Dette hindrer ikke dagens blåblå regjering fra å ville konkurranseutsette persontrafikken som NSB i dag har ansvar for. At det også vil bety press på lønns- og arbeidsvilkår er selvsagt underordnet prinsippet om at alt som skal kunne privatiseres og konkurranseutsettes skal bli det.
Gjennom den nye jernbanereformen fra 2015 har regjeringen startet en omfattende privatisering av jernbanen i Norge. Det er opprettet en rekke nye selskaper. Bare konsulentbruken og navneskiftet har kostet samfunnet flere titalls millioner kroner. Dette er penger som absolutt kunne ha vært brukt mer fornuftig.
Bakgrunnen for jernbanereformen er EUs fjerde jernbanedirektiv, et direktiv som omhandler konkurranseutsetting av persontrafikken. Gjennom EØS-avtalen blir derfor dette direktivet også automatisk gjort gjeldende for Norge, om ikke et flertall på Stortinget skulle mene noe annet. På snart 23 år har det kun skjedd en gang, og da etter at et flertall på Arbeiderpartiets landsmøte trosset egen ledelse og stemte for veto mot EUs 3. postdirektiv.
Jane B. Sæthre, i Norsk Jernbaneforbund, og Rolf Ringdal, i Norsk Lokomotivmannsforbund, håper et eventuelt regjeringsskifte i 2017 vil kunne reversere konkurranseutsettingen. Det er ingen grunn til å tro at Arbeiderpartiet vil reversere en politikk som er påtvunget Norge grunnet EØS-avtalen. 23 års erfaring med EØS viser at det ikke er tilfelle. Og ikke minst er flere tiårs erfaring med Arbeiderpartiet som en sterk tilhenger av New Public Management en nyttig påminnelse om at Arbeiderpartiet er et markedsliberalt parti.
NKP vil arbeide for at vi får ett offentlig jernbaneselskap i Norge som har oppgavene med utbygging, drift, vedlikehold, persontransport og godstransport. Det vil bety en effektiv forvaltning og drift av det som er jernbanens oppgaver i Norge.