Arbeid og rettigheter

Norges Kommunistiske Parti deltar på alle tre hovedfronter i klassekampen: Den økonomiske, politiske og ideologiske. Den ideologiske kampen har i dag fått mye større betydning enn før, både nasjonalt og internasjonalt. Særlig viktig er det at vi på en velargumentert måte avslører høyresidens falskhet og propaganda mot arbeiderklassens demokratiske rettigheter og for det bestående samfunnssystem. Like viktig er kritikken av kapitalismens økonomiske og politiske system. De borgerlige ideologer har utviklet en rekke besnærende økonomiske og politiske teorier som forvirrer arbeiderklassen («Enhver er sin egen lykkes smed», og lignende). Disse teorier leder arbeiderklassen vekk fra dens historiske oppgave og forlenger livet til kapitalismen.

Det kapitalistiske samfunnet er i stadig forandring. Forandringen har objektive og subjektive årsaker. Dels skyldes det utviklingen i kapitalismens motsigelser; dels skyldes det bevisste inngrep i samfunnsutviklingen for å tilpasse kapitalismen til dagens situasjon. Men også arbeiderklassen og ulike gruppers kamp for innflytelse og velferdstiltak for alle har påvirket kapitalismen for å ivareta sine interesser, for eksempel i fagbevegelsen.

Kapitalismen tilpasser seg de endrede forholdene ved forskjellige manøvrer. Kapitalkreftene har ikke bare fritt spillerom. Den samlede arbeiderbevegelsen kjemper for bedre arbeidsvilkårene, for høyere reallønn og sosiale reformer. Hovedsaken for kapitalistene og borgerskapet er derimot å beskytte og utvide sine egeninteresser gjennom å bevare det kapitalistiske systemet.

Samtidig er marxistiske teorier delvis integrert i offentlig og privat økonomisk tenkning. Økonomen og kommunisten Leif Johansen er pensum i økonomiske studier i Norge. Også mange bedriftsledere tar lærdom av Marx´ økonomiske prinsipper og analyser. Det erkjennes at en effektiv kapitalisme krever motiverte arbeidere og at systemet må kvitte seg med fortidens primitive utbytting, ja til og med utplyndring.

Ikke desto mindre benytter toneangivende politikere og økonomer som forvarer monopolkapitalens eksistens, et hvert høve til å angripe vanlige menneskers levekår, politiske og sosiale rettigheter. Man bruker pris-, skatte- og avgiftspolitikken og nedskjæringer på fellesskapets budsjetter for å øke profitten til de private foretakene og kapitalistene. Slutten av 1980- og begynnelsen av 1990-tallet, til og med under sosialdemokratiske regjeringer, ga starten på privatisering av offentlige vareproduksjon, tjenester og eiendom, det frie markedets satte dagsorden for den økonomiske utviklingen og man ga avkall på samfunnsmessig og politisk styring av viktige sider av landets økonomi, for eksempel privatbankenes virksomhet, forretningsbankenes spekulasjoner, rentepolitikken m.m. Storkapitalens offensiv mot levekårene til arbeiderklassen og andre lag var i full gang. I Europa, særlig innenfor EU-landene, ble den høye og kroniske arbeidsledigheten et kjennetegn på kapitalismens ekspansjon på bekostning av fellesskapets interesser.

Alle traktater innen EU (Maastrichtsavtalen, Tjenestedirektivet, m.fl.) tar sikte på å svekke lønnsarbeidernes innflytelse på den økonomiske politikken. EU-landene må innfri disse krav for å komme inn i den økonomiske og monetære union:

• de enkelte EU-land skal bringe underskuddene i sine offentlige budsjetter ned til 3 % eller mindre av brutto nasjonalbudsjettet
• den offentlige bruttogjelden skal utgjøre 69 % eller mindre av brutto nasjonalproduktet
• prisstigningen skal ikke være mer enn 1,5 % poeng over gjennomsnittet av pristigningen i de tre landene med lavest prisstigning
• renten skal ikke være mer en 2 % poeng over gjennomsnittet for de tre landene med lavest rente.

Hva betyr dette i praksis?

I heftet: ”Norsk fagbevegelse og Den europeiske union”, utgitt av Sosialdemokrater mot EU (1994) kommer det fram følgene:” For å klare kravene må de fleste EU-land enten skjære kraftig ned på offentlige utgifter eller øke skatter og avgifter. Uansett hva som velges vil dette føre til en sterk nedgang i den samlede etterspørselen etter varer og tjenester i Europa. Dette vil i neste omgang slå ut tilsvarende kraftig økning i arbeidsløsheten. Den vil øke mest i landene som må føre den kraftigste innstrammingspolitikken. Men når mange EU-land strammer inn samfunnsøkonomien samtidig, vil ringvirkningene spre seg raskt til hele EU-markedet.”

Vi henviser til dette fordi den høyresosialdemokratiske regjeringen i Norge, selv etter folkeavstemningens nei i 1994, holder på EU-systemets økonomiske og politiske tenkning som retningsgivende for norsk nasjonaløkonomi. Også i dag holder regjeringer med DNA, SV og SP på disse prinsippene i praktisk politikk og tilpasser seg EUs ulike traktater og vedtak gjennom EØS-avtalen. SV sier internt i partiet nei til en slik politikk, men følger med på ferden på alle økonomiske forhold gjennom sin finansminister i 2005-2009 og i de seinere år. Denne rødgrønne regjeringen fører nøyaktig samme politikk som de borgerlige partier i regjering til full tilfredsstillelse for monopolkapitalen og milliardærene i landet. Også under denne regjeringen har de rike blitt ufattelig rikere mens grupper av fattige barn, enkeltmennesker (uføretrygdede, minstepensjonister, arbeidsledige) og aleneforsørgere har økt.

Denne utviklingen er i tråd med kravene fra den europeiske arbeidsgiverorganisasjonen, UNICE. De krever:

• reduksjon av trygdeytelsene
• lengre arbeidstid
• lavere lønn

EU-prosjektet er et forsøk på å løse kapitalismens krise gjennom angrep på arbeiderklassens posisjoner og rettigheter. Det er gjennomtenkte angrep på mer enn 100 års organiser klassekamp. Kapitalismen har ikke uttømt sine muligheter. Herskerklassen har en lang erfaring, omfattende teknologiske, økonomiske, sosiale, politiske og militære midler til rådighet for å holde på makten.

Til tross for alle forsøk på å ikle seg ”demokratiske” klær og støtte til det parlamentariske styresettet i Norge, har kapitalismen alle kjennetegn som før: den borgerlige private eiendomsrett til produksjonsmidlene. En minoritet i befolkningen – kapitalistklassen – eier de viktigste produksjons- og finansmidlene, råstoffer og naturressurser, fabrikkene og teknologien, store skogs- og jordeiendommer, rederiene, varehusene, serviceinstitusjoner, banker og forsikringsselskaper.

Flertallet – arbeiderklassen – er eiendomsløse i forhold til dette. Den må selge sin arbeidskraft til kapitalisten for å lønn til å leve. Selv om vi har et demokratisk valgt Storting, fylkesting og valgte kommunestyrer har vi ingen demokratisk styring med kapitalen i Norge. Alle arbeiderpartier, unntatt NKP, har med årene gitt opp eller overlatt den økonomiske politikk til privatkapitalen. Selv kollektive og offentlige tjenester er overlatt til private og spekulative økonomiske krefter. Kapitalismens kontroll over samfunnsutviklingen har i de siste 20 år skutt fart. Privatiseringen har vært ledet av sosialdemokratiet som viser på ny dens svik mot arbeiderklassen.

Det borgerlige demokratiet omfatter ikke arbeiderklassens eget materielle livsgrunnlag - selve arbeidet. Det ledende prinsippet i lovverket og maktorganene er å beskytte den private eiendomsrett og den herskende klasses makt og interesser.

Kapitalistene må regne med den styrke den organiserte arbeiderklassen representerer og kan derfor ikke skalte og valte helt som de vil. Det gjelder også forholdene i produksjonen. Men likevel har kapitalistene kontrollen og avgjørelsen i bedriftene. Selve styringsretten har bedriftseieren og hans representanter. Arbeiderne og funksjonærene har ingen reell medbestemmelse. De blir holdt utenfor kjennskap til stillingen og framtidsutsiktene for de bedrifter og foretak der de selv skaper de materielle verdiene som danner grunnlaget for samfunnets liv. De er ikke med på å bestemme bedriftens produksjon og investeringer. De har ingen myndighet til å hindre negative virkninger av strukturrasjonaliseringen og innføringen av ny teknologi, eierskifte, nedlegging og utflagging. På det økonomiske området er de demokratiske rettighetene langt sterkere begrenset enn på det politiske. I virkeligheten hersker et kapitalistisk bedriftsdiktatur.
Spørsmålet om hvem som skal ha den avgjørende makten, de som produserer eller de som profitterer, er et viktig og revolusjonært demokratiseringskrav. Kapitalistene frykter dette kravet fordi det sprenger rammene for det borgerlige demokratiet og rokker ved selve grunnlaget for kapitalens økonomiske makt og dens styringsrett.

NKP vil ha større representasjon av arbeiderens organisasjoner inn i styrerommene, i generalforsamlingene og råd og utvalg. Etter hvert skal de utgjøre et flertall som får innsikt i eiernes økonomiske disposisjoner, produksjonsvalg og i saker som angår fusjoner med mer.

Ikke minst må de avvise alle de fallskjermer, opsjoner og de ublu lederlønningene som bedriftslederne får av verdiskapningene – av arbeidernes arbeid.