende kronene før de brukes. Vi kunne ikke få tak over hodet, ikke få ha det varmere enn det var utenfor, ikke engang en metallstol.

Vi spurte om de hadde venterom til de reisende. Det hadde de ikke. Vi ble bedt om å reke gatelangs i flere timer i Oslos gater i minus 7 grader Celsius. Også familien med spedbarnet. På en nedlatende måte ble de fortalt at dette var en togstasjon og ikke en buss-terminal, siden de skulle busse videre.

Jeg vet at problemet i dette ikke ligger hos Securitas. Det ble likevel så tydelig at kapitalismen setter vanlige folk opp mot hverandre. De som ser til at kapitalismens regler overholdes, og de det går ut over. Som kommunist er jeg klar over kapitalismens iboende feil og mangler, og det får meg til å kjenne klassehatet enda tydeligere.

Hvordan det gikk med de andre i den kalde natten vet jeg ikke. Jeg kan bare ane hva de mente i møte med det norske systemet. Som kommunist vil jeg en forandring til et bedre samfunn; sosialismen. Sett ord på det daglige klassehatet, kamerater. God arbeidslyst, og godt nytt rødt år!